om menneskeverditrusler

NISJEPRODUKTET MEDMENNESKELIGHET
Og hva er ditt prosjekt, spør et usynlig vesen meg, det kommer der ute fra et sted.
Jeg forsøker å praktisere medmenneskelighet, svarer jeg.
Vil gjerne jobbe for grunnleggende respekt for og anerkjennelse av andre.
Det handler kort sagt om enkeltmenneskets autonomi.

Hm, er det marked for det da, lyder det fra vesenet.
Ja, du aner ikke, hører jeg meg selv svare.
Det er ikke grenser for etterspørsel,
når folk bare får erfart hva det handler om.

Men hva koster det å kjøpe varen din da, maser det der ute.
Hva mener du med det, spør jeg, litt undrende, for jeg er ikke helt med.
Tja, hvordan fungerer markedet, fortsetter stemmen.
Verdien reguleres av det, vet du, belærer vesenet.

Hm, svarer jeg langsomt, jeg tror jeg praktiserer naturaliahusholdning jeg.
I en litt modernisert fasong kanskje.
Jeg viser medmenneskelighet, så godt jeg kan,
jeg er jo bare et gjennomsnittsmenneske, sier jeg.
Så trekker jeg pusten før jeg fortsetter:
Og etterpå så venter jeg.

Ja, hva venter du på da, er det på betalinga, hører jeg utenfra.
Jeg venter på ringvirkningene, svarer jeg umiddelbart.

Det ytre vesenet blir taust, en liten stund.
Så kommer det: Men er det bærekraftig dette da?
Bærekraftig, hvordan det, spør jeg tilbake,
som den ignoranten jeg er, innen økonomifeltet.

Ja, hva får du igjen, og etter hvor lang tid?
Kort sagt, jeg spør om forholdet mellom
det du investerer og det du får som utbytte.
Eller – hva blir fortjenesten din?
Og jeg vil helst ha svaret ditt i tall, det passer best,
i mitt skjemasystem, sier markedsvesenet bestemt.

Nå er det jeg som blir stum.
Og jeg kjenner hvordan avmakten brer seg i meg.
Samtidig merker jeg noe i meg selv, jeg gjenkjenner det som trass,
og den følelsen liker jeg i grunnen godt.

Så da kvinner jeg meg opp, og sier, klart og tydelig, for det skal ikke være tvil:
Du vesen der ute, det jeg driver med er en virksomhet med lange dype tradisjoner.
Og den heter rett og slett alminnelig anstendighet.
Og denne “varen” er gratis.
Den skaper verdier som det er umulig å tallfeste.
Men tro meg, det er svimlende, det som kommer ut av dette.

Det er som om jeg kan se vesenet riste på hue,
i fortvilelse over min totale mangel på;
ja – hva?

©gamle ugle

Tidligere publisert 21.01.12

________________________________________________________________

TELLE OG ELLE
Noen sitter i tårnet
og teller.
Andre springer omkring
og eller.

Noen adderer
til de blir blå.
Andre roper:
Tvi for ikke stå.

Noen vil få
tall til å stemme.
Andre sier at
lek vil de fremme.

Noen sier:
Nå teller vi deg.
Andre svarer:
Tell ikke meg.

©gamle ugle

Tidligere publisert 14.07.12

________________________________________________________________

KONKURRANSE
Konkurranse er som gift
for henne
Hun blir gradvis
avkreftet
Og må til slutt
avgiftes

Forebygging er
mindre konkurranse
mer mening

©gamle ugle

Tidligere publisert 01.11.12

________________________________________________________________

ULØNNSOMT
Snarveier til
liksomløsninger
lønner seg sjelden

Selv du som
fikserer blikket ditt
hardt på tallene
vil kunne regne deg
frem til det

Men aller tydeligst
blir det for deg som
lar blikket ditt søke etter
alt det som ikke er målbart
med tallinstrumenter

Men som like fullt finnes
Ja så til de grader
eksisterer det

Det vet da alle?

©gamle ugle

Tidligere publisert 10.02.13

________________________________________________________________

HELSEKUNDE
Helsekunde, jeg smaker på ordet.
Er ikke udelt begeistret,
for jeg er ikke av dem som er happy
med kjøp – og salgord.
Men jeg gir det en sjanse og
funderer litt.

Det heter seg jo at
kunden alltid har rett, tenker jeg,
lett ironisk.
Og kunden kan stille krav, jo da.
Men må også betale, det varen koster.
Og det er her min bekymring virkelig øker.

For hva er prisen
for god behandling med
påfølgende god helse?
Eller i det minste, litt mindre uhelse?

Jeg spør derfor:
Kreves det ydmykhet som grunnpris?
Eller ubetinget tillit?
Systemunderkastelse som neste påslag?
Forlanges det undertrykkelse av følelser
som sentrale posteringer?
Og løper det renter og renters renter
dersom behandlingen tar
tid – tid – tid?

Eller er prisen en ønskepris?
Handler det rett og slett om en gratisvare?
Noen, en rik onkel kanskje, har betalt for deg,
og du kan derfor velge fritt, i helsebutikken.
Du kan shoppe snart det ene, snart det andre,
uten at det fordyrer noe som helst.
Kan til og med klage og få stor erstatning.
Og oppholde deg i helsebutikken
så lenge shoppinglysten er der.
Et riktig helseparadis dette,
for de med rike oljesjeik-onkler.

En annen bekymring er
tilgangen på gode produkter.
Her vokser min uro ytterligere.
For fungerer egentlig markedssystemene slik at
produktet blir bedre?
Hva med kvalitetssikringen, spør jeg,
som den skeptiker jeg er.
Og jeg mener ikke tellekantkvalitet nei.

Jeg – en helsekunde?
Jeg er ikke så sikker på det nei.
Kanskje foretrekker jeg
utstrakt selvforsyning, også innen helse.

Skulle ønske –

©gamle ugle

Tidligere publisert 23.02.13

________________________________________________________________

UØNSKEDE K-ORD
Er det mening i at
livet blir fylt med
Krav og Kontroll?

Og at
Konkurranse
skal være drivKraften?

Skal vi virkelig
Kommandere og KrenkeKorrigere
hverandre?
Hvorfor det?

Hva om
livet leves smulere
og
mindre i Kamp-posisjon?

©gamle ugle

Tidligere publisert 11.07.13

________________________________________________________________

ØNSKE
Effektivisere menneskelighet?
Nei, vend i tide,
det er ingen skam å snu.
Snarere tvert imot.

©gamle ugle

Tidligere publisert 04.05.14

______________________________________________________________

HØSTLIGE INNTRYKK

Og jeg hører statspengesekkministeren si at
alt kan måles med vår målemetode
Telle telle telle
både mumles og skrikes det rundt meg

Men jeg sier
nei nei nei
Sånn er det slett ikke
Mangt og mye
trenger dokumenteres og beskrives
på helt andre måter
Noe av det er livsviktig
Av aller største verdi

Nei ministeren skulle sagt at
vårt felles skap bare betaler for
det som kan underkastes
tellemålemåten

Det andre får hver enkelt
betale for sjæl
Markedspris selvsagt
Tur hvis du og jeg har
nok penger

Og spørs om det fremdeles finnes da
det aller viktigste
Det verdifulleste

I en tid hvor:
Ikke engang de syke
får være syke
Ikke engang de utslitte
får være utslitte
Ikke engang de uføre
får være uføre

Og ikke engang de som er barn
får være barn og
leke i fred

©gamle ugle

Tidligere publisert 02.11.14

______________________________________________________________

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s