om synd og skyld

LIBERA MEA
gud hvor lenge skal jeg vente på
at du tar på deg skylden?
virkelig tar den på deg?

overtar den
fjerner den
skylden

 fra alle
undertrykte
ydmykede
avmektige
mennesker

fra ofrene
skulle du fjerne
all skyld
for evig
bort med den
til helvete med skylden

hvor lenge skal jeg vente gud
på at du gjør det du sier?
at du tar skylden på deg?
all skylden
alt sammen

hvor lenge gud?

©gamle ugle

Tidligere publisert 04.03.12

________________________________________________________________

SANNHETEN INNI HENNE
Hun var omgitt av sannhetsapostler,
alt måtte godkjennes av
øverste instans, der ute.
Ytre sannheter var det som gjaldt.
Hun måtte for en hver pris
unngå å sjekke det opp mot
sin indre sannhet.

Farlig er det å lytte til sin
egen indre stemme, og fremfor alt
til kroppen, grusomt farlig.
Sannheten finnes her ute, hos oss,
så gjør som vi sier, sa de til henne.

Men, undrer hun nå, hva var det som sto,
i den store svarte boka?
Jo, “guds rike finnes inden i eder”.
Og guds rike har vel noe med
sannheten å gjøre, for dem?
Hadde de helt glemt dette ”inden i eder”?

Inni meg, tenker hun høyt,
i kroppen min ja.
Men den er syndig, repliserte
de som eide sannheten.
Kroppen er det verste av alt,
det aller syndigste, fysj og fy.

Ja, men jeg er i kroppen min,
jeg er kroppen, konstaterer hun.
Å ja, det er derfor jeg er så
uten-sannhet–syndig.
Jeg bebor dessverre en kropp, sier hun.
Skulle vært helt ute av kroppen,
bort fra synden, som er i kroppen,
inn i sannheten deres, der ute.

 Men inni meg, hvor er inni meg,
hvis det ikke er i kroppen?
Hva hvis de tar feil, sannhetsapostlene?
Noe jeg ærlig talt tror de gjør.
For hvor er inni meg,
hvis ikke i kroppen,
gjentar hun ettertenksom.

Kroppen er meg den,
tenkesvarer hun seg selv.
Og den har både innside og utside.

Kroppen er tvers igjennom syndig sa de?
Sikkert, i deres verden, men ikke i hennes.
For hun lever ikke lenger sammen med
barndommens sannhetsapostler.
Alt skam som ble påført henne,
den skal bare fare ut, som demonene deres.
Grå og mørk er den, som en
heldekkende uværssky.
Så, bort med seg, ut av kroppen,
alle følelser av skyld og skam.

©gamle ugle

Tidligere publisert 06.05.12

________________________________________________________________

BUDSKAP
Hun hørte dem si:
Arme syndige menneske.
Da var det som det la seg
en svart sky rundt henne.
Best å stå helt stille,
tenkte hun.
Så blir det minst mulig synd.
Og kanskje, tenkte hun, slipper jeg
fortapelsen?

Hun hørte dem sitere:
I meg selv er jeg intet.
Da var det som om
underlaget slukte henne.
Jeg er ingen,
tenkte hun.
Best å ikke merkes.
Så blir jeg
så rett som jeg kan bli,
slo hun fast.
Blir de fornøyde da?

©gamle ugle

Tidligere publisert 10.06.12

________________________________________________________________

ARVESYNDEN
I.
“arvesynden”
ordet er en steinblokk
faller tungt
flere tonn havner
ned på menneskene
umulig å unnslippe

ar-ve-syn-den
hver stavelse er
en endelig dom
uten mulighet for appell

II.
i livet er arvesynden
menneskets svik
mot seg selv
fornektelse
av egne følelser

holdt i gang ved
arvet redsel
redsel for opplevelse av
følelser-i-kropp
og for følelsesuttrykk

III.
for syndig er den som
mister kontrollen
ikke følger reglene
guds eller formyndernes
stjeler epler fra kunnskapens tre
uttrykker en forbudt følelse
på egne vegne

syndig er den som
ikke lenger lar seg
kontrollere av
gud eller formynderne
syndig er den som
ukontrollert utfolder seg
på egne vegne

slekt følger
slekters gang
redsel for
synd på synd
på synd på synd

redselen for synden
er arvesynden

©gamle ugle

Tidligere publisert 24.06.12

________________________________________________________________

SELVFORAKT I INDRE EKSIL

I
I ryggmargen hennes
satt selvforakten.
Den var hennes grunnmønster.
Hun hadde lært at
i seg selv var hun intet.
At hun måtte ydmyke seg,
for hun var en synder.
Og at hun alltid ville være
en som ikke strakk til.

Hun måtte angre, sa selvforakten.
For alt ved henne var svarte synden;
tanker, ord og gjerninger.

Og hun måtte nesten utslette seg selv,
alltid sette seg selv sist.
Si: Ikke tenk på meg.
Og: Det er ikke farlig med meg.
Du hørte nesten: Unnskyld at jeg er til.

II
Hun kunne ikke leve med
så mye selvforakt, så hun
bestemte seg for å få den bort.
Hvis hun ikke merket den, selvforakten,
men i stedet tenkte positivt,
da ville alt bli bedre, mente hun.
Da ville hun bli mer som
andre mennesker.
Ikke så elendig, så mislykket,
som hun egentlig følte seg.

Alt dette tenkte hun en gang
for lenge siden.
Da hun bestemte seg for
ikke å være noe offer.

Så hvorfor i all verden
måtte du, kroppen hennes,
sende henne tilbake til start,
til selvforakten, til følelsen av å være
noe helt feil med?

©gamle ugle

Tidligere publisert 27.10.12

________________________________________________________________

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s