MIN VERDEN AV FEILHET
ønsker meg en verden
hvor det er rett å være feil
jo mere feil
jo bedre
feilheten er som en lysende stjerne
uten den hadde jeg gått meg vill
i all rettheten
først skjærer en enslig feil ut
blant alt det rettrette
så sprer det seg
og jeg ser feil etter feil etter feil
aldri så jeg flere fascinerende feil
omgi meg
for meg blir verden rettere
når den flommer over av feil
jeg kjenner meg i balanse
med uhorvelige mengder av feil
overalt
det kjennes så rett
hurra
måtte feilhetens overherredømme
vare evig
©gamle ugle
Tidligere publisert 10.01.12
________________________________________________________________
STOR SKAM STØRRE SKAM
skam over den som
framhever seg selv
ytrer egne behov
stor skam over den som
tar plass i rommet
som merkes
når hun er til stede
enda større skam over den som
har egne meninger
ser ting på alternative måter
skiller seg bittelittegrann ut
eller som til og med protesterer
på vegne av seg selv
de skammelige blir
sett ned på
utestengt
ignorert
straffet
ledd hånlig av
til pass for dem som
tillater seg å
vise hvem de er
til forskjell fra de andre
de skulle skamme seg
skulle de
hvem sa du?
©gamle ugle
Tidligere publisert 11.01.12
________________________________________________________________
FIKS FERDIG RETT
Jeg hører henne si:
Hvorfor er det
alltid min feil?
Hvorfor blir det aldri rett,
det jeg gjør?
Hva er i veien med meg,
kan du si meg det?
Og hvordan blir jeg
fiks ferdig rett?
©gamle ugle
Tidligere publisert 29.02.12
________________________________________________________________
SKYLD OG SKAM
Hun var en som
tiltrakk seg all skyld.
Den bare forsvant inn i
dypet av henne, skylden.
Og der ble det.
Ble noe feil
var det alltid henne
det handlet om.
Hun kunne aldri
forandre det.
For hun var dømt til å være
evig skyldig.
Det bare fortsatte
å fylles opp
inne i henne,
bredfullt var det,
til slutt, av skyld.
Og hun skammet seg.
Ikke rart hun
stengte alt dette
ute fra seg selv,
lukket det inn i kroppen.
For å gå rundt
som evig skyldig
full av skam,
det var bare
ikke til å holde ut.
Det forstår du vel?
©gamle ugle
Tidligere publisert 29.03.12
________________________________________________________________
VISKET UT
De ble forsøkt
visket ut.
Noen tok et viskelær,
prøvde iherdig å
fjerne dem.
Etter en stund gikk de
nesten i ett med
det hvite arket.
Bare merkene
etter viskelæraktiviteten
var igjen,
til irritasjon for noen.
For det skjemmet ut arket
som ellers ville vært
hvitt og rent.
©gamle ugle
Tidligere publisert 28.06.12
________________________________________________________________
HVEM VAR HUN?
I
De stjal selvfølelsen hennes
med sin forkvaklede religion,
sine egne redsler,
sin uvitenhet.
Hun har aldri hatt den selvfølelsen,
den var fraværende.
Og der hun befant seg da,
var det som om det bare var
en ruin igjen av henne.
Men hvem var hun?
Hun trodde først hun merket
en godt bevart selvfølelse,
klar til å ta henne gjennom livet.
For hun virket så rolig og trygg.
Men hun tvilte.
Antagelig fantes ingen
god selvfølelse i henne.
Aldri har hun hatt det.
II
Og var det hun som var så sint?
Hvorfor det, spør hun,
uten å få svar.
Hva var hun sint for,
spør hun igjen.
©gamle ugle
Tidligere publisert 27.02.13
________________________________________________________________
FEIL UANSETT
Jeg var redd, redd, redd,
sa hun.
For hva da? Spurte noen.
For gammel følelse av feilhet,
svarte hun straks.
Feil et sted, korrigert til
feil et annet sted, korrigert til
feil første sted igjen.
Om og om igjen.
Bare feil, feil, feil, uansett.
Aldri rett, aldri annet enn feil.
Alltid redd, redd, redd.
©gamle ugle
Tidligere publisert 12.01.14
________________________________________________________________
gamle ugle 