Flere dikt om relasjonstrøbbel finnes her:
om avstengthet om avvisning om skyld og skam om trøblete tilpasning
________________________________________________________________
RELASJONSSTØY
Jeg merker en stor sky
av relasjonsstøy mellom oss.
Den forstyrrer forbindelsen
deg – meg.
Det buldrer, jeg hører fragmenter
av tankeord – og setninger som:
vanlig folkeskikk,
vær litt konstruktiv da,
oppfør deg,
ta deg sammen,
jeg forstår deg ikke,
og ikke jeg deg heller,
uff så vanskelig du er,
fakta, det er jo fakta
du tenker feil,
hør nå etter,
men det er bare sånn,
makan til lavmål,
hersketeknikker,
håpløs, håpløs, håpløs,
du vil jo ikke du,
må du være så innviklet da
og mye mye mere
i den støyskyen.
Alt dette blir til sammen
et lydlig kaos,
umulig å dekonstruere.
Det forårsaker
generalbrudd på relasjonslinja.
For den gode relasjonslyden,
en enslig tone som klinger mektig,
i rommet mellom deg og meg,
med resonans inni oss begge,
har ingen sjanse i
denne umenneskelige støyen.
©gamle ugle
Tidligere publisert 30.01.12
________________________________________________________________
DISSONANS
Jeg er den tonen som
ødelegger vellyden din.
Som bryter brått inn og gir
musikken en helt annen retning.
Jeg er den akkordfremmede tonen.
Jeg er den tonen som forvandler
pur musikkidyll til krasse protestviser.
Skaper utvetydig tonal tvetydighet?
Jeg irriterer ditt øre grenseløst,
du blir sprø av meg.
Og fylt av redsel,
for musikalsk kaos.
Du ønsker meg dit kakofonien bor.
Helst vil du forvandle meg til en tone
trygt plassert i durakkorden din.
En ren kvint eller kanskje aller helst
en stor deilig ters?
Ja du kan drømme du,
om paradisisk musikk
uten fnugg av motstand i øret ditt.
Men den drømmen,
den tror jeg slett ikke på.
Om ikke jeg er der,
i rollen som dissonans,
ja så dukker det nok opp,
en eller flere andre.
Kanskje et helt nytt tonalt system
invaderer deg?
Så det er like godt du lar ørene dine
venne seg til den nye musikken,
for den er kommet for å bli.
Kommer til å klinge sterkt og klart
ut til deg, den akkordfremmede tonen
som er meg.
Deilig dissonant uten blygsel.
Sann mine ord.
©gamle ugle
Tidligere publisert 04.02.12
________________________________________________________________
SUTRESYTEKLAGE
Jeg hører dem syte,
de sier: Slutt å sutre.
Det er dem som syter over
andres sutring.
Det blir sutresyting ut av det.
De sier: Det er ikke synd på deg,
ta deg sammen og hold kjeft.
De syter og syter over det de kaller
andres stadige sutring.
Den er uutholdelig, sutresytingen.
Straks noen tillater seg å
innvende noe som helst,
være en liten tynn motstemme,
rykker sutresyterne ut.
Ber folk ta ansvar og tenke positivt.
Slutt å sutre, sier de.
Det gnager i ørene mine,
for stemmene deres er så påtrengende.
Jeg tenker: Hvis de, sutresyterne, holdt kjeft,
ville verden vært en helt annen.
Jeg forestiller meg hvor stille,
ja fredfylt det ville blitt.
Og jeg lengter.
Og jeg klager lett,
sier liksom i forbifarten:
Slutt å syte, sutresytere!
©gamle ugle
Tidligere publisert 07.03.12
________________________________________________________________
LITT USTEMT
Noen dager er jeg
litt ustemt.
Det er noe som skurrer
i samspillet.
Jeg klinger ikke rent,
i forhold til de andre.
Jeg er ”out of tune”.
Jeg sliter med
mitt ustemte instrument.
Prøver tune meg inn,
men det går ikke.
For jeg er i mitt eget toneunivers,
innstilt på min egen frekvens.
Jeg forstyrrer samklangen,
ødelegger renheten.
Så jeg lar mitt instrument stilne,
og tar pause fra fellesmusikken.
For noen dager er bare sånn,
litt ustemte.
©gamle ugle
Tidligere publisert 05.05.12
________________________________________________________________
DE SOM ROPER
De som roper:
Kom ut, kom fram –
Står de utenfor og ønsker velkommen?
Tar de imot den som kommer
på den aller mest
aksepterende og respektfulle måten?
Som om det var dem selv
som kom ut?
Eller møter de
den nyankomne med
blikk som sier: Annerledes.
Du er annerledes,
men vi er prektige.
For vi tar imot deg.
Vær takknemlig for det.
Og hva gjør de med sin intense trang til
kritikk og korreksjon?
Lysten de har til å konform-forme ?
For den må fade ut,
sier jeg bestemt.
For synlighet må
være aksept.
Kan ikke komme ut eller fram
for å merke hvor feil han er.
Hvor umulig,
hvor annerledes.
Det kan han ikke.
Da vil han heller være
usynlig,
det forstår du sikkert.
Så å rope: Kom ut, kom fram –
krever mye av de som roper.
Svært mye.
De må vite,
inn i margen,
hva egenart er.
Hva det koster.
Vet de det?
Eller er de ydmyke nok
til å si at de ikke vet?
©gamle ugle
Tidligere publisert 28.09.12
________________________________________________________________
INGEN
ingen har
fått henne
til å føle seg
så såret
som dem
ingen har
hun ventet
så på respekt fra
som dem
ingen har
hun trengt mer
anerkjennelse fra
enn dem
men aldri
fikk hun
det etterlengtede
aldri
umulig var det
umulig
for dem
©gamle ugle
Tidligere publisert 26.12.12
________________________________________________________________
gamle ugle 