MOTSATTE TEMPI
tankene har det travelt
tar gjerne snarveier
alt går som en lek
farer fort gjennom livet
tempoet er svimlende høyt
for tankene
kroppen beveger seg langsomt
bærer på gamle følelser
blir ikke kvitt dem
snegler seg gjennom livet
tempoet er smertefullt sakte
for kroppen
tankene løper foran
kroppen blir hengende etter
i livet mitt
©gamle ugle
Tidligere publisert 22.03.12
_______________________________________________________________
ALDRI PLASS
Det var aldri plass for fortvilelsen.
Det var umulig å være fortvilet.
Det var så trangt livet, da.
Livet er fullt av
krav og forventninger,
press og stress.
Det er ikke plass for fortvilelsen,
nå heller.
Fortvilelsen har samlet seg opp,
i kroppen, og den må ut.
Det må bli plass i livet nå
for den samlede fortvilelsen,
stor plass.
En flomstor elv av fortvilelse
trenger seg frem.
Kan hennes livsvei nå fylles med fortvilelse?
Kan hun slippe den ut,
litt etter litt, eller plutselig?
Kommer hun til å drukne i den?
Er det plass både for
fortvilelsen og henne,
her hun går på sin ensomme vei?
Kropp, send litt,
bare bittelitt fortvilelse.
La den flyte som overflødig regnvann.
Hun blir kanskje våt på beina,
men det tåles.
Og hun drømmer at
fortvilelsen rinner ut av kroppen hennes
litt etter litt, mens hun beveger seg
nedoverbakke, det er ikke så bratt.
Hun går sakte, så sakte,
og fortvilelsen rinner
ut av kroppen hennes.
Innimellom tar kroppen pause,
stopper strømmen, liksom hardner til.
Den er redd kroppen,
for at det blir for mye,
at det ikke tåles.
Den er vant til lite plass,
dårlig tid og omfattende begrensninger,
kroppen.
Men så rinner det igjen.
Ganske sakte rinner fortvilelsen ut av kroppen,
som blir lettere og mindre anspent.
Og hun merker at hun går fortere
ettersom fortvilelsen slippes ut.
Og hun løper, litt nølende,
men hun løper, nedover,
gudskjelov.
Fortvilelse, fortvilelse,
en strøm, en elv
som rinner,
som letter.
Som endelig fikk
plass og tid
og ble prioritert
i hennes liv,
er helt enkelt hennes drøm.
Ikke virkelighet – eller?
©gamle ugle
Tidligere publisert 19.08.12
________________________________________________________________
KROPPEN STO IGJEN
Nei, blås i det,
sa tankene, idet
de hastig videre dro,
mens kroppen sto igjen – og lo?
Lo? Slett ikke, kroppen led,
fordi den ville være med,
men trengte mer av tid og ro
til å få ordnet i sitt bo,
enn tanker med begrenset innsikt
forsto av kropp og følelser og slikt.
Så tankene fløy lett og glatt,
mens kroppen sto igjen forlatt.
Fullstendig brudd var resultatet.
Storopprydning ble mandatet.
©gamle ugle
Tidligere publisert 21.05.13
________________________________________________________________
FORSTÅELSE
skulle ønske
kroppen skjønte
det som
tankene forsto
for lenge siden
©gamle ugle
Tidligere publisert 03.06.13
________________________________________________________________
FERDIG MED, TRODDE HUN
Hun trodde hun var
ferdig med det.
At hun hadde lagt det
bak seg.
For hun hadde gått løs på det
med full tankekraft.
Resonnert seg frem til
forklaringer som
hun trodde var holdbare
og til å leve med.
Hun levde i den trua der.
Og sånn gikk tida.
Litt humpet det riktignok livet,
uten at hun koblet ristingen til
det hun mente seg ferdig med.
For hun var jo tankeferdig,
bak henne lå det, og der ble det,
trodde hun, enkelt og greit.
Men en dag dundret det inn,
ja sjelden har det tordnet sånn
i kroppen.
Som slett ikke var
ferdig med noe som helst.
Og hun ble slynget tilbake
til en annen tilstand.
Det tok tid før hun
fattet hva som skjedde.
For det var ingen klare koblinger til
det hun mente seg ferdig med.
Det sto noen oppstilt langs livsveien hennes,
som preket om tankens voldsomme kraft.
Om at alle sår kunne leges, med et tankestreif.
Enkelte av dem ville dope kroppen,
med massiv tankeplacebo, hørt på maken.
Tankeferdig med, igjen?
Disse profetene var og er falske.
De gjentok bare gamle sannheter som
nå var avslørt som ubrukelige.
Sånn er det med
den slags sannheter.
Går ut på dato
før vi aner det.
Men altså;
det kreves noe helt annet
for å bli ferdig med –
forresten, ferdig med hva da?
Med det, som er henne selv?
Det høres spooky ut.
I grunnen handler det om
det motsatte.
Nemlig ikke bli ferdig med,
men å vende tilbake til
det påbegynte livet.
Og ikke late som om
det som finnes, slett ikke finnes.
Som er det i henne
som smerter,
som jager rundt i kroppen.
Og som vekselvis
forbanner og bønnfaller,
roper og hvisker.
Som aldri gir seg
når det først er
sluppet løs.
Og som ikke lenger lar seg
betvinge med forræderske tanker;
tanker som ikke torde annet,
eller som mente det hjelpeløst godt.
Som ville overlevelse,
men som bommet stygt.
Tanker som måtte lære seg
å lytte til kroppen.
Forstå at
kroppen er sjefen.
Ja faktisk er den det, stikk i strid med
tidligere forkynte sannheter.
Hun som forteller dette
blir ikke ferdig med historien sin.
Og jeg som skriver får ikke avsluttet
dette diktet, ser det ut for.
Hun forteller om kroppen som roper,
mens jeg skriver fort som fanden.
Om det som finnes.
Som hun ikke er ferdig med.
Som ikke er bak henne.
Heller ikke milevis foran.
Men som er her nå,
i det som er kroppen,
i henne.
Alt dette skriver jeg om helt til
fingrene mine stivner i krampe
og tastaturet kollapser.
Og du som kanskje er lei av å lese
dette diktet som jeg aldr
i blir ferdig med,
ja du har muligens falt av for lengst?
©gamle ugle
Tidligere publisert 16.06.13
________________________________________________________________
FERIEBAGASJE
nok et år er gått og
kroppen har igjen samlet opp
mye unødig
og tyngende
i ferien er det rydding
som gjelder
måtte tid og krefter strekke til
©gamle ugle
Tidligere publisert 01.07.14
______________________________________________________________
SNART
det nærmer seg
bare noen få dager
sier hun til kroppen
heldigvis
svarer kroppen som er
mer enn vanlig
sliten
på denne tiden
og kroppen venter som alltid på noe annet
noe bedre
men kanskje venter den forgjeves?
hvem vet
ikke kroppen
den håper den
©gamle ugle
Tidligere publisert 29.06.15
____________________________________________________
juli igjen
og hun sier
faren over
til kroppen
men den
stoler ikke
på henne
eller kanskje
vet kroppen
noe hun ikke vet
noe som fordrer
fortsatt beredskap
©gamle ugle
Tidligere publisert 01.07.16
____________________________________________________________________________________________
gamle ugle 