om følelser

Flere dikt om følelser finnes her:   om følelsesaksept     om følelsessmerte     om gråt

om lengsel og savn     om redsel     om sinne     om tristhet     om trygghet     om utrygghet

________________________________________________________________

FORSØK PÅ RYDDING
Han står i døra
til sitt indre rom og rydder.
Lemper gamle uønskede følelser ut.
Der går skammen,
der hiver han selvforakten ut,
til slutt et knippe med
andre påførte følelser.

Han rister litt på armene
for å være sikker på at
de er borte, brysomhetene.
Sjekker at de ikke henger fast,
slik at de kan snike seg inn igjen,
i det indre rommet hans.
Håper at han er kvitt dem for godt,
de gamle vonde følelsene.
At de ikke i morgen igjen
hånlig peker nese til han.

©gamle ugle

Tidligere publisert 18.02.12

________________________________________________________________

FØLELSESKUNNSKAPENS TRE
Hun har spist frukt fra følelseskunnskapens tre,
hennes egne følelser er merkbare for henne.
Derfor kan hun ikke lenger leve
trygt i sitt private paradis,
uten kontakt med egen angst og sårbarhet.
Og hun sendes ut av umerkelighetens hage,
til en usikker tilværelse.

©gamle ugle

Tidligere publisert 25.02.12

________________________________________________________________

NOE MÅTTE BLI HJEMME
Redselen måtte bli hjemme.
For den lammet hele virksomheten,
full stopp ble det, med den på ferden.
Best at den holdt seg inne,
bak lås og slå, redselen.

Tristheten måtte bli hjemme.
For den spredte stemninger
mange sa var uønsket.
Best den holdt seg inne, den også,
trygt forvart bak husets fine fasade.

Sinne måtte bli hjemme.
For det kunne forårsake ubotelig skade
med sine krasse utspill, helt ute av kontroll.
Best å beordre sinne innendørs,
helst bak tunge jernporter.

Selvhevdelsen måtte bli hjemme.
For den trakk i motsatt retning, av det pålagte,
forstyrret og forsinket den vedtatte orden.
Huff, best at selvhevdelsen
ble solid parkert innendørs, den også.

Dro ut i verden,
uten redsel, tristhet, sinne og selvhevdelse.
De sa det skulle være bra, å oppholde seg der ute,
at det skulle gjøre en sterkere, helere, bedre.
Men nei, sier jeg.
Tvert om – sier jeg.

For noe måtte bli hjemme, skjønner dere.
Mye måtte holdes innendørs.
Og det er ikke borte, selv ikke nå, så lang tid etter,
det er der fortsatt, innestengt.
Men det trengs hjemmetid, forstår dere.
For å bli kjent med det hjemmeværende.

©gamle ugle

Tidligere publisert 23.05.12

________________________________________________________________

ENDELIG TILLATT
Jeg gjør ikke følelsene, vet du.
Jeg er ikke som deg,
du evigglade positivitetsprofet.

Nei jeg føler følelsene jeg,
jeg er i dem.
Endelig er de tillatt, følelsene som
før var strengt forbudte.

For jeg har gitt meg selv
rett til å være redd
tillatelse til å være trist
selvrespekt nok til å være sint
frihet til å være fortvilet
mulighet til å merke meg selv

©gamle ugle

Tidligere publisert 26.05.12

________________________________________________________________

FØLELSESDEMPEREN
hennes gode venn følelsesdemperen
la et beskyttende teppe
over alle gamle følelser
alt ble neddempet
litt trist i grunnen
til slutt fastfrosset
for også tristhet var forbudt

kroppen selv fjerner langsomt teppet
følelsene kommer frem
de dempes ikke lenger
av følelsesdemperen

©gamle ugle

Tidligere publisert 16.07.12

________________________________________________________________

LIVSLANGE ØYEBLIKK
Følelser er flyktige,
sier noen.
Stol ikke på følelsene,
sier andre.

Men stemmer det?
Er ikke det en vel lettvint
omgang med følelser?

Undrer hun som forsøker
å gripe dem, følelsene,
når de kommer fram
fra sitt eksil.
For de svirrer omkring
inntil de favnes av henne.

Og kanskje kan de engang
klinge fulltonende, de følelsene,
som et stødig underlag
i livet hennes.

Dens slags følelser er
slett ikke flyktige.
De er vedvarende.

©gamle ugle

Tidligere publisert 04.08.13

________________________________________________________________

HJEMLØS
Tristheten hennes var hjemløs,
ingen ville ha den, ikke hun heller.
Den klynget seg til henne,
og hun kavet, ristet på kroppen,
ja gjorde alt hun kunne,
for å kvitte seg med den.
Men tristheten hennes hang ved henne,
som var den limt fast.

Redselen hennes var hjemløs,
ingen ville ha den, ikke hun heller.
Men den var i henne, i kroppen,
selv om hun gang på gang
skjøv den bort med tankene,
forviste den fra bevisstheten.
Redselen var allikevel der,
i den anspente kroppen hennes.

Sinne hennes var hjemløst,
ingen ville ha det, ikke hun heller.
Det kokte inni henne, og hun strevde
med å roe ned, helst få det til å
forsvinne for godt, så uønsket var det.
Men sinne hennes var alltid i henne,
godt gjemt, men stundom
synlig i forkledning.

©gamle ugle

Tidligere publisert 27.08.14

______________________________________________________________

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s