EMPOWERMENT?
Dere hjelpere, som tror dere vet
hva som er bra for andre –
hva mener dere egentlig
med empowerment?
Tør dere, vil dere, kan dere
ta dette trendy begrepet på alvor?
La hjelpsøkerne
ta ansvar for seg selv?
Respektere dem;
deres opplevelser,
deres virkelighet,
deres valg?
Tåle at råd dere gir ikke stemmer
med hjelpsøkernes oppfatning?
Ikke inngår i hjelpsøkernes empowerment?
Eller er empowerment for dere
at deres, hjelpernes løsninger,
nesten umerkelig påtvinges de hjelpsøkende?
Slik at de blir til hjelpsøkernes
tilsynelatende løsninger.
Og empowerment transformeres til
undertrykkelse,
manipulering,
maktovergrep.
Denne gangen
kamuflert som empowerment.
Kamuflert som egenansvar,
ved egen makt.
Ringer det noen velkjente bjeller her?
Med bilyder av
tilsynelatende valgfrihet?
©gamle ugle
gamle ugle 
«Det verste som finns er gærne damer som vil bestemme over andre damers barn», sier guttene mine. De og jeg har en ikke-anerkjent sykdom og har blitt møtt med mistro i forhold til sykdommen og min påståtte overbeskyttelse av dem hele veien, helt inn i barnevernet, «der mødre-talibanerne bor» som de sier. Har disse damene virkelig ikke noe bedre å foreta seg enn å bekymre seg for om alvorlige syke barn får for mye omsorg, eller muligens blir overbeskyttet?? Er det en form for skjult misunnelse ute og går??
Ikke vet jeg.
Sånn generelt har jeg vel en formening om at vi har laget oss standardiserte systemer som ikke alltid fungerer for dem det skulle hjelpe. Mange mennesker opplever det motsatte av hjelp, i disse systemene. Mens andre ikke får den hjelpen de vet de trenger.
Tror nok det er både menneskelige faktorer her, og systemsvikt. Venter på endringer….
Ja, det er best å passe på disse fine ordene som er til brukernes beste. Et annet jeg vet om, er selvhevdelse. Ved en behandlingsinstitusjon jeg vet om, har de selvhevdelsesgruppe. Jeg tenkte å søke plass der en gang. Men jeg ble nok for selvhevdende da jeg ville ha masse informasjon om behandlingen FØR jeg søkte. Til slutt ble de skikkelig sure på meg, de ansatte der. De brøt til og med taushetsplikten, altså allerede før jeg fikk søkt. Da klahget jeg til Fylkeslegen, som ga meg medhold. Så selv om jeg ikke fikk blitt med på den derre selvhevdelsesgruppa, så fikk jeg selvhevdelsestrening i fleng. Helt gratis.
Ja du snakker om skogen og trærne, tenker jeg når jeg leser det du skriver om selvhevdelse. Og den brysomme selvhevdelsen tenker jeg også. Bra du fikk medhold da.
Tror det er mange ord som spretter rundt i systemet som tømmes for innhold eller endres i innhold. Empowerment har jeg lest at har to røtter. Den ene er i frigjøringsideologien fra 70-tallet, det høres jo besnærende ut. Den andre er en mer sosialdemokratisk variant, ikke så forlokkende, spør du meg. Litt fritt tolket kan det høres ut som at du skal ta ansvar for deg selv, men ut fra det vi vet er best for deg. Manipulerende, kan det lett bli.
Empowerment – ordet jeg lærte om i teorien på skolen, og som jeg senere skulle oppleve, ikke var så mye mer, enn et ord i teorien.
God mandag til deg Gamle Ugle.
Ja det ordet kan være forførende, tenker jeg. Hadde behov for litt systemvrede sånn i starten av en ny uke.
Ønsker deg en god mandag.
Hm..for meg har empowerment begrepet todelt. I prinsippet tror jeg metoden hadde gode intensjoner. Om å gi selvfølelsen tilbake. Om å bygge selvet til å være noen som kunne tro godt om seg selv gjennom kognitiv terapi…jeg har sett eksempler der det motsatte har skjedd…og terapien har blitt som et nytt overgrep..Det ser ut som du også har opplevd mørkesiden.
Som jeg har skrevet lenger opp, i litteraturen jeg har lest beskrives to røtter til empowerment. Å gi makta til folket, den det gjelder, er den frigjørende tradisjonen.
Jeg tror dette begrepet kan bli uthulet og virke mot sin hensikt, hvis ikke holdningene i de som setter tiltakene ut i verden er ekte anerkjennende. Mange mennesker er med rette vare for liksom-anerkjennelse, og liksom-selvbestemmelse.
Og ja, jeg tror dette er vanskelig, men litt ydmykhet hos hjelpere og systemer som gir rom og tid, det ville hjulpet, tror jeg.
Så fikk vi heller være litt mindre kostnadseffektive, sånn på kort sikt, i alle fall.
Et av de mange begrep som tømmes for innhold i skjema- og systemhelvetet.
Den dagen de tar medmennesker på alvor, i alle varianter, DA, men først da kan de hjelpe, disse påtrengende: «Dette vet vi- best. hjelperne».
Kan huske jeg spurte om de selv ville ha besvart de spørsmålene de stilte meg. Da ble det taust. Men slik er det vel.
Ha en fin dag 🙂 likevel.
Du var tøff du, som svarte dem med et spørsmål. Krever en del det. Sukk. Noen av oss blir paralyserte i møte med makta.
Ja, i dag empowerer jeg litt og det inkluderer litt systemskjenn. Gjør godt en gang i blant.
Dagen min skal nok ikke forstyrres av systemenes inkompetanse –
Takker også her for innlegg og kommentarer. Og legger igjen en oversettertanke: Uklare tanker gir uklare ord, og omvendt. Empowerment? Blæææh!
Jeg har tenkt og tenkt og tenkt på dette ordet, og den beste oversettelsen jeg hittil har funnet er «selvstyring».
Andre forslag?
Takk for ditt oversetterinnspill som fikk meg til å google ordet litt.
Det finnes en del diskusjoner rundt ordet, bl.a. http://tidsskriftet.no/article/330818. Jeg siterer derfra:
Empowerment” handler om å mobilisere og styrke folks egne krefter, samt å nøytralisere krefter som bevirker avmakt.Dette er nødvendig for at pasienter skal bli friske og beholde helsen, og ofte for å motvirke effekten av samfunnsbetinget undertrykking, som fra tid til annen videreføres i medisinsk praksis (Thesen og Malterud 2001 )
Finner ordet oversatt som myndiggjøring også.
Noen steder beskrives empowerment som en metode, noe jeg finner litt merkelig. Trodde mer det var en holdning. Blir litt skeptisk kjenner jeg, hvis det er en oppskrift på noe.
Tror i grunnen at det er blitt til et av disse ordene som dukker opp her og der, litt lett utvannet, og kanskje har et skjær av humant alibi over seg?
.
Jeg blir ullen i hodet av «samt å nøytralisere krefter som bevirker avmakt». Også av «mobilisere og styrke folks egne krefter» … Og jeg syns det stinker paternalisme.
Skal mottakeren medvirke til at hjelperne hjelper?
Jeg tror jeg foretrekker begrepene «frigjøring» og «selvstyring».
Kanskje selvstyrt frigjøring?
Hei, et raskt svar før jeg skal ut –
Frigjøring refereres det en del til i litteraturen, fordi dette går tilbake til 70-tallsideologien.
Det jeg er skeptisk til er en mer generell tilsløring av maktsystemene våre. For så vidt har det alltid vært diskusjoner rundt frigjøringsbegrepet også – fra hva, sprenge hvilke rammer osv osv
Jeg tenker at dette må kobles med et menneskesyn som hindrer maktovergrep, hvis det er mulig –
Selvstyrt frigjøring lyder besnærende, jeg må tenke litt på hvordan få til det –
Kort høyttenking, i en pause i jobb: For at frigjøring skal være reell, må den enkelte ha rett til sin del av plassen – alle individene i en situasjon må ha det. Alle følelsene og reaksjonene til individene.
Jeg har tenkt mye i det siste på hvordan SMIs grunnprinsipper om radikalpsykiatri gled inn i ortodoksihengemyra – hvordan man i en radikalfeministisk kamp mot «patriarkatet» begynte å ta i bruk patriarkalsk systemvold.
Det skjedde jo også innen Black Power-bevegelsen, og Stokely Carmichael endte som puddel for en afrikansk diktator som hadde vært frihetskjemper.
Hva er det som skjer i slike situasjoner? Blir «saken» viktigere enn enkeltmennesker?
Jeg tror de fleste organisasjoner eller systemer, eller teorier for den slags skyld, står i fare for å bli dogmatiske. Det er som om de begynner å leve sitt eget liv, og den menneskelige fortøyning løsner. Da kan saken lett bli sjefen ja. Det skjer lett i behandlingsystemer som er for standardiserte og skjematisert også, mener jeg.
Hvordan endre dette? Vanskelig spørsmål. Jeg mener vel våre helsepolitikere går i feil retning nå. De tetter så mange sykemeldingshull og standardiserer og kontrollere så mye, til og med fastlegene overprøves av nav. Hvor er pasientens advokat?
Hvor er empowerment i praksis her, spør jeg, og jeg aner svaret.
Følelsen av avmakt er det minst helsebringende som er, tror jeg, og det synes jeg de med makt skulle tenke på. Hvis de nå i tillegg går for en eller annen empowerment.
Jeg tror det ligger mye usikkerhet og utilstrekkelighetsfølelse bak «hjelpere» som støtter seg på metoder, «forskning viser» og moteterapier. Når mennesker møter mennesker i kraft av seg selv, da skjer en endring. Derfor elsker jeg allerede disse diktene, fordi jeg møter noen som gir av seg selv og treffer noe gjenkjennelig i meg. Da er det godt å være meg. Og da blir jeg sterk. Takk! 🙂
Jeg er enig, tror også det er mye usikkerhet ute og går. I tillegg er systemene våre opptatt av å kontrollere og standardisere, og da kan det menneskelige møte, som de fleste regner som viktig ja, det kan komme i klemma. Og så tror jeg at de som utdannes til hjelpere skal lære mer om dette, ikke bare teoretisk, men gjennom erfaringer som er veiledet. Det er en prosess å utvikle egen relasjonskompetanse, for det berører en selv som person.
Jeg legger ut dikt for min egen del. Mange av dem er skrevet for noen år siden, så litt avstand har jeg til dem. Men det er viktig å dele, det er en gjensidighet i det, tenker jeg.
Jeg er så takknemlig for de som leser, og også for kommentarene som en del legger igjen. Takk til deg.
Hei! Jeg likte så godt det du skrev om empowerment. Kan jeg få lov å bruke det i semesteroppgaven min på masterstudiet «mestring og myndiggjering»? Jeg syns det var så viktig og godt skrevet.
Hei. Så fint at diktet nådde deg. Du kan bruke diktet i oppgaven din. Bare bruk ©gamle ugle som min signatur og henvis til bloggen som kilde. Lykke til med oppgaven. Hilsen gamle ugle