STEMMEN
Selvforakten, den inntrengende stemmen,
hvisker stadig i øret hennes.
Sier: Nå må du ta deg sammen.
Du har lyttet til kroppen din,
tenkt på deg selv lenge nok nå.
Det er på tide å ta seg sammen.
Dette går ikke, du kan da
ikke holde på sånn.
Hvor skal dette ende?
Det gjør vondt i øret,
den stemmen er så slitsom.
Og vanskelig å gjøre seg døv for,
for den har vært der så lenge.
Den har en egen evne til å ramme henne
i de ømmeste punkter, den stemmen.
Tilbyr beskyttelse også,
mot redsel og vonde følelser.
Sier den skal skjerme henne,
mot alt ubehag.
Ta deg sammen, sier den, selvforakten,
så slipper du å kjenne alt dette.
Så blir alt som før igjen,
hvisker den innsmigrende.
Men hun vet den ikke er til å stole på,
selvforakten, den gamle stemmen.
©gamle ugle
Tidligere publisert 19.07.12
________________________________________________________________
TRYGGHETEN
Hun, den sterke, det var
henne de ikke tålte.
Mente de hun var svarte synden tro?
I alle fall en trussel.
For hun sto grunnstøtt på sine to bein hun.
Hun andre, hun var i
redselen og utryggheten.
Og hun søkte til den sterke
når hennes verden skaket for mye.
Satte seg ned ved siden av henne,
for hun var ikke robust nok til å stå.
Den sterke, tett ved den redde.
Urokkelig.
Pratet lavmælt, en beroligende
varm stemmestrøm hørtes.
For hun var slett ikke svarte synden,
men tvert imot rene redningen.
Ble der en stund, i tryggheten.
Før den sterke tok med seg den redde,
ut i det farlige uberegnelige.
©gamle ugle
Tidligere publisert 17.11.12
________________________________________________________________
GAMMELT SPEIL
Hun speilet seg ofte
i et gammelt sprukkent speil.
Der så hun sitt eget redde ansikt.
Hun gjorde det hun kunne for å forandre
sin posisjon og sitt ansiktsuttrykk.
Så søkende inn i speilet, på sitt eget speilbilde,
som til forveksling var likt noe forgangent.
Hun ventet på at ansiktet hennes skulle
utstråle trygghet, der inne.
Prøvde å sende bekreftelser inn i speilet,
i håp om å få det samme reflektert tilbake.
Men speilet var av det upålitelige slaget.
Det var som om det dvelte ved
det gamle bilde, og hadde mistet sin
speilende her-og-nå-evne.
Et gammelt fortidsspeil, var det,
konstruert i tidligere tider.
I nåtida ga det henne for mange
forvrengte speilbilder.
©gamle ugle
Tidligere publisert 08.12.12
________________________________________________________________
GRADBØYINGER
sterk
sterkere
svak
svak
svakere
sterk
©gamle ugle
Tidligere publisert 10.03.14
______________________________________________________________
KORRIDOREN
Nei
lød ropet fra
innerst
i den lange korridoren
Jo
motlød det innover fra
det aller ytterste
Nei nei
jamret det fra
innerst
Lyden bredte seg som
tiltagende tåke
utover utover
Og hun sprang
gjennom korridoren
fra ytterst til innerst
og tilbake igjen
og igjen
Det verket i beina og
hun snublet og falt
men måtte opp igjen
og igjen og igjen
Gjorde seg døv for
rop og jamring fra det innerste
Lot som om
korridoren bak henne var
helt tom
Eller full av nikkere som stumt sa:
Ja ja
Ja ja ja
Døvheten hennes ble snart til
late-som-om-het og
skapte et liv som fortonte seg
veltilpasset og lettvint og effektivt
OG skrekkelig positivt
Korridoren hadde engang en skillevegg
Den ble etter hvert borte
Men noe gammelt i henne
savnet veggen og forsøkte å
stå i mur
Som om hun ville overtale seg selv til
å glemme det innerste
å forsette late-som-om
Eller trylle vips vekk hele korridoren
med en tanke eller to
i nødvendig antall repetisjoner
Slik at bare det ytterste ville finnes
Det som umiddelbart merkes utenfra
Men det mangestemte var
alltid tilstede
Det klang
fra innerst til ytterst
For korridoren fantes
©gamle ugle
Tidligere publisert 10.09.14
______________________________________________________________
EKSISTENS
Å bære
en liten utgave
av seg selv
Å være
en større utgave
av seg selv
©gamle ugle
Tidligere publisert 02.03.15
______________________________________________________________
erkjent avmakt
gamle ugle 