INNEHOLDT OPPRØR
inni henne finnes
enorme motkrefter
hun er
en opprører
kjemper
mot nesten alt
inni seg
gjemmer hun
et helt tonn med innvendinger
hadde hun sluppet
alt ut til deg
hadde jorden skaket
nesten revnet
det hadde blitt
skikkelig utrivelig
du hadde
mislikt det
hun hadde
følt seg
ute av kontroll
det hadde
aldri gått
ikke i det hele tatt
men hun er låst
det slipper
ikke ut
aldri
alltid inneholdt er
protesten hennes
når hun er
sammen med deg
hun er låst
heldigvis
under kontroll
tur for deg
og henne?
©gamle ugle
Tidligere publisert 15.03.12
________________________________________________________________
STENGT INNE
Det var ingen
som merket hennes gråt.
Så hun sluttet å gråte.
Det var ingen
som hørte hennes rop om hjelp.
Så hun sluttet å rope.
Og gråten og ropene ble stengt inne.
Lenge håpet hun at
noen skulle høre
de lydløse ropene.
At noen skulle merke
den kvalte gråten.
Håpet noen ville nærme seg
kjærlig og respektfullt.
Kanskje venter hun fremdeles,
med døra litt på gløtt?
Kan hende hører du ropene hennes
hvis du lytter nøye.
Merker gråten hennes
hvis du selv er musestille.
Kanskje åpner hun døra for deg
hvis hun senser dine varsomme steg?
Hvis du nærmer deg
på den rette måten.
©gamle ugle
Tidligere publisert 11.04.12
________________________________________________________________
BLIKKET
Hun så på dem med redde, triste øyne.
Som om hun ville de skulle gjøre et eller annet.
Men de var rådløse.
Skulle gjerne fjernet
uttrykket av redsel og tristhet
fra ansiktet hennes.
Men de var hjelpesløse.
Og de ønsket seg vekk fra dette blikket.
Kjente en stigende irritasjon,
deres hjelpeløshet slo ut i avvisning,
ja nesten forakt.
For hun rammet dem
i deres manglende evne til å
tåle hennes smerte.
De mistet henne av syne av og til.
Da kunne de lettere tåle henne,
hun ble mer som en ide for dem.
Men så var hun der igjen, kroppslig,
med sitt fortvilte blikk.
Igjen ble de utilpasse.
Noen ganger gjorde det dem rastløse,
og de tydde til hektisk aktivitet.
Søkte løsninger, ville inngå kompromisser,
prøvde forhandle med henne.
Tilbød henne litt trøst, men sørget for å
ta vare på sin egen frihet.
Den de hadde tilkjempet seg, etter mange år.
Der det ikke var plass for en som henne.
For med henne på slep ville de bli paria.
Men de fikk aldri noe helhjertet,
ja, ok, fra henne.
Bare stadig dette blikket.
Og de prøvde skaffe seg avstand til henne.
For hennes tristhet, fortvilelsen hun viste,
den ble for mye for dem, sa de.
Ja de mente hun dro dem inn i
sin mørke stemning, at den smittet.
Derfor kavet de for å komme unna.
De gikk i svart, hevdet de,
hvis de tok henne med seg.
Så sa de til seg selv og til hverandre:
Det går ikke.
Ikke sammen med oss,
hele tiden, hun.
Ikke det.
Men hun bare sto der,
snart nær, snart fjernere,
med dette blikket.
Som de ikke kunne komme unna.
Men som de heller ikke kunne holde ut
var rettet mot dem.
Som om de kunne hjelpe?
©gamle ugle
Tidligere publisert 01.06.12
________________________________________________________________
UMULIG
Du kan ikke
bryte deg inn til henne.
Det er umulig.
Når gamle porter sprenges i stykker,
smekker nye porter igjen.
Når du truer
en av de innerste portene
stikker hun av.
Hun forsvinner.
Og du kan ikke nå henne.
Det er umulig.
Nei, skal du nå inn,
til henne, må du
banke forsiktig på.
Så må du vente.
Til hun varsomt åpner
den ytterste porten, litt på gløtt.
Deretter sakte, en etter en,
de portene som er lenger inne.
Den kan ta tid.
Men venter du
åpner hun port for port.
Til slutt ser du henne
komme ut til deg.
Men du kan ikke
bryte deg inn til henne.
Det er umulig.
©gamle ugle
Tidligere publisert 14.11.12
________________________________________________________________
gamle ugle 