om avmakten

ET DIKT OM TVANG
Har du noen anelse om hvordan det er
å bli tvunget til å oppholde seg på et sted
hvor det er uutholdelig å være,
hver dag i årevis?
Hvor du er tvunget til å
oppføre deg etter umulige instrukser,
gitt av de som sendte deg dit?
Og de instruksene kolliderer totalt
med andre instrukser som gjelder på stedet?
Alt dette gjør det umulig for deg
å senke skuldrene
et eneste øyeblikk.
Har du noen anelse om
hvordan det er
alltid å være i helspenn?

Og du er tvunget til å gå dit,
være der, holde ut,
dag etter dag, i årevis.
Du er tvunget til det,
noe annet er helt umulig.
Så du må slutte å føle,
for du kan ikke la deg selv merke
hvor umulig det er.
Og ikke tillate deg å kjenne på redselen.

Har du noen anelse om
hva det gjør med
et barn
en kropp
å oppleve dette?
Og hva det vil si å være en voksen
som har levd med dette?

Forstår du hvor umulig det siden blir
å følge instrukser?
Som oppleves meningsløse, mange av dem,
også de som kalles kvalifisert hjelp.
Hvor kul umulig det blir
å tvinge seg selv
eller la seg tvinge,
til noe som helst?

Forstår du hvor redd
man blir for redselen
som det heller ikke var rom for,
i tvangen?
Forstår du det?
Gjør du?

Skulle ønske du forsto.
Dengang skulle noen ha forstått.
Det skjedde ikke.
Ingen forsto.
Forsto ikke selv heller.
Ikke før nå, endelig.

Forstår du hvor vanskelig det var,
hvor umulig å si fra?
For du hadde ikke lov til å
merke deg selv for mye.
Du ble aldri fortalt at
det gjelder å kjenne etter,
hva du selv føler,
hvordan det er for deg.

Og hvordan skal du siden kunne
ivareta deg selv, hos hjelpere
som vil at du skal lytte til dem
og følge deres programmer?
Du som aldri har kunnet lytte til deg selv?

Forstår du hva det koster
å si dette til deg nå?
Fortelle deg hvordan det var?
Merke det i kroppen,
som smerter og smertelige følelser?

For du må forstå,
det er ytterst nødvendig.
For det er mange som
tvinges til å forlate seg selv.
Og noen av
disse barna
disse kroppene
de trenger antitvang.

Du må forstå.
Forstår du?

©gamle ugle

Tidligere publisert 24.07.12

________________________________________________________________

ALLE SKAL MED, SIER DE
Det var som om hun
tigget om å få lov til å
være med, den gangen.
Hvorfor vet jeg ikke helt,
kanskje søkte hun tilhørighet.
Eller forsøkte å unngå
den altfor synlige aleneheten.

Som om hun tigget taust,
med sitt forsiktige nærvær.
Og joda, de tilbød henne noe,
ikke mye,
men litt.
Hun fikk være fastsvinger av langtauet,
mens de selv hoppet.
Kanskje lot de henne slippe til, bittelitt,
til slutt, når alle andre var ferdige,
oftest rett før skoleklokka ringte.

Eller hun sto for dem,
når de hoppet strikk.
Hun var så flink til å stå rolig,
gjorde som de ba henne om.
Men hun fikk strikkhoppet lite på skolen, selv.
Hjemme holdt hun på alene,
festet strikket til et par stoler.
Da ble hun en mesterstrikkhopper,
med egenproduserte innviklede “måter”.

Men i skolegården
var det annerledes.
Der var hun med som på nåde,
eller helst fordi hun var nyttig for dem.
De kunne bruke henne,
så lenge hun innrettet seg.

For hun kunne ikke
kreve noe for egen del.
Hun var ikke den som
bød på noe,
ikke noe de brydde seg om.

Det var vondt og hun merker
nå, nesten femti år senere,
at hun har de følelsene i seg fremdeles.
Hun hadde tenkt dem bort, de var vekk
for lengst, trodde hun.
Men nei, nei, sånn er det jo ikke.

Alle skal med,
sier de.
Ja, men på hvilken måte?
Skal noen være med på nåde?
Ta til takke med hva som helst?
La seg utnytte?
Vite sin plass, vise ydmykhet?
Som om
noen var mindre verdt og
DET MÅ DE DA SANNELIG SELV FORSTÅ.

Hun for sin del forstår sammenhengen,
nå, etter alle disse årene, gjør hun det.
Og kroppen hennes trekker
et merkbart lettelsens sukk.
Det tok sin tid, sier den, til henne.
Føttene hennes verket og verket,
de var så slitne av all
i-ro-ståingen med strikkene.
Og armene hennes hadde krampe av
den evinnelige svingingen med det store hoppetauet.

Men hun sukker stadig.
For hvordan kan hun
gi f i dem som vil ha
ydmykhet og takknemlighet?
Og som forventer
null ønsker og ingen krav om innflytelse,
fra henne?

Hun ser seg om etter verdighet,
og tenker at hun må kreve den selv.
Men er det mulig?
I denne verdenen her –

©gamle ugle

Tidligere publisert 14.04.13

________________________________________________________________

DET VAR EN GANG
Det var en gang
det var best å være
minst mulig merkbar

Det var en gang
det handlet om
Sannheten
Og om å oppføre seg ordentlig
Og å være en tjener
som Martha i bibelen

Det var en gang
det var nesten umulig
å merke seg selv

Det var en gang
det handlet om
å beskytte seg

Det var en gang
alt ble ordnet
på en måte
det ikke lenger
er mulig
å holde ut med

©gamle ugle

Tidligere publisert 22.07.13

________________________________________________________________

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s