gjestepoeter

Her inviterer jeg gjester til å dele med oss andre av sine dikt.

Hvis du brenner inne med noe som lengter etter å slippe ut –
ta kontakt i kommentarfeltet eller på mail: diktugla@gmail.com

______________________________________________________________

To dikt av Synnøve:

1.
Uhyret
som bor
i mitt
dype
mørke
indre

løfter sitt
store
tunge
hode

…jeg er her…
…jeg bor her…
om du aldri så mye
lar være
å tenke på meg…

Hold kjeft
ditt monster

jeg tar en pille

jeg orker ikke
å tenke

at uhyret
kan sove
men aldri

2.
Jeg står
på elvebredden
og ser
mot andre siden

seile gjennom sivet
leve gjennom livet
vi skal dit
med tiden

om natten
lyser stjernene
om dagen
lyser sol

men hva
kan
lyse opp
i mørket
inni meg

hvordan
kan jeg
finne vei

©synnøve

______________________________________________________________

 Et dikt av en ny gjestepoet, Synnøve:

I orkanens
Mektige
Grusomme
Sønderrivende
Krefter
Ligger øyet

I øyet
kan jeg se
For første gang

Konturene av
Et menneske
Som alltid har funnes
Men ingen
Har kjent

Voldsomme krefter
Holder meg
I jerngrep

En ukjent
Dimensjon
Stiger fram

Skremmende
Mektig
Gåtefull

Jeg undres

Liker jeg meg?
Hvordan er jeg?
Kan hun
Og jeg
Noen gang
bli venner?

©synnøve

______________________________________________________________

Nytt dikt av mormor:

Brønn
Hør meg og min stemme
la den ei romle
i brønnvegger bare alene.
Lytt, det ikke vinden som hvisker.
Det er meg som ikke finner «hjemme».

Se, det lyser en stråle oppover
gjemt er dens opphav.
I bunnen av brønnen lyser en lykt.
Kom bort .
Det er meg som holder og ikke sover.

©mormor

______________________________________________________________

Bambi er her med et nytt dikt:

Bena svikter
hun faller
sammen
brudd?
nei
gjennom
brudd

(c) Bambi

______________________________________________________________

Mormor er ute med nytt dikt:

I
ro
ni.
kommer
ikke.
Roser dufter,
kanskje.
Ros løfter noen.
Røster bærer ord?
Ord bærer ros?
Ord —

©mormor

______________________________________________________________

Et nytt dikt av Bambi:

Åpen
Når jeg ligger ubevegelig
med lukkede øyne
kan jeg ikke fornemme kroppen
det eneste jeg kjenner
en stigende tyngde
som senker seg
over meg
men
jeg synker ikke
jeg er
her
det fornemmer jeg
jeg er åpen
jeg vet at jeg er en masse
men
hvor begynner jeg
og hvor slutter jeg?
(c) Bambi

______________________________________________________________

Da er neste gjestepoet, Mindomin, ute med to dikt.
Besøk bloggen, der finner du flere godsaker!

Terapitime
Du-har-det-så-bra-du-har-ikke-lov-til-å-klage (tenk på barna i Afrika)
-generasjonen
har fått barn.
De har det enda bedre.
©mindomin

Musikk
Kan du spille fløyte
til diktene mine?
Sette toner
til bildene
som står mellom
linjene?
©mindomin

______________________________________________________________

Et nytt dikt av Bambi:

Om forlatelse
Å være
meg
var
for Deg
at jeg var
Til
For Deg

I dine øyne
Kom jeg
Fra Deg
for å Bli

I mine øyne
Kom jeg
Til Deg
for å Være
(meg)

På netthinna di
Er jeg Ei
Var
Aldri
(meg)
et øyeblikk

For å bli
til
Meg
Gikk jeg
Fra deg
Forbli ei

Jeg
Var
for
kommet
Du
Er
til
gitt

Å
Gi
Deg
tilgivelse
har blitt
min velsignelse
derav
min tilblivelse

Å være
Meg
Selv
Er
å være
til

forlatelig

©Bambi

______________________________________________________________

Da er det neste ut, Gambetti:

BAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAANG

Earth

l o w s o u n d s s e a l o w f r e q u e n cy

London calling to the faraway towns
Now that war is declared-and battle come down
London calling…

FLASH flash FLASH flash FLASH

_ . _ .  _ _ _  _ . .  .

NASA calling
NASA calling
Please start transmission
Please start transmission

00001010 0101111 10111101 00010001

BANG

FLAAAAASH

A-307

Du Asle?
Ja
Kan jeg spørre deg om noe?
Ja
Tror du
Ja?
At om de bare hadde
Ja?
Sendt mer på det samme språket
Ja?
Så kunne vi kodet det?
Ja
Og svart dem?
Ja
Synd
Ja
©gambetti

______________________________________________________________

Noen bidrag fra mormor:

Det

dirrer en streng

i mellomgulvets hule med

klagen av fortidens ønsker.

Den

dirrer mest for å finne

notearkene der inne.

Men noe

har visket dem ut

og vasket over med lut.

Den dirrer

likevel.

©mormor

Litt mer fra mormor:

— LIFE, difficult to live, difficult to leave………..

_____________________________________________________________

Første gjestepoet er Bambi:

Jeg og du

Du

Du støttet

Du støttet meg

Du støttet deg

Du støttet deg til meg

Til deg jeg støttet meg

Vi støttet hverandre

Vi støttet oss til hverandre

Til vi ble frastøtt

Og

Falt

Sammen

(c) Bambi

Et dikt til av Bambi:

Jeg lytter

Du lytter

Vi hører

sammen

Vi hører sammen

men

vi tilhører ikke hverandre

(c)Bambi

Også av Bambi:

Jeg er ei hvilenote
synker

i

min klang

bunn

(c) Bambi

Advertisements

149 svar til gjestepoeter

  1. mormor sier:

    Nydelig Bambi.
    Takk 🙂

  2. Gambetti sier:

    Diktet har flere jeg-personer. I første vers et bokmålsmenneske, ikke fra Bergen på grunn av substantivet hvilenote er foranlediget av artikkelen ei og ikke en. Mens i andre vers er jeg-personen «i», altså fra møretraktene, og bruker liten bokstav, som er vanlig i ungdomsspråk, txt spk. Det er altså også generasjonsforskjeller her.

    Ordet «synker» er det eneste ordet som ikke får lov til å ha litt fritt område over seg. Så «synker» får ikke puste, og «synker» dermed. Det går troll i ord.

    Ordet ender på bunnen.

    Moral: Det er ikke lov å deppe. Hvis du «synker», da puster du ikke, og da synker du til bunns.

    Far out Gambetti.

  3. BAMBI sier:

    Hvem er far out? Gambetti? Diktet? Eller begge?

    Hmmm Gambetti, dine analyserer overrasker meg stadig de drar i uventede retninger. Du er så observant! For noen lingvistisk-analytiske evner! Det var ikke meningen at diktet skulle være deppe-dikt. Tvertimot, å finne sjelefred-dikt! Så gærnt kan det gå 🙂

    Har noen spørsmål til deg eller andre:

    1) Burde «synke» plasseres på en annen måte for å ikke få kvelningsfornemmelser? Det var ikke tanken, skjønner du… Hvordan få frem at her har man gjeller på bunnen?

    2) Og hva med bunnen? Burde den opp og plasseres opp for ikke å kjennes ut som en bånn bunn?

    3) (Noen kommentarer til det lingvistiske) Jeg liker veldig godt ordet kvile – og jeg er ikke bergenser … «i» var ikke ment som et «jeg», men kanskje er det bedre å føye et inn foran «i» for å gjøre det mer presist?

    Noen innspill? Er åpen

    • Gambetti sier:

      Bambi da. Som du spør, får du svar, vet du.

      På resonans tråden sa du:

      «Far out, Gambetti? Nei, assosiativ»

      Og jeg svarte:

      «Jeg assosierer
      Langt, langt der ute
      Jeg assosierer
      På den sjette assosiasjonen
      Til den syvende potensen
      Av en assosiasjon
      Jeg er far out
      Jeg er Gambetti»

      Så ja, jeg er Far out Gambetti
      Det er meg
      Jeg er her
      Ta hånden min
      Før jeg synker

    • gamle ugle sier:

      Svarer litt her også. Jeg likte at du delte klang og bunn. Du synker ned i klangen. Så merker du at da når du din bunn. Fint ordspill på klangbunn, som jo leder meg som musikkmenneske til noe grounded. Opplever dette som spennende, viser prosessen, fordi du først tør synke ned i klangen, så kjenner du bunnen i deg selv. Forankret. Tydelig for meg.
      Mellomrommene mellom linjene / ordene tenkte jeg litt på da jeg la inn diktet. Så det var greit å lese noen kommentarer i forhold til dem.

  4. BAMBI sier:

    Ny variant 🙂 Har lekt meg med «I» en og byttet litt …

    I

    Er ei
    kvilenote

    Synker inn
    I

    Min klangbunn

    (c)Bambi

    (kjennes som om bunnen vil ned)

  5. mormor sier:

    Hvorfor perfeksjon?
    Hva er distraksjon?
    Ingen attraksjon
    bare affeksjon?

  6. BAMBI sier:

    Er jeg i affekt?
    Sitter i ryggmargen, det der … å prøve å forbedre, tydeliggjøre …
    Er det en distraksjon?

    Det siste jeg ønsket var å skape kvelningsfornemmelser …
    kanskje jeg bare skal la ordene står som de står,
    og la assosiasjonene komme ???

    • gamle ugle sier:

      Ja, hva gjør du nå Bambi? Kunne like gjerne sagt dette til meg selv, om diktene mine når de plutselig lever sitt eget liv i andres fortolkninger. Jeg har vel tatt en slags bestemmelse for meg, at gjort er gjort. Jeg trenger å la det stå til.
      Men jeg kunne selvfølgelig ha lagt ut dikt som var underveis og arrangert et slags nettmøte på det.
      Spennende diskusjon dette også, om kommunikasjon, dikterisk autoritet osv osv.

  7. BAMBI sier:

    Det er spennende dette, GU! Men det er en slags skrekkblandet fryd å slippe disse små ordene ut, og så skal de stå der å bære seg selv… Helt aleine og ikke som en del av et kommentarfelt.

    Jeg er ikke som deg, at jeg har masse ferdige dikt på lager. Men jeg har «naivistiske små setninger» eller hva jeg skal kalle det. Noen er bare ord, dette er særlig fra tida jeg mistet språket som del av utmattelse og kognitiv svikt, og da kunne jeg verken tenke og ennå mindre skrive tankerekker…
    Små fragmenter…

    Også vil jeg gjerne være helt i skyggen av deg, for du er så velartikulert, og jeg blir nesten beskjemmet… Så jeg håper mormor og andre hiver seg etter …

    • gamle ugle sier:

      Jeg liker naivistiske små setninger jeg. Og det mener jeg oppriktig. Jeg tenker litt parallelt til musikk om dette, jeg driver med improvisasjon også jeg. Og da er poenget at en skal være intuitiv, og la ting komme. Produktet er da prosessen.
      Så hender det at improvisasjoner blir til komposisjoner, men ikke alltid.

      Når det gjelder mine dikt så er de skrevet intuitivt, det var som om de kom fra kroppen. Jeg endrer ikke på særlig mye. Jeg kan vel merke at det har forandret seg litt i løpet av disse årene, men egentlig ikke så veldig mye. Når Gambetti, velsignet være deg, analyserer blir jeg ofte overrasket over hva han / hun ser av virkemidler som jeg nok ikke bevisst har tenkt på. Jeg følger feelingen, kan du si. Sånn er det i andre språk også, tenker jeg. Når jeg spiller er det også mange intuitive valg jeg tar som er tuftet på erfaringer jeg tidligere har gjort, men som ikke er bevisste.

      Jeg diskuterte dette litt med en kunstfaglig kollega her om dagen. Vi snakket om dette med å kjenne når ting faller på plass, at det liksom stemmer. Jeg kjenner det litt sånn med diktene. Jeg skriver dem, de ligger litt på vent, jeg ser på dem, gjør noen små endringer kanskje, som pronomenvalg, kjenner at dette er meg nå – og så ut med dem!
      Vet ikke hvor interessant dette er for leserne, men det var ok for meg å tenke litt høyt om dette.

      • BAMBI sier:

        Veldig ok for meg å høre om dette. Suger det til meg som en svamp.

        Er også sånn at jeg fornemmer bølger, bevegelser, rytmer, farger og klanger. Det er ikke bare ord… men dette er for meg en ny måte å uttrykke meg på… har en sånn sarkastisk stemme i hue som skal sensurere, arrestere, korrigere, irettesette og til tider gjøre litt narr av meg, men i likhet med deg så jeg liker jeg de naivistiske ordene…
        samtidig sliter jeg litt, fordi vi lever i en verden der man skal prestere og være original… I tillegg tilhører jeg den ironiske generasjonen, men er ikke en del av den…
        Jeg vil bare være meg…

        ps! Er du sikker på Gambetti er en han? 🙂

        • gamle ugle sier:

          Absolutt ikke sikker på at Gambetti er en han. Navnet Gambetti får meg til å tenke han, men det kan være helt på jordet det. Det får så være……

          Jeg tenker at det finnes mange innganger og utganger til og fra dikt. Jeg liker det du skriver om fornemmelse, det blir nonverbal formidling for meg det.

          Stemmen som arresterer og korrigerer er velkjent. Originalitet – tja, vi er vel originale på en måte alle sammen? Samtidig er vi det ikke, tenker jeg. Best å være seg selv, uansett. Og her på bloggen trenger vi ikke være pretensiøse. Jeg vil også bare være meg.

        • Gambetti sier:

          «Er du sikker på Gambetti er en han?»

          Er det Bambi på isen?

          Far out Gambetti 🙂

  8. BAMBI sier:

    Gambetti er Gambetti
    han eller hun

    Gambetti
    Far out Far in
    Gambetti rundtomkring
    her er det likestilling

    Bambi på isen er en gutt
    Denne Bambi er kaputt
    men definitivt ikke gutt

    Her er vi mennesker
    ikke bare kjønn
    er er vi alle «h*n

    • Gambetti sier:

      🙂

      Må likevel si jeg alltid har hatet å bruke h*n. Jeg kan skrive han eller hun vekselvis når kjønnsperspektiv ikke spiller noen rolle, men ikke sammenslått i h*n. Intetkjønn, det blir for robotmessig for meg. Maskinene tar over.

      • BAMBI sier:

        Tror jeg er preget av et autopilot liv, Gambetti. Merker det nå, når jeg uttrykker meg skriftlig.
        Takk for at du gjorde meg oppmerksom på det. Ordet intetkjønn dukket opp i hue når jeg skrev Gambetti- verset i sted. Men jeg fikk det ikke inn i teksten. Dette viser jo bare at man skal lytte til de fornemmelsene som kommer, og forfølge de … For de vinker jo!

  9. Gambetti sier:

    Jeg vil gjerne kommentere Bambis andre dikt. Det som begynner med «Jeg lytter».

    Jeg kan jo ikke vite hva du legger i diktet, så jeg må prøve å sette det inn i mitt liv for å forstå det. Hvordan det kan passe da, om du skjønner?

    Det er så få ord her.

    Jeg tenker nesten at det er et barn her.

    Det kan være to barn som sitter på benken utenfor rektors kontor og venter på å slippe inn. De er oppmerksomme på alle lyder. Hvem som kommer og går. De er barn sammen, har mye i fellesskap, men har kanskje nettopp vært i slåsskamp og sitter nå lydige og beskjemmet på denne benken. De tilhører ikke hverandre.

    Men så noe nærmere i tid. Det å ligge på sykehus og være litt redusert. Og så ha en annen pasient der på rommet, som du ikke kommuniserer med, fordi en av dere ikke kan. Når skal lege eller pårørende komme? Dere er der sammen, tilhører ikke hverandre.

    Så jeg tenker jeg også at den siste setningen om at vi ikke tilhører hverandre, kan ses på som noe relasjonelt. At vi ikke er eid av noen, kanskje i forhold til en partner. Men dette blir antydningsvis, fordi diktet inneholder så få ord.

    Jeg syntes det var et vart og fint dikt!

    • BAMBI sier:

      Tusen takk, Gambetti. Jeg setter stor pris på assosiasjonene dine. Jeg tenker at jeg skal la de leve sitt eget liv uten at jeg kommenterer de.

      Jeg liker å bruke få ord. Skrelle bort. La ordene stå der, nakne, enkle og åpne. Etter at jeg blei syk så ble det sånn. Da jeg var frisk var jeg ordrik. Når jeg blei syk blei jeg ordknapp.
      så tenker jeg – kan man si noe med få ord? Hva skal man si? Hvordan gjør man det?

      Jeg har mistet min evne til å være tydelig, til å redegjøre og fordype påstander skriftlig. Prøver å redefinere og vitalisere meg, hvem er jeg nå, med alle mine funksjonsvikter? Det gjenspeiler seg i språket. Utrolig avslørende. Når jeg mistet språkevnen, så ble jeg nærmest som et barn. Naivistisk. Basal. Jeg tydde til rytmene. Repetisjonene i språket.

      Avslutningsvis må jeg si at jeg er mektig imponert over dine assosiative evner. Og ikke minst din språklige evne til å uttrykke de … Jeg var der engang … Også tenker det skjer nye ting med meg, og det må jeg bare erkjenne og tilpasse meg etter. Sånn er det bare …

      • gamle ugle sier:

        Spennende ordskifte. Jeg leser diktet som en beskrivelse av en relasjon hvor ting fungerer. Partene lytter til hverandre, gjensidighet er til stede. Man opplever samhørighet, men også avgrensning. Man «eier» ikke hverandre. Kan passe på parforhold, men også på barn-foreldre. God relasjon, tenker jeg dette er om.
        Få ord kan være utrolig virkningsfullt. Kan ofte nå inn til essenser da. Selve språket kan virke barnslig, men for en voksen kan det være store dyp å ane her.
        Jeg tenker et øyeblikk på Gro Dahles dikt. Bare en tanke….

        • Gambetti sier:

          Ja, spennende er du selv, GU. 🙂

          Det pirrende for meg med diktet var ikke hvilke ord som ble brukt egentlig. For få ord ble brukt.

          Det virkelig bemerkelsesverdige var utelatelsen. Hvilke ord som var utelatt.

          Jeg lytter, du lytter, vi hører. Men det er ingen som snakker? Hvorfor er det ingen som snakker? Kan de ikke snakke eller kommunisere? De er sårbare på et vis, som barn eller syke, det var assosiasjonen min.

          Og i din tolkning, så sier du at de lytter til hverandre. Så du legger inn en antakelse om at partene også snakker. De gir og tar. Følger denne, helt klart.

          Men så tenker jeg også, i din tolkning, kan det tas videre? Her er det to parter, la oss si at det er mann og kvinne da i et parforhold, bare for å ha et utgangspunkt. Vanligvis i slike dikt, vil det jo fokuseres på det motsatte. Vi snakker, vi snakker, vi når ikke frem med budskapet vårt, den andre klarer aldri å forstå uansett hvor mye vi snakker. I dette diktet settes alt på hodet, gjør det ikke?

          Er det bare bra? Eller sier det noe om bakgrunnen til begge menneskene? Er det felles redsel? Lik erfaringsbakgrunn i redsel, som gjør at de alltid lytter, er på vakt, er skvetne, hører sammen? De tilhører ikke hverandre, fordi de aldri helt kan nå hverandre, på grunn av redselen?

          • gamle ugle sier:

            Jeg tror det er utelatelsene som gir spensten her. Det er som musikk det, pausene er så viktige, de er en del av musikken. Diktet og dets mening skapes i den som leser og opplever, og tolker. Det er i alle fall en måte å se det på.
            Jeg tror man kan lytte uten at det er noen som snakker. Lytte kan være en slags metafor for en innstilthet på den andre. Ta den andre inn. Lytte fungerer her tenker jeg, fordi det kan gå over i ordet høre og deretter tilhøre, som jeg sa i en annen kommentar. I tilleg gir lytte kanskje andre assosiasjoner enn høre. Lytte er intenst, aktivt.

  10. BAMBI sier:

    Liker G Dahle, jeg! Og mannen hennes Svein Nyhus. Han har skrevet og illustrert noen uttrykksfulle bøker, så sterke i all sin enkelhet. Kommer i farta på «ingen»…

    • gamle ugle sier:

      Jeg gjør også det. Husker barneboka Sinnamann, som også nådde meg som voksen. Liker henne godt, hun har en helt egen stemme.

      Diktet ditt har denne vandringen fra lytte til høre videre til tilhøre som jeg oppfatter som en nøkkel til forståelse.

  11. BAMBI sier:

    Et spontandikt, en synergieffekt av av dette ordskiftet, for egentlig var det et annet dikt som jeg ville publisere, men så kom dette. GU, du innførte «å skrive med kroppen» kanskje er det motsatte av kroppspråk, med en språkkropp som taler … Hva vet jeg?

    • Gambetti sier:

      Noe annet som kan fjernes.

      Men en kommentar. Til dette med det ironiske – og å tilhøre den ironiske generasjonen. Du sier GU at du skriver med kroppen, og at du spiller uten å lese notene, du spiller uten ark foran deg. Jeg vet jo veldig godt hva du mener.

      Men dette som du uttrykker, brukes jo motsatt. Nettopp fordi man vet at erfarne kunstnere gjør det slik, så spekulerer man i disse uttrykksformene. Blant annet var det vel et kjent dikt, som noen sa at «kom til ham, mens han satt ved en elv, i et kort øyeblikk, og ordene bare satt klistret på papiret», eller noe annet slikt affektert noe. Jeg kjenner ikke diktet, bare debatten om det. Og så har ettertiden vist at det er et av tidenes mest gjennomarbeidete dikt, som har vært gjennom 17-18 omskrivninger, fordi notatene ble funnet etter dikterens død…..bare et slags felles apropos til det med ironigenerasjonen og å skrive med kroppen 🙂

      • BAMBI sier:

        Snakker du til meg, Gambetti – GU?

        Henger ikke helt med deg her Gambetti – men jeg synes det er flott jeg, at kunstnere bearbeider og bearbeider materialet sitt… Munch malte jo mange utgaver av samme bilde.
        At forfattere, særlig poeter, sitter og spikker, det synes jeg er fint jeg!

        Nå er nå jeg bare meg, og ingen ordkunstner …
        Men for min del er jeg så full av prestasjonsangst, at det er godt for meg å skru av hue, å følge kroppen. Er nok en som går og grunner på de samme ordene eller temaene … Pusler de hit og dit og prøver å få bildet til å stemme … Derfor har jeg egentlig godt av å prøve å hive meg utpå. Å tørre det… uten å tenke bedømmelser… men stå for det som kommer ut… akkurat nå …

        • Gambetti sier:

          Jeg er 100% enig med deg, Bambi 🙂

          Og det jeg mener, er at resultatet taler for seg.

          Diktet taler
          Diktet har en stemme
          Det snakker, det har et liv
          Og hvordan det kom til det livet
          Det er fullstendig likegyldig
          Kunstig befruktning?
          Jomfrufødsel?
          Eller gamlemåten?
          Alt er like bra

      • gamle ugle sier:

        Gambetti: Vet ikke hva du vil skal fjernes, si fra hvis det ev. er noe.

        Jeg tror det er mange måter å skape både dikt og musikk og andre ting på jeg. Kan bare snakke for meg selv. Å skrive med kroppen handler for meg om å få tilgang til følelser og opplevelser som ikke er der i det vanlig daglige rasjonelle. Det er egentlig ikke noe mystisk med det. Kanskje kan det beskrives som å åpne opp, ikke stoppe seg selv i det skapende, men ta sjansen og la det som kommer, få komme. Forløse kreativitet kanskje? Mange som har hatt teorier om dette, gjennom tidene.

        Etterpå er det vanlig å bearbeide det som kommer. Det gjør jeg også, til en viss grad. Akkurat disse diktene opplever jeg at kommer ut i den formen jeg tenker de trenger. Det hadde ikke trengt å være sånn. Skriver jeg andre typer tekster, mer saklig kanskje, redigerer jeg ofte mye, svært mye.

        At noe «kom til han» kan jeg kjenne meg igjen i. Samtidig hører jeg godt det svulstige i det. Men faktisk så kan jeg sitte på bussen f.eks. og plutselig hører jeg starten på et dikt, inni hodet mitt. Da er det bare å skrive det ned, og ofte kommer hele dikta da, trengs bare noen justeringer.

        Når det gjelder musikk – jeg spiller både etter noter og improviserer. Jeg anser musikk, som alle uttrykk for så vidt, å være noe vi ikke bare trenger, når det blir til det som noen vil kalle kunst. Jeg tror det å uttrykke seg i seg selv er noe som kan ha en funksjon for oss. Noen improvisasjoner er bare uttrykk i øyeblikket, for den som improviserer. Det kan vel sammenlignes med å skrive bare for å få ut noe, uten å tenke på at det skal være formfullendt eller noe sånt. Det trenger ikke være en mottaker en gang. Ja, noen ganger er mottaker ok.

        Andre ganger handler det om å skape et «produkt», da må man forholde seg til en del andre typer regler kanskje. I alle fall hvis man vil selge det til noen. Eller vil bli berømt og rik (ha ha). Eller få stemplet godkjent kunstner.

  12. mormor sier:

    Sendte deg noen ord med e-post.
    Et lite strengedikt.

  13. Gambetti sier:

    Nå snakker jeg helt subjektivt altså, fra min synsvinkel. (Håper ikke alt jeg skriver, blir oppfattet som teknisk «analyse» eller at jeg prøver å si noe om hva andre normativt skal tenke…).

    Det mest umiddelbart slående med «Jeg og du», Bambis nyeste dikt, er det visuelle, synes jeg. Det smale tobokstavsordet «Du» er plassert på toppen, og så utvides hver linje, til det når et midtpunkt, før diktet igjen smalner til.

    Midtpunktet, og fokuset for diktet, blir dermed visuelt «Vi støttet oss til hverandre», synes jeg. «Støttet» er et ord i fortid, og litt sorgtungt. Dette er noe jeg ser før jeg har begynt å lese diktet, før jeg går inn og leser ordene i rekkefølge fra toppen av diktet og nedover.

    Så kommer repetisjonen av Du i de første fire linjene, som skal banke inn et budskap. Her er det få ord på hver linje. Hver linje har fritt rom over og under seg. Her er altså helt enorm understreking av alt som blir sagt. Dramatikk. Her ropes det.

    Jeg ser for meg et menneske som roper dette ut til et annet. Det handler om støtte.

    Men så tar diktet en vending. «Til deg jeg støttet meg». Dette er det ikke naturlig å si muntlig. Kanskje er dette ikke noe som sies muntlig likevel? Er det heller en stille refleksjon på innsiden av en person? Eller en skriftlig kommunikasjon mellom dem, en beskjed som overleveres? På et lite stykke papir i postkassen?

    «Til vi ble frastøtt». Og da reises spørsmålet. Frastøtt av samfunnet, av noen rundt de to? Eller frastøtes de snarere av hverandre?

    Kanskje bokseåpneren til denne gåten ligger i setningen som gikk forut, «vi støttet oss til hverandre»? Altså, ingen støtte nå lengre. De er frastøtt av hverandre. Nei, jeg synes det ligger en dobbelthet her. En tvetydighet.

    De to faller sammen. Siden de ikke støtter hverandre opp. Det understrekes av det visuelle. Det er smalnet sammen igjen nå.

    Legg merke til at den egentlige toppen var nådd akkurat mellom «Vi støttet hverandre» og «Vi støttet oss til hverandre». Dette er det destruktive elementet i diktet, slik jeg ser det.

    Du har kanskje tenkt helt annerledes, Bambi. Men jeg likte det veldig godt, det gav meg litt å tenke på!

  14. BAMBI sier:

    Når jeg leste din tolkning Gambetti, fikk jeg frysninger … så jeg fikk noen monumentale assosiasjoner … ordet «gravstøtte» opp … Hmm… du ga meg litt å tenke på du og!
    Kanskje jeg skal bruke det i en bearbeidelse? (for dette er jo helt ferskt)

    • BAMBI sier:

      PS! Grafikken, selve oppstillingen av diktet er det GU som står for…
      Jeg har bare valgt linjeavstandene, men det er utrolig fint å se oppstillingengjort av noen andre, faktisk! Takk GU, og grafikken er jo faktisk monumental når jeg ser etter …

      • gamle ugle sier:

        Når det gjelder oppstilling så har jeg valgt midtstilt, da blir det slik. Alternativet er til venstre. Da plasseres diktet helt til venstre. Mao, det er ikke så mange muligheter, ikke som jeg har oppdaget i alle fall. Jeg kunne av og til tenkt meg noen flere alternativer.
        Men jeg er enig, formen blir fin på midten, med dette diktet.

    • Gambetti sier:

      Det står jo godt som det er….

      Men det er ditt dikt, du kan ta det hvor du vil, se hvor det tar deg, høres spennende ut

  15. Gambetti sier:

    Over streken er mitt kreative bidrag fra i dag. Som dere ser, er dette ren falitterklæring. Det er ikke et dikt, for jeg kan ikke rime. Jeg pleier ikke å lese dikt eller skrive dikt, så rimene kommer ikke naturlig….snufs….Så å skrive dikt for meg, blir litt som det er for folk som skal begynne å male tenker jeg. De begynner på malekurs med stor entusiasme. Etter hvert finner de plutselig ut at den virkelige kunsten finnes i fotografering. Så kjøper de det dyreste kameraet og imponerer alle vennene sine med sin enorme kunstneriske innlevelse.

    Min dikt er en slags kommentar til dette. Jeg er inspirert av Bambi, som nevnte ironigenerasjonen. Diktet har også andre tolkningsmuligheter, som overlates til leseren. Men dessverre, ingen rim. Og det kan vel strengt tatt ikke kalles et dikt heller…snufs….:-)

    • gamle ugle sier:

      Gambetti, du står foreløpig på vent, med diktet over streken. Mormor skal få pryde øverst i feltet en stund. Hvem har indoktrinert deg med at dikt må ha rim????? Hvis det stemte, ja da er det ikke en diktblogg dette her!

  16. BAMBI sier:

    Det der over streken, Gambetti, fikk meg til å strekke på leppemusklene! For et påfunn på en fredagskveld!

    Jeg gir gjerne stafetten videre til mormor strengedikt!

  17. mormor sier:

    Gambetti
    Det fikk meg til å tenke på Frank Zappa og Mothers of Invetions.
    Takk for at du minte meg på dem.
    Må lete i haugen. 🙂

  18. Gambetti sier:

    Kommentar til Mormors dikt:

    Et snedig dikt! Et kombinatorisk dikt, slik jeg tenker det, mormor, er det ikke?

    «hule» står til «fortiden», de to ordene klinger sammen og det passer også med musikktemaet ditt, gjør det ikke?

    «Dirrer en streng», det kan gi musikk. «Notearkene» likeså.

    Og så har du et trykkleif tema, har du ikke?

    «klagen av fortidens ønsker» som man nesten i farten leser som «klangen av fortidens ønsker» fordi man nettopp har lest dette med «dirrer en streng»? Er det det du spiller på?

    Trykkleiftemaet spiller også videre på «visket dem ut» og «vasket over med lut».

    Hva er budskapet så, er det en dypere mening i mormors høyere teknikk? Er budskapet sekundært eller primært?

    Nå kom jeg nettopp på at «mellomgulvets hule med klagen av fortidens ønsker», kan være et menneske som er sulten rett og slett? Spøker du, mormor? Hun forlyster seg, hun spiller opp til dans, men så stopper musikken. Bandet går hjem. Noen har glemt å ta ut penger fra minibanken og vertskapet kan ikke betale. De er likevel sultne. De får se hva de har i kjøleskapet.

    • mormor sier:

      Gambetti – Gambetti
      du snedige leser.
      Du hører at ordene freser?

      En klage er fremsatt
      fra fordums ønske
      (vedlagt )
      så skill da hva måtte her ut.
      Det viskes og vaskes med lut.
      Og klagen
      og klangen
      dirrer sammen.

  19. BAMBI sier:

    Vakkert og sårt. Jeg får masse bilder. Jeg fornemmer lengsel. I mellomgulvets hule bor jo hjertet og inni der ligger en uforløst drøm som ingen har klart å fjerne.

    • mormor sier:

      Bambi
      Der er forsåvidt riktig at det forekommer en lengsel.
      Men like mye en mangel. Siden det er mellomgulvet som enten knyter seg, er tomt eller fylles så har det sin relevans.

      • gamle ugle sier:

        Mormor, diktet ditt treffer meg. Jeg tenker at det finnes noe dypt der inne, noe gammelt, som bare kan forstås hvis man klarer leser notene, spille musikken. Notene er kodene til det som er der inne, musikken som er i kroppens sentrum, tror den er av det klagende slaget, den musikken.
        Men siden notene ikke er lesbare, noen har vasket med lut, det er sterke saker det, ja så blir ikke budskapet, suget eller lengselen uttrykt. Men det der inne forsvinner ikke, selv om den ikke blir «spilt», selv om vi kanskje tror det blir borte? Nei, det forsvinner ikke, det som er der inne, det gamle, som er oss. Det fortsetter å være der, som en dirring, en vibrasjon.

        • gamle ugle sier:

          Kobler meg selv på for en tilføyelse – Tenker litt på forskjellen mellom den strengen som vibrerer, et bevegelsesuttrykk som føles, men som ev. kan bli til lyd, noe auditivt, og så kan høres, og de notearkene som jo leses med øynene, visuelt, men som også kan bli til noe som oppfattes auditivt. Det er noen sansekoblinger her mormor, som interesserer meg. Kropp / bevegelse, det auditive og det visuelle. Alt i ett.

      • BAMBI sier:

        En uforløst drøm er vel en mangel? At dine ord gjør prosesserer frem andre bilder enn de som kom fra orginalet , er vel ok?

  20. Gambetti sier:

    Anmeldelse av et skuespill:

    LIFE
    av
    MORMOR

    Et skuespill i to akter

    Første scene, første akt:

    «difficult to live»

    Pauseintervall

    Første scene, andre og siste akt:

    «difficult to leave…..»

    THE END

    I dette manuset gis det minimalt med instruksjoner til skuespillerne, og faktisk ingen instruksjoner til rekvisitter etcetera. Det skulle dermed gi grunnlag for stor variasjonsrikdom i de ulike teateroppsetningene rundt om i landet.

    Jeg kan tenke første scene som et sammensurium av mennesker som bare virrer rundt på scenen, uten å vite hvor de skal, som snakker i munnen på hverandre, en kakofoni av stemmer, akkompagnert av høye lyder fra orkestergraven.

    I andre akt ser jeg for meg et menneske kledt opp som et løv, som henger fra et tre. Dette treet kan gjerne være et annet menneske, kledt opp som tre. Kanskje treet bør være en stor og kraftig mann, og løvet en liten og vever kvinne. Og så kan treet holde kvinnen i føttene, unnskyld, stilken, mens løvet prøver å blafre i vinden som best hun kan. Altså, «leaf» er engelsk for løv, så «leave», det er hva løvet gjør. Løvet har hovedrollen i stykket! (Andre tolkninger ses, men er kanskje mindre interessante…) Hvis det er skuespillere til overs fra første akt, kan de stå rundt treet og late som om de er vinden som gir vindeffekter. Kanskje med blå eller hvite laken over seg for å forestille vinden.

    Forfriskninger i pauseintervallet kan gjerne være hvitvin, men godt avkjølt. Lavt prispåslag fra det som selges på polet, anbefales til teatre med sjenkebevilling.

    Rent manusmessig finnes også andre tolkninger av kultdikteren mormors underfundige teaterstykke. En ironisk kommentar til den nye filmen om Jack Kevorkian med Al Pacino i hovedrollen, synes ikke usannsynlig.

  21. BAMBI sier:

    Gambetti – vanvittig!

  22. mormor sier:

    Gambetti
    Deilig skuespill over mitt livs motto.
    Reverens.

  23. BAMBI sier:

    Gambetti! Du vet vel at din fantasi er flerdimensjonal? Og litt gal? En gave. Stell pent med den! La den spire og gro og se hva det blir …

    • Gambetti sier:

      Gal?
      Mener du i positiv forstand eller?
      Kommer du altså trekkende med denne positivitetstenkningen igjen?
      Akkurat som du gjorde med dette deppe-diktet ditt?
      Bambi, Bambi, Bambi….
      BBL

  24. BAMBI sier:

    Gambetti – vanvittig! jeg vil være med på de far out – far in greiene dine! Gir ordet crazy en bedre konnotasjon?

    Hva er BBL? Sånn moderne sosialemedier forkortning som jeg ikke skjønner meg på?

    • mormor sier:

      Bambi
      😆 fra meg for BBL er BoligByggeLag i mitt hode. 😆

      Gambetti

      «Please start transmission
      Please start transmission

      00001010 0101111 10111101 00010001»

      Hal 900 – Kubrick
      Are you hung up – Zappa.

    • Gambetti sier:

      BBL = Be Back Later 🙂

      Er tilbake…

      Og nå….BBL 🙂

  25. Gambetti sier:

    Re:Om forlatelse

    Jeg ser
    en søyle
    Jeg ser
    et kors
    Jeg ser
    kommet
    Jeg ser
    en betydning
    eller to

    Jeg ser
    at alt er viktig
    men samtidig
    kan ingenting understrekes nok
    Jeg ser
    at det er kaos

    Jeg ser
    at selve ordene
    de splittes
    de oppsplittes
    de splittes opp
    Alt rives i sønder

    Jeg ser
    noe gammelt
    Jeg ser
    Skriften
    Og var det
    skriften på veggen?

    Jeg ser
    at noen andre ser
    Men du ser
    at de ikke ser
    deg der inne

    Jeg ser
    men ikke alt
    Jeg ser
    mellom linjene
    Jeg ser
    hvite mellomrom
    Jeg ser
    ukjente landskap

    Jeg ser
    at du er kommet
    et stykke videre

    Jeg er glad
    du er deg
    Jeg også

    • BAMBI sier:

      Takk Gambetti, for kjær komne ord …

      • gamle ugle sier:

        Gambetti: Dette var et flott dikt, dvs. fortolkningsdikt.

        Bambi: Følger Gambettis tolkning, liker orddelingene dine, de åpner rom for meg. Dypt eksistensielt tema. Nydelig dikt.

        • BAMBI sier:

          Tusen takk, GU.
          Skummelt å sende fra seg ufullkommen ferskvare som kunne ha ligget for lagring og modning, men jeg tenker at jeg er i prossess og jeg vil gjerne (med)dele meg. Takk for at dere leser og tar imot og kommenterer.

          • gamle ugle sier:

            Kjenner igjen den følelsen der, av at det skal lagring til. Samtidig tenker jeg at det som først kommer til en, det har ofte noe frisk og ekte ved seg. For lang lagring, i alle fall hvis det også omfatter flikkerier, kan noen ganger være en trussel mot det umiddelbare uttrykket. Som jeg liker veldig godt.
            Dette diktet har for meg begge deler. Ekthet og komposisjon.

            • Bambi sier:

              Takk igjen, GU! Føler jeg kanskje skal ta flere rundet. Dette konseptet er veldig nytt for meg og egentlig veldig atypisk den person jeg har vært, men det er noe som sprenger på og trenger seg fram. Vet ikke om jeg liker dette selv, men jeg må jo bare akseptere at dette merkelige språket er en del av den jeg er nå

  26. Tilbaketråkk: Assosiajoner, Gambetti, musikk | Mormors klagemur

  27. Gambetti sier:

    Anmeldelse: Mindomin

    Leserne av bloggen kan forvente en selvsikker dikter. Navnet hennes indikerer selvsikkerhet idet hun holder shift-knappen inne mens hun nærmest hamrer løs på M-knappen på tastaturet. M-en er slående. Den står nesten ut av skjermen.

    Vi ser at fra navnet, at den første delen kan leses separat. Den er uavhengig av resten. Den står alene. Den er sterk.

    MIN står det. MIN.

    BARE MITT. MITT. PUNKTUM, kan vi fornemme at det står. Men det står ikke likevel. Det er underforstått.

    Og neste ord følger på. Hva er det som følger. Jo, det er domin.

    Det henspiller på domino, ikke sant?

    En brikke følger på den andre, som domino. Faller den ene, så faller den andre. Katastrofen er hele tiden rundt hjørnet. Det ligger dramatikk i navnet. Noe er på lur. Hva ligger på lur? Vi vet ikke…

    Men så ledes tankene i en annen retning.

    Vi ser ordene i sammenheng.

    Min domin – vi legger kort merke til at det rimer, for dette er en dikter

    Så ser vi igjen på ordene

    Min domin – jo, tenkte vi det ikke, det ligner på:

    «My Domain» – Mitt hus, herre i eget hus, det er jeg som bestemmer her!

    Mindomin bestemmer, hun har autoriteten, her i hennes dikt kommer hennes versjon av virkeligheten!

    • mindomin sier:

      Spennende tolkning Gambetti. Du har tenkt litt andre ting enn jeg, men det er jo litt av poenget. Ordet Mindo datt ned i hodet på meg da jeg skulle ha et navn til bloggen der jeg har publisert eventyr siden i sommer. Mindomin kom til da jeg skulle flytte til wordpress, og Mindo ikke var ledig.

      Interessant både det med domin og «My domain». Jeg tenker også det engelske mind sammen med det også engelske do.

      Men du har rett, Mindomin bestemmer! Og skriver min versjon av virkeligheten.

      Takk for kommentar 🙂

  28. Gambetti sier:

    Re: Terapitime

    Dette diktet minner meg jo veldig om uttrykket dessertgenerasjonen. Det hørte jeg alltid hjemme, og jeg hørte om det på skolen. Først når jeg var voksen, fant jeg ut at det var et uttrykk som egentlig ble laget for min foreldregenerasjon, som slapp oppbygning etter krigen. Men uttrykket var så hendig, at det dugde i oppdragelsen et ledd videre også.

    Så er det vel det problemet, at det hjelper ikke at barn tenker på barn i Afrika. Kjernen av problemet er at voksne ikke tenker på barn i Afrika. Det er dette med nyanseforskjeller.

    Aner jeg et lite hint av ironi her? 🙂

    Likte måten du bandt sammen ordene på med bindestrek, for å vise måten dette sies på. Du får ikke lov til å avbryte, eller skyte inn noen innvendinger. Og de sier som en regle, uten å tenke.

    Re: Musikk

    Ja, det kan jeg.

    Jo.

    Skru opp volumet da.

    Har du sjekket innstillingene?

    • mindomin sier:

      Først til Re: Musikk: herlig! Ja, supert at du spiller til det som står mellom linjene 🙂 Det kan jeg like.

      Så Re: Terapitime: Jeg trodde denne var ganske tydelig, men det er nok mer mellom linjene enn jeg klarer å få fram. Men det er arti at vi tenker forskjellige ting, om samme teksten! Da blir den så mye rikere. Takk for at du viste meg et annet bilde (altså at det ikke hjelper at barna tenker på Afrika, det er de voksne sin jobb)

  29. BAMBI sier:

    Hei Mindomin, artig med en ny stemme. Liker den freidige tonen!

    Gambetti har nok en gang gjort en fornøyelige analyse, både av nick og dikt. Bra grep dette med bindestreken. Lærer masse her inne!
    Tilhører samme generasjon (tror jeg) for gjenkjennelsesfaktoren var høy.

  30. gamle ugle sier:

    Jeg hører også ironi i Terapitime. Og dette håpløse i et slags arvet lykkelodd, som bare gir større og større gevinst for hver generasjon. Men hvorfor terapi da, undrer jeg, som leser?

    Jeg kan pr. tiden ikke fløytespille imellom og rundt og i diktet ditt. Men det kommer andre tider, vet jeg jo. Så jeg hører musikken inni meg, nynner litt for meg selv, inntil jeg en dag igjen kan la det klinge ut.

    • mindomin sier:

      Her er det ironi ja, det trodde jeg lå klistrer utapå og var nesten overtydelig. Der ser jeg igjen, det er vanskelig å lese sine egne tekster uten å være farget av det man tenke da de kom.

      Terapitime handler om at vi som har fått «alt», og ikke har hatt en vond oppvekst eller noe å skylde på, ikke har «lov til» å ikke ha det bare bra. Er vi uatfor, lei oss, utrygge eller ikke helt fornøyd, så må vi skjerpe oss og tenke på at det er alltid noen som har det verre. Det jeg lurer på, er hvordan går det med barna som har det enda bedre (materielt, og med såkalt kvalitetstid i overflod).

      Musikken kommer når den kommer, og spiller du inni deg er det bra det også.

      • gamle ugle sier:

        Tenker ikke at ironien i diktet er overtydelig, eller tenker vel heller at den er det på en bevisst måte, som et virkemiddel. Vi lever i en merkelig ironiske tid….

        Egne tekster er egne tekster. Jeg tenker meg at det blir annerledes når de har ligget litt gjemt i kjelleren, når man har fått dem litt på avstand. Jeg merker at jeg allerede ser litt andre ting i diktene mine, enn jeg gjorde da jeg skrev dem, de fleste er noen år gamle. Egentlig virker de mer generelle, enn jeg tenkte dem som. Det er litt rart.

        Barna i generasjonen etter våre, de kommer til å ha sitt, det er jeg sikker på. De kommer til å ha andre ting å «skylde» på, eller andre skrammer og sår. Det er neppe til å unngå, så lenge vi er menneskelige.
        Er ikke godt å si hva en oppvekst er, vond eller god. Dette er komplisert, en masse omstendigheter, uoversiktelig, tenker jeg. Ikke så betryggende når man har barn, nei.

  31. BAMBI sier:

    Så annerledes å se det på trykk hos deg, det er som du sier (i den andre tråden) når man sender diktet fra seg, så gjør det noe med perspektivene, de endrer seg – det gjør noe med både innsikten og utsikten.

  32. BAMBI sier:

    Nix GU, bare la det stå og framstå slik det er nå.
    Jeg ser, jeg hører, redigerer, fjerner, flytter, forandrer, lager variasjoner … – for meg er det en øvelse å la noe stå som det er … i alle fall en stund

    • gamle ugle sier:

      Kjenner meg igjen i det der. Støtter deg i å la det stå til. Du er tøff.
      Og igjen – det er ofte noe veldig ekte med det som kommer med en gang, før forbeholdene setter inn.

  33. BAMBI sier:

    Hm… Hva mener du? Kan du utdype det der med ekthet versus forbeholdene…?

    • BAMBI sier:

      Også frykter jeg at mine dikteriske forsøk er totalt fjerne og ugjennomtrengelig, for det er bare Gambetti med sin fantasi som får skvist noe ut av det…

      • gamle ugle sier:

        Gambetti er tøff, men det kan hende det kommer andre. Avventer litt…

        Ekthet, jeg tenker nok på uttrykket, slik det kommer til deg, i øyeblikket. Jeg har det sånn at jeg da bare må skynde meg å få det ned.
        Forbeholdene er når jeg begynner å kritisere meg selv så til de grader, alt for mye kan det bli noen ganger. Forbeholdene kan også være litt for mye intellektualisering. De nonverbale språkene har litt andre måter, andre logikker…

      • Gambetti sier:

        Nei, men for å være ærlig da Bambi. Det siste ditt, med korset, ville nok ikke truffet alle, fordi de ser ikke. Men det gjør det jo ekstra virkningsfullt for dem som ser. Det er en såkalt trade-off. Man stopper opp. Så tenker man. Hva ligger under? Som dette med orddelingene dine….det passet jo veldig godt inn der med resten av budskapet av diktet. De store bokstavene for Deg, når du samtidig hadde tema fra Bibelen, med begreper hentet derfra, det var forvirrende. Ja, kanhende da litt ugjennomtrengelig, sånn på overflaten, men samtidig ekspressivt. Du fikk sagt enda mere, med færre ord.

        Jeg har så lite tid akkurat nå. Jeg skal i krigen igjen. Det er Krigen mot de syke. Fortsettelseskrigen, noe a la den fra Finland, men nå er den i Norge, og det er en ny Fortsettelse. Det er en krig, tror jeg, hvor mennesker dør og tapstallene høyere enn i Afghanistan, men ingen snakker om det. Så jeg må legge ny strategier, finne ny taktikk, nye uangripelige posisjoner. Og ja, jeg må gå til mottangrep.

        Diktet ditt, Bambi, jeg har ikke så god tid i dag, men helt kort. Du sa at GU’s dikt kunne være ME-dikt, jeg synes nesten ditt også kan være det, ut fra min egen opplevelse.

        Diktet ditt gir også assosiasjoner til ulike former for meditasjon eller yoga. For lenge siden drev jeg litt med noe som het autogen trening, kanskje det egentlig het noe annet. Men da skulle man ligge rolig ned. Si til seg selv. «venstre arm er helt rolig, høyre arm er helt rolig, venstre ben er helt rolig….», så «venstre arm blir stadig tyngre, høyre arm blir stadig tyngre» osv, og så «jeg føler varme i venstre arm» og slik fortsetter det. Ja, og med mange kroppsdeler, ikke bare armer og ben.

        Da kan man komme litt i den stemningen du beskriver. Noen sovner av slike øvelser, jeg gjør det ikke. Blir bare avslappet av det.

        Avslappet og kontemplativ. I stand til å fokusere på noe. Når jeg drev med dette, var det vel kanskje for å kunne fokusere på løping, fordi det en teknikk jeg fant i løpebok om hvordan man kunne komme i en tilstand for å visualisere det perfekte løpet sitt. Som dere forstår, dette er virkelige lenge siden jeg holdt på med.

        Jeg sovnet altså ikke. Men jeg var åpen for de tingene jeg da tenkte på.

        Hva om jeg hadde sovnet?

        Uansett, i diktet beskrives en tilstand hvor personen har lukkede øynene, kjenner en stigende tyngde i seg, ser ikke hvor hun begynner og hvor hun slutter.

        Når er alt åpent i slike dikt, er det ikke? Man skal ikke trekke bastante konklusjoner, da kan dikteren bli fornærmet, det var ikke det jeg mente, vil han kanskje si! Men her jeg i hvert fall, inne på tanken om drømmer.

        I denne tilstanden, som fortellerpersonen befinner seg, åpen, tung, uten begynnelse, og slutt, så er han grenseløs. Det er fordi han drømmer. Inn eller ut av bevissthet, våken eller ei, dagdrømming eller REM-drømming, det tar jeg ikke stilling til.

        Midt-punktet av diktet er «jeg synker ikke». Er det litt internironi på gang her, siden dette diktet ble postet her på siden, og «jeg synker» ble gjenstand for en ironidebatt en gang før? Den ler jeg litt av, men vet ikke om det var ment sånn, i så fall får dikteren ha meg unnskyldt.

        «Synker ikke», kan også bety at fortellerpersonen ikke faller helt ned i søvn, at vi ikke snakker om den vanlige drømmesøvnen, men om drømmen i den halvvåkne tilstand.

        Det var bare litt raskt og fritt.

        Jeg tror mormor bare mener godt. Hun er kanskje preget av at jeg tar små ting og superanalyserer dem her på siden, og mente analyserer sønder og sammen i en slik kontekst. Når jeg skriver sånne overanalyse ting, som anmeldelse av nick, så driver jeg litt gjøn med meg selv også. Ironi eller det å snakke om ting i en lett tone er lett å misoppfatte.

        Jeg synes at dette diktet slett ikke er ugjennomtrengelig, og faktisk mindre enn de andre. Altså, dikt i seg selv, er jo ugjennomtrengelige kan man si. Bare at ord i dikt kan ha flere betydninger, er jo noe som mange får helt fnatt av. Livsfjerne ting for tapere, ikke sant? Si det nå rett ut da. Hvis du vet hva du mener, skriv prosa i stedet. Men hvis vi mente disse tingene, så var ingen av oss på en diktblogg, tenker jeg kanskje…

        Du har begynt å få veldig bra visuelt grep.

        F.eks «Jeg synker ikke» og «jeg er her», det ville de fleste satt på to linjer, men du har satt på tre, det gir dobbel effekt. Det gir pyramide visuelt, og så gir det riktig intonasjon. Og da hører man
        at «her» uttales litt sårt når man uttaler det, nesten som
        et barn. Jeg prøvde å lese, da hørtes det sånn ut.

        Tilbake til krigen min, blir kanskje litt mindre online.

        • mormor sier:

          @ Gambetti
          Nope, ikke rettet mot deg om superanalyserer. Heller mot meg selv, for jeg kan falle for fristelsen. Da mener jeg at jeg legger mine briller over teksten og mine føringer på andres ord.. Derfor blir jeg kortfattet og kan i den sammenheng si: Lest 🙂 .
          Tapre soldat, velg dine slag og vinn dem.

  34. mormor sier:

    Bare for å blande meg inn. Bambi
    Selv om man ikke analyserer diktene dine sønder og sammen, betyr det ikke at man ikke får noe ut av dem. For det gjør man. Noen ganger rører det så sterkt at man synes man splitter opp og ødelegger med en gjennomtrengende analyse.
    Det er alltid morsomt å se hva andre legger i dine/mine ord, men til syvende og sist er det du/jeg som skriver, det er dine/mine ord.

    Gamle ugle
    Jeg kjenner den biten med å måtte få det ned, fortere enn fanden kan klø seg. Det spontane er noen ganger mer «ekte» enn det finslepne, veloverveide poemet som blir resultatet.
    «Flikker» man for mye, så begynner man å se med et for kritisk blikk og det som utløste diktet blir tilslørt og uggent.

    • gamle ugle sier:

      Mormor: Det er et eller annet forhold her, mellom det som er som en slags lek for en selv, og det som blir til noe en skal formidle, til andre. I musikken blir det improvisasjon kontra komposisjon. Men det siste starter også oftest med improvisasjon.
      Flikkingen fungerer kanskje best når man klarer være tro mot impulsen, ideen, som kom opprinnelig.
      Ellers tror jeg det er mange måter å gjøre dette på. Hver ordsmed sin måte.

      PS – diktet du sendte ligger i ventemodus. Jeg skal på en dagsreise i morgen og blir sannsynligvis offline. Jeg tenker å legge det ut i morgen kveld. Hvis været er på min side, jeg skal i et litt lite fly….

      Bambi: Jeg tar inn diktet ditt. Det går dypt. Det er ikke lett å sette ord på, men jeg gjenkjenner følelsen.
      En annen ting jeg vil si er at jeg aldri hadde drømt om så mange kommentarer på dikt som jeg har fått. Men, i tillegg ser jeg i statistikken at det er mange flere som bare er inn og leser. Og hva de får ut av det, det vet jeg jo ikke. Noen av dem blir kanskje fanget av noen av ordene mine, hvem vet?

  35. BAMBI sier:

    Huffameg, forventer absolutt ikke noen analyser «sønder og sammen» som mormor sier.
    Men når man deler så lurer man jo på om det er ugjennomtrengelig eller ei…
    Sukkja, skal ikke si mer…. sorry jeg gir sånne kravstore inntrykk, ble lei for det og trekker meg tilbake. Takk for meg!

  36. mormor sier:

    Bambi
    Ikke trekke seg tilbake.
    Leve i ordene dine og ta i mot det som ikke sies eller skrives.
    Jeg tror det er lett å se seg selv som krevende, i slike sammenhenger og tror nok ikke du er det. Lykke til 🙂

    • mormor sier:

      Henger etter, dvs, for kjapp på sendknappen – fortsatt til deg Bambi.
      Dette med å vite hvor man begynner eller slutter, det vet man egentlig ikke?
      Man fornemmer, antar og tror at man kanskje har en begynnelse og en slutt. Men har man det??? Er man ikke en dobbelthelix som tvinner seg?

  37. BAMBI sier:

    Takk for tankevekkende innspill og kommentarer, jeg har lest de alle – og tar de til etterretning. Behøver å ta et steg til side og reflektere litt. La ting «synke». Dette er så nytt for meg. Et eksperiment jeg har begitt meg ut på. Det koster litt å sende fra seg ferskvare. Og det koster å la ordene stå for seg og tale, særlig når de står der ukommentert. Når det er sagt så skal jeg tie. Og la stillhetene jobbe i og for meg.

    PS! Gambetti: Lykke til med kampen. Ser for meg en frihetsforkjemper som skal ut på barrikadene!

    BBL

  38. gamle ugle sier:

    Der er jeg online igjen, etter en dag med Widerøe, dansende fra flyplass til flyplass, langs vår værharde kyst.

    Jeg har lest ordvekslingen her, fra i dag. Som diktbloggredaktør tenker jeg følgende:
    Jeg ønsker at denne bloggen skal være et fristed. For meg til å legge ut mine dikt, ytre meg på egne vegne. Av og til er det ganske tøft, man føler seg sårbar, men jeg ønsker å gjøre dette.
    Ja, det kjennes som å være hudløs, av og til. Og jeg inviterer andre inn på denne gjestebloggsiden, til å dele med oss andre sine uttrykk. Jeg er takknemlig for at noen vil og tør. Veldig takknemlig.

    Jeg har skrevet før at jeg er veldig overrasket over all responsen bloggen har fått. Hadde ikke forestilt meg det. Jeg er også glad for variasjon hos kommentatorene. Folk griper fatt i så ulike ting, det er berikende. Vi diskuterer lyrikk og analyserer, det går i samfunnsanliggender, sykdom og elendighet, følelser og dens slags m.m. Det er jo bare fantastisk!

    Jeg ønsker meg en blogg av frivillighet. De som leser og ikke kommenterer, de gjør det. De som kommenterer gjør det, jeg setter stor pris på det. Frivillighet innebærer også at jeg selv kan velge å ikkeblogge, når jeg trenger det, frekvensen er min egen. Det gjelder selvfølgelig mine lesere også.

    Jeg tenker meg bloggen som et eget relasjonsrom, preget av frivillighet og den romsligheten jeg klarer å stille opp med. Jeg prøver virkelig.
    For jeg vil ikke stressblogge, jeg vil ha dette som et fristed, og ja, et helsefremmende tiltak, for meg selv.

    Jeg gjentar: jeg er så glad for alle som vil gå inn og ut av relasjonsrommet. Uten dere ble relasjonen umerkelig? Ble det en relasjon i det hele tatt, hvis dere der ute var umerkelige?

  39. BAMBI sier:

    Har fundert litt på diktet ditt mormor. Grafisk så ligner det en dråpe, en tåre kanskje? I ro (liker jeg godt), men så blir det å være i ro til ironi … fornemmer jeg en ironisk over eller undertone, kanskje? kanskje du flørter med svenske språkelementer, undrer jeg? ni kommer ikke.
    Liker godt ordpillet mellom ros og ord – som ender til ros ord. Roser på svensk? Liker klangen i ordene, hører en melodi …

  40. gamle ugle sier:

    Bambi, dette er nok et ordlekdikt fra deg. Linjeplassering er viktig her, tenker jeg. Og jeg opplever dette som en slags ordstafett.
    Jeg tar meg selv i å spørre: Hva faller hun (i)gjennom? Isen?

  41. BAMBI sier:

    det er nok like mye et innholdslekedikt, tenker Bambi på isen. Men kanskje ligger det en optimisme her også, i likhet med din «balanse»? At sammenbruddet kan føre til gjennombrudd?
    Men såklart, mye ordspill …

    • gamle ugle sier:

      Ligger ofte mye i det som bare kommer, som man ikke visste at lå der, opplever jeg for min del. Sammenbrudd og gjennombrudd, ganske tøffe saker, men for noen sannhet, tror jeg.
      Likte dette rekken: falle – sammen -brudd -gjennom -?

  42. Gambetti sier:

    Bena svikter
    hun faller
    sammen
    brudd?
    nei
    gjennom
    brudd
    benet
    revet
    over
    ved
    kneet
    ankelen
    lårhålsen
    men
    det er ikke krise
    hun reiser seg
    på det andre benet
    man skal ikke deppe
    brudd tvers gjennom
    ja
    gjennombrudd
    det er det
    det er det!
    DET ER DET

  43. BAMBI sier:

    hehehe! Humrer …

  44. mormor sier:

    Humrer fra sidelinjen og gjennom brudd.

  45. Bambi sier:

    Ja sant, man skal glede seg over andres gjennombrudd!

  46. Gambetti sier:

    I
    ro
    ni.
    kommer
    ikke.
    Roser dufter,
    kanskje.
    Ros løfter noen.
    Røster bærer ord?
    Ord bærer ros?
    Ord —

    Diktet starter på engelsk!

    I….JEG! Det er noe sterkt med denne åpningen. Jeg’et står på sin egen linje, det troner der på toppen. De andre under bare strømmer under det, som ved en ettertanke. Og det er det kanskje også?

    Jeg’et vinner. Neste dikt?

    Men, siden Mormor har fortsatt diktet, så skylder vi henne en nærmere kikk. Hvorfor har hun egentlig fortsatt, når diktet var ferdiggjort.

    Vi går nå inn og ser på resten.

    Ro. Stillheten den senker seg. Jeg’et kom først. Nå kommer roen.

    Ni. Ni ryttere. Som fra Ringenes Herre. Som fra de ni landeplager? Er dette noe bibelsk, eller har anmelderen bare glemt sine skriftreferanser, nei, det må nesten Mormor selv kryssjekke og ringe anmelderen om, og så får Mormor emaile GU og så får GU rette opp i hemmlighet dersom dette skulle vise seg å være en teknisk trykkleif ved anmeldelsen, dette med ni altså. Tall er vanskelige. Det kan være enda et budskap, et nytt aspekt ved diktet.

    Kommer. Ja, nå kommer hun vel til poenget, gjør hun ikke? Mormor. Jo, det er jo Mormor, det er det jo. Mormor! Ååååå, vi liker henne! Vi vet at hun kommer til poenget til slutt. Det er derfor vi aldri slutter å lese diktene hennes. Men vi går raskt videre, vi kan ikke dvele for lenge heller.

    ikke. Neivel.

    Roser dufter. Nå begynner det kanskje å gå litt i klisjeer her…

    kanskje. Dette er vel et ord fra ordboken, såvidt jeg har skjønt…

    Røster bærer ord? Spør du meg? Jeg anmelder jo bare, kan du ikke spørre noen andre, noen som har bedre greie på det?

    Ord bærer ros? Ja, her kommer vi til det, eller det vil si Mormor gjør det. Mormor, godmormor! Ja, hun roser, det gjør hun. Til meg? Jeg sier ja takk, jeg tar gjerne i mot en rose. Tusen takk, mormor!

    Ord – I begynnelsen var ordet….Men nå er det slutt for denne gang!

    Vi venter på neste dikt, Mormor. Vi venter i spenning! 🙂

    • mormor sier:

      Gambetti
      Roser har torner
      de stikker og stinger.
      Selv om ordene søte klinger.

      Røster som bærer?
      Hva bærer de på.
      Silke og halm,
      jordbær på strå

      Ni var en plage
      en lei pestilens
      som kjørte i grøften
      etter en skrens.

      Men rosene gir jeg
      til den som vil ha.
      Og tornene?
      De plukker jeg av.

      • Gambetti sier:

        Gambetti,

        vet du har vært utav det en stund nå. Men vi trenger litt mer hits på gjestepoetsiden. Og vi trenger å promote en ny poet, Mormor, gjøre marketing. Vi skal pushe en ny bok. Drive opp salgstallene. Det vil si, lage et marked, før boken kommer ut.

        Jeg skulle spurt Bambi, men hun hadde ikke tid. Du får jobben. Det blir et slags treningsprosjekt for deg. Ikke ødelegg! Du får ikke så mange flere sjanser nå!

        On Fri, Mar 2, 2012 at 6:05 AM, wrote:
        > Gi meg en eneste sjanse til da, GU. Please, please, please!
        >
        > Med vennlig hilsen
        > Gambetti

  47. Bambi sier:

    Ikke ante jeg at du var en fløtepus, Gambetti!

  48. Bambi sier:

    Se der ja! Pusete! Fløten er søt… Har du vurdert å bytte nic, Gambetti?

    • Gambetti sier:

      Forfatteren er død, nicket er copyright-beskyttet, men ingen vil ta meg til retten, det hele er perfekt. Sue me, Sue!

      Unnskyld, Bambi da, hvis du skal være så nøye på det….Bambi på isen…skikkelig på isen etterhvert også…. 😉

  49. Bambi sier:

    Skulle øpsnke den isen smeltet jeg, for jeg kan jaggu flyte, er det noe jeg kan …

  50. gamle ugle sier:

    Til mormors Brønn: Jeg hører den romlende lyden, ser lyskinnet. Er på vei med en taustige, hvis du vil opp da….
    Hvis ikke kan jeg sitte her ved brønnen og bare lytte…

    • mormor sier:

      Taustiger
      er ordene,
      de sagte og ikke sagte.
      Brønnen skal tømmes for lyd.
      Så kommer jeg.

      • gamle ugle sier:

        Da venter jeg, det har jeg kompetanse på, du aner ikke for en ventekompetanse jeg har (derimot begynner jeg etter hvert å bli allergisk mot endringskompetanse).
        Så jeg venter på tauordstigenes nødvendige egentempo…..

        • mormor sier:

          Endringskompetanse?
          For et ord.
          Bli-seg-selv-kompetanse er bedre.
          Jeg blir, stadig.

          • gamle ugle sier:

            Endringkompetanse ja, what a word. Jeg ser meg selv sitte på et flygende teppe, helt i ro. Rundt meg styrer og ståker det, jeg sitter rolig, som en Buddha, og lar teppet føre meg dit det vil, med endringens vinder.
            Men selv sitter jeg som før, rolig, rett i ryggen. Det er være-seg-selv-kompetanse det.

  51. mindomin sier:

    Susanne: flott av deg å publisere dikt! Dette var mektig… Jeg får hodet fullt av bilder, og kjenner stormen som river rundt meg mens jeg står stille i sentrum. Trekkes mot virvlene.. Takk 🙂

    • gamle ugle sier:

      Synnøve, det er ditt dikt mindomin kommenterer. Navnet ditt ble som ved et mirakel forvandlet til Susanne. Høres kjent ut med navneforvekslinger, for en gammel ugle som meg…

      • mindomin sier:

        Ja har du sett, på veien fra toppen til bunnen av siden ble navnet forandret. Mystiske greier, vi styres av krefter vi ikke selv kjenner til!

      • AveM sier:

        Takk:-) Jeg skjønte ikke før i natt at du kommenterte mitt dikt. Og fant disse ikke ordene før i dag. Det er en stund siden jeg la det ut, og lenge siden jeg har vært på gjestepoet-siden.

        Jeg setter stor pris på tilbakemeldingen. Det er en trøst å vite at man ikke er alene med sitt stormfulle sinn:-(

        Leter stadig etter svar/hjelp/verktøy …….

        Jeg er villig til å jobbe hardt, men hvordan grave en grøft hvis man ikke har hørt om spader??:-(

        Hvordan bake boller hvis man aldri har hørt om gjær……………..

        Hvordan kan mennesket reise til månen, spalte atomer, forske på mikrocellebiologi-nivå, gjøre alle disse uforklarlige forunderlige mirakler, ……………

        …………………når det etter alle disse tusenår med alle disse kloke hoder og alle disse kloke tanker……………ikke vet svaret på det aller viktigste i universet; å finne sin sjel. Og forenes med den.

  52. Bambi sier:

    Fortryllet av hverdagsmystikken!

  53. mormor sier:

    Øyet som er, som ser, som ber,
    øyet som byder og biter.
    Orkanens øye
    stillhet og ro
    før alt seg videre svinger-

  54. AveM sier:

    Så mange
    så mange

    mennesker

    i samme båt

    Hvorfor
    hvordan

    hva er forklaring

    vi ønsker
    bare
    å bli friske
    som andre

    In God we trust
    and believe
    we must

    Å Gud
    gjør meg frisk
    å herre

    omskap meg
    til
    et vanlig
    menneske

    jeg
    ber ikke
    om
    lykke
    salighet

    bare
    om fred
    til
    å gjøre

    min plikt

    og elske
    mitt barn
    til hun
    elsker
    sitt
    barn

    helt
    opp til
    himmelen

    og kan
    tilgi
    meg

  55. AveM sier:

    Dette er ikke et svar

    og det på så mange måter

    født inn i en verden
    vi aldri
    kan forstå

    krav
    valg
    bestem hvem du er
    pass inn
    vær kul
    ikke vær nerd

    ikke vær dum
    men ikke vær
    skoleflink……….

    ti tusen sosiale
    regler
    på skolen
    blant venner
    på trening
    blant gutter
    venninner
    hjemme

    hvis du
    ikke
    får det til

    er du en taper
    mislykket

    ‘here
    there
    and everywhere

    velg hva du vil tro

    det er utallige valg
    velger
    du feil
    er evigheten
    i helvetet

    det som venter

    den andre
    siden

    si det
    rette

    ikke
    for mye
    ikke
    for lite

    i møte
    med mennesker

    skal du alltid
    være passe

    kolleger
    sjefer
    bekjente
    venner
    familie
    barn
    barns venner

    et feilskjær
    og du
    er
    ute

    i møte med behandlere
    vær passe!
    ikke vær
    for verbal

    ikke vær
    for oppegående

    da tenker
    behandler

    du bruker
    min tid

    du har
    åpenbart
    ressurser

    hva i fåglane
    gjør du
    her????????????

    vær passe

    balanser
    på linen
    mellom
    ressurssterk
    og ressurssvak

    😦 😦 😦

    spill
    hvis du må

    kom helst
    når du
    toucher
    bunnen

    da
    blir du trodd

    men legen
    synes
    dessverre

    det er et
    scary
    syn…..

    men heller
    ikke
    for lite

    da blir behandler
    lei
    ti tusen
    detaljer
    skal stemme

    hvis du
    skal
    passe inn

    en bom
    og du er paria
    på jorden

    og flammene
    venter

    deg

    født
    inn i
    et puslespill
    ¨med ti tusen
    biter

    det er
    ikke
    for meg

    denne
    verden

    er ikke
    for meg

    Er det hele
    et sykt
    narrespill

    hvor de andre
    spiller

    og jeg
    er et
    sosiologisk
    eksperiment

    utført
    av
    et ondt geni

    det er
    det mest log iske

    det er
    det mest
    sannsynlige

    det ville få bitene
    til å falle

    sine plasser

    for meg
    er det
    uforståelig

    at verdens
    sterkeste
    psyker

    tåler
    livet

    uten å bli
    syk
    på sin
    sjel……………………

    Er de
    laget
    av annet
    stoff
    enn meg?

    Er jeg
    en restevare
    som
    ikke holder

    forventet
    kvalitet

    er jeg

    de stoffrestene
    som ligger
    igjen
    på gulvet

    etter produksjon?

    Er jeg
    et resteprodukt
    sekunda vare

    kanskje det

    kanskje

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s