TRØTTHET
Kroppen min snakker
om trøtthet.
Det er stillferdig tale,
som siger sakte inn, hos meg.
Jeg svarer kroppen med
det jeg har til rådighet:
et glass kaldt vann
varm god kaffe
passende mengder blodsukkerspeed
dertil egnet musikk
frisk luft
litt omkringvandring
skifte i aktivitet
Men kroppen min fortsetter å snakke
om trøtthet, jeg forstyrres av dens tyngde.
Og jeg forstår at
hvile er det som gjelder nå, for kroppen.
Så det er bare å vente
til det byr seg en mulighet,
for hvile.
For kroppen min snakker stadig
om trøtthet.
Men det er bare jeg som hører
hva kroppen min sier.
Restarbeidssjefene hører intet.
©gamle ugle
Tidligere publisert 30.06.12
________________________________________________________________
KROPPENS SVAR
Kroppen svarer
med langsomhet
på urimelige krav
©gamle ugle
Tidligere publisert 09.11.12
________________________________________________________________
DET KOSTER
Det koster
å bevege seg ute
i krav-verden
Hun burde ikke si det
for hun er heldig
som har noen som setter
krav til seg
her i verdens beste land
Hun vet det
Så det burde ikke koste
Det burde være lett
Hun burde møte kravene
ved å sprinte mot dem
på fjærlette føtter
Men hun gjør ikke det
For hun har en kropp
som protesterer
Den skjelver eller stivner
Kan stoppe opp
Stundom verker den intenst
Og noen ganger blir hun
fryktelig ukonsentrert
For kroppen bærer merker
etter fortidens mange krav
Som hun gjorde sitt ytterste for å oppfylle
Noen av de kravene var
temmelig urimelige
(hun var et barn)
Og kroppen skiller ikke mellom
da og nå
Den insisterer
Gjentar sine stoppmeldinger
Det koster å bevege seg i
burde-mestre-krav-verden
Er prisen for høy
undrer hun
©gamle ugle
Tidligere publisert 13.04.13
________________________________________________________________
MELLOM INNE OG UTE
den vindusløse bygningen
med den uanselige døra er
nesten ikke til å komme seg
ut av
et tøystykke henger
foran døråpningen og
bremser henne
idet hun beveger seg mot
ut
så er hun
ute
så vidt utenfor
på et kort
ute-besøk
før hun igjen er trygt
inne
i rommet som er fylt med
sprett og støy og alle slags
indre ut-brudd
et trygt indre frirom
som gir henne smerter
men som hun allikevel
foretrekker framfor
utstrakt ute-liv
står i døråpningen
på grensen mellom
innerom med sliten polstring
og
et uavgrenset ute
som fort blir
ufritt
hun vet
ja hun vet godt
hvor vondt
hvor ut-slitende
et indrebasert liv i lengden er
men kroppen trekker henne
inn
inne
sier kroppen
som ikke vet
særlig mye om
ute
og derfor er ukjent med
ute-fri
inne-fri
er derimot velkjent
og trygt
men smerteskapende
hun tar gjentatte småturer
ut
for kjapt å søke seg
inn
alltid mest inne
aldri langt og lenge ute
og hun gjør
innvendig salto
før hun stiller seg i døråpningen
hvor det dirrer
i spennet mellom
inne og ute
kroppen nøler hun nøler
så sier hun nei
nei hun roper
nei
og atter nei
til de som krever
rask og ubetinget
ut-komming
©gamle ugle
Tidligere publisert 14.02.14
________________________________________________________________
MATTHETEN
ikke til å
ane
ikke i det hele tatt
merkbar utenfra
er mattheten
men den finnes inni henne
og kroppen er en mester til å
holde på den
kapsle den inn
gis ikke innsyn i
og
slippes ikke ut
i det støyende felleslivet
mattheten
bare i stille rom
i alenehet
får mattheten
nok plass
til å være seg selv
©gamle ugle
Tidligere publisert 12.06.14
______________________________________________________________
OVERSTYRING
Hun var svimmel
men det var på tide å
dra av gårde
Så da gjorde hun det
Men kanskje hun skulle latt være?
Hun var kraftløs
men det var på tide å
ta et tak
Så da forsøkte hun det
Men hun skulle kanskje latt være?
Når blir det på tide
å la være?
©gamle ugle
Tidligere publisert 24.08.14
____________________________________________________________________________________________
avbrudd
Det blir en liten
luke i livet og
hun lar kroppen snakke
Og kjenner seg
mykere
nesten lealaus
Men kroppen er langsom
så livsluken stenges
før kroppen får
fortalt ferdig
Kravene utenfra overtar
Da hører hun ikke lenger
kroppens tale og
fortellingen er
igjen avbrutt
Og det er som om
kroppen stopper opp
holder fast
holder inne
holder tett
Inntil det blir for mye
altfor mye
og kroppen kaller på
oppmerksomheten hennes
med smerter og annet ubehag
om og om igjen
Og hun vet at
en gang må
kroppens fortelling få
klinge ut
Men livet gir ikke
mulighet
for det
ikke denne gangen
heller
Når undrer hun?
©gamle ugle
Tidligere publisert 16.04.16
____________________________________________________________________________________________
gamle ugle 