NABOTANTEN
Det var så godt å sitte i sofaen,
ved siden av sybordet ditt, foran vinduet.
Med munnen full av knappenåler
forberedte du maskinsømmen.
Trådrester og flere små nåler
lå spredt utover bordet,
noen var havnet nede på gulvet.
Fargesterke kostymer i tyll og silke,
med strutteskjørt til små ballettpiker,
hang ferdigsydde, eller smått påbegynte,
langs veggene rundt omkring i rommet.
Nesten som på utstilling.
Jeg satt stille og så på deg,
helt stille, og jeg merket at
du likte at jeg var der.
Av og til ryddet du unna symaskinen,
tok frem kabalkortene, den sorten kort som var
forbudt oppe hos oss, de var syndige,
det var konger, damer og knekter der.
Og så la du kabal; dame på knekt,
konge på dame, ess på konge,
hørte jeg deg si rytmisk, i takt med håndbevegelsene.
Og du spurte kortene: om været ble godt,
om du kom til å vinne i pengelotteriet,
eller andre livsviktige saker.
Jeg fulgte med, levde meg inn i spenningen.
Går den opp denne gangen, kabalen?
Og noen ganger sang du,
trallet strofer av muntre melodier,
av og til en sørgelig skillingsvise.
Og det var så godt å være der, for meg,
hos deg, frodige nabotante.
For det var som om du likte at jeg bare satt der,
helt stille, og bare var meg.
©gamle ugle
Tidligere publisert 09.01.12
________________________________________________________________
BARNDOMSBIBLIOTEKET
tunge bører med bøker
bar jeg hjem fra biblioteket
allerede som barn
lånte så mange som mulig
leste dag og natt
gjemte boka under dyna
leste lenge etter den tillatte tid
før jeg igjen gikk
sammen med min mor
de mange skrittene ned bakken
til byens bibliotek
svingte inn døra og så til høyre
til barneavdelingen
la alle bøkene i stabler
på disken
en av de runde lune damene
tok imot
hun var ganske gammel
ordnet og stemplet
på pappkortene som var
stukket inn i små lommer
bakerst i bøkene
jeg i hyllene på jakt etter
nye eventyr
husker “Tante Gummigutta og blåbærmaskinen”
GGB og GGP
lånte hele stabler
så mange det var lov til
om sommeren ekstra mange
snart var jeg nesten utlest
på barnas bøker
de store barnas også
min mor var i andre etasje
der var de voksnes avdeling
spennende syntes jeg
etter hvert fikk jeg låne bøker
på min mors kort
hun sa ja eller nei
til bøkene jeg hentet
alt ettersom
sammen med hennes romantiske
men moralske fortellinger
ble mine utvalgte og godkjente voksenbøker
stemplet og klargjort
oppe hos de voksne
var det veldig stille
hysj hysj sa det langs reolene
hysj hysj
så ble jeg selv voksenlåner
og da vet du
var jeg min egen sensursinstans
husker Vesaas underlige verden
i “Huset i mørkret”
men også røverhistorier
fra den franske revolusjonen
hylle etter hylle
sømfarte jeg
i det gamle biblioteket
som ikke lenger finnes
nå er det koselig kafè
der barnebøkene var
og du må over ei indre bru
gå over byen under byen
se ned på spor etter middelaldersk liv og levned
for å komme til
nypalasset
i det nye er det lyder av skravlende mennesker
ikke liste seg på tå
ikke så mye støv heller tror jeg
som det var i min barndom
blant alle bøkene i
barndomsbiblioteket
©gamle ugle
Tidligere publisert 17.02.12
________________________________________________________________
FARMORS HUS – et prosadikt
I farmors trikkeristende hus var
rommene fulle av fornemmelser;
lukt, smak, farger og lyd.
1.
Når det var fest ringte vi på
utenfor hovedinngangen.
Farmor bodde i tredje etasje,
butikkene på gateplan var i første.
Innenfor, i entreen, hang lange rader
med kåper og kapper, spennende å
gjemme seg innimellom, for oss søskenbarn.
Noen plagg strøk lette og glatte over kinnet mitt,
vennlige, hos dem ville jeg være.
Andre kjentes harde og stikkende,
som om de skjøv meg vekk fra seg.
Og plaggene var fulle av menneskelukter.
2.
Så fikk vi gå inn i farmors bestestue,
for nå var det selskap.
Til hverdags var de dørene alltid lukket.
Der inne fantes dype stoler,
onklene satt i dem, de luktet sigar.
Pianoet sto klart med levende lys på seg,
og tantene, ja de kunne spille, alle sammen.
Og det var juletre der, når det var jul.
Da var det gjetteleker og leting etter
saker og ting som var bortgjemte,
gang og sang rundt juletreet.
Jeg lærte mange vers av ”Himmelblå” og ”Betlehem”,
sikkert tjue av hver.
Husker ”På stjerneteppet lyseblå”,
for det var så fint å tenke på, det teppet.
3.
Farfars gamle kontor var forvandlet til
et godterirom, for farfar var jo død.
Det var et bittelite rom, fylt opp med
mørke møbler, og tenk; skrivebordet,
det hadde hemmelige skuffer.
Hadde ingen vinduer det rommet, var innestengt
som kontoret til en fordekt dickensk advokat,
tenker jeg nå, som jeg er voksen.
Der inne luktet det en blanding av godterier;
sjokolade, polkagriser, skumbananer.
Og frisk frukt, vakkert dandert på store fat,
det var jo fest.
Slik ble utryggheten i kontormørket
forvandlet til søt glede.
Den spesielle lukten satt fast i det rommet,
forsvant aldri helt, for meg.
Eller flyttet den bare inn i nesen min, for godt?
Vi barn fikk bære inn godteriskålene
til festgjestene i bestestuen.
Og så drakk vi brus, blandet sammen
så den fikk alle mulige rare farger.
4.
Til vanlig var vi i farmors spisestue,
det var hverdagsstuen det.
Hun bød på fristende brunsukker,
bitene var som uslepne diamanter,
i alle fasonger og størrelser.
Smaken varte sååååå lenge.
De lå i en dråpeformet glasskål med lav stett,
lokket hadde åpning til skjeen.
Den sto bestandig på bordet, den skålen, synes jeg å huske.
En gang sugde jeg på en brunsukkerbit
mens farmor ble syk, så syk at
sykebilen kom og hentet henne.
Og det ble ingen juletrepynting,
vi barn måtte gå hjem med en gang.
Jeg husker jeg var veldig redd,
håpet gud kunne hjelpe.
Hun døde nesten farmor, men heldigvis,
de ordnet hjertet hennes på sykehuset.
Farfar var også syk i spisestuen,
han lå på divanen, med en potte under seg.
Min mamma hjalp til å pleie farfar,
jeg som var liten var med henne,
men han døde farfar.
5.
Noen ganger kom jeg alene til farmor
etter skolen, jeg var blitt større da.
Da ringte jeg på klokken som var ved kjøkkeninngangen.
Farmor hadde skilt som blinket på kjøkkenet,
hun kunne se hvor det ringte.
Jeg hørte det når hun var på vei for å åpne,
for stokken hennes, som het Martin Stokken,
sa dunk, dunk.
Jeg gikk ærend for farmor,
hun fant penger i portemoneen sin.
Jeg kjøpte oftest aniskringler og rochefortost.
Så kokte hun tevann på komfyren sin,
som hadde noe fint som het magasin.
Jeg visste at farmors lille gutt var død.
Han ble bare to år, for han fikk
glovarm kaffe over seg.
Det var her på kjøkkenet, ved komfyren.
Farmor og jeg spiste formiddagsmat.
Kjøkkenbordet var dekket med
det serviset som hadde gule kanter og var
dekorert med svarte smale striper og ringer i flere farger.
Det som var igjen av det serviset arvet jeg,
de gamle asjettene bruker jeg hver dag.
Under glasslokket i osteklokken stinket
en av farmors yndlingsoster;
gammelost eller rocheforten, nyinnkjøpt av meg.
Jeg spiste aniskringler med brunost på,
og hadde det hyggelig, på farmors kjøkken.
6.
Det jeg ikke likte hos farmor var utedoen hennes.
Hun hadde den ganske lenge hun, til å bo i en by.
Der luktet det fælt, var ekkelt å måtte dit.
Heldigvis kom dotømmerne,
de kjørte alt bort, hvor visste jeg ikke.
7.
Farmors loft hadde hybler med felles kjøkken,
hvor gatens løse fugler bodde.
Jeg tror ikke de var så løse lenger,
for de jobbet litt som hushjelper, hos farmor.
8.
Farmor var sjef hun, i hele huset, selv om
hun bodde sammen med yndlingstanten.
Hun lignet litt på Wenche Foss, den tanten,
på håret ja, men mest fordi hun var
så oppmerksom, også mot oss barn.
Farmor selv var snill og edruelig,
men også streng og kirkegudfryktig.
En råsterk kvinne, ville vi sagt i dag.
©gamle ugle
Tidligere publisert 01.04.12
________________________________________________________________
gamle ugle 