MONOLOG (Å KOMME UT)
Jeg er innelåst, men nøkkelen
befinner seg her inne, et sted,
så det er alltids håp om å komme seg ut.
Hvis jeg vil det da, av og til kjennes det
tryggest å forbli innelåst.
Hvem vet hva som venter meg der ute?
Men altså, hvis jeg vil ut,
ja så må jeg bare finne nøkkelen,
under litt vanskelige lysforhold.
Du skjønner, lyset gikk, det ble
stummende mørkt en stund,
inntil øyene mine ble vant til
en rent ut sagt dempet belysning.
Hurra, der fant jeg nøkkelen, omsider,
nå gjelder det at kreftene strekker til
slik at hånden kan få et godt grep rundt den,
tung og uhåndterlig som den er, nøkkelen.
Uff nå må jeg ikke miste den igjen da,
den glipper nesten for meg, for den er
ganske glatt, og som sagt tung, tung.
Så gjelder det å finne nøkkelhullet,
det er så lite, så lite, ørlite synes jeg.
Vanskelig å sikte godt, i halvmørke,
lett å bomme, blir mange forsøk,
riktig mange, før nøkkelen treffer hullet.
Nå glir den ordentlig inn, kan merke at
den sitter og så er det å få
vridd nøkkelen helt rundt da.
Hvilken vei er den rette, mon tro?
Jeg må bare prøve, går det ikke på
første forsøk må jeg ikke gi opp.
Prøv igjen, sier jeg til meg selv.
Prøv en gang til, hører jeg
som et ekko der ute.
Er det du som svarer meg?
Det er ganske lytt her, jeg hører dere godt,
dere som står der ute og heier på meg.
Som har vært der hele tida, trøstet meg,
oppmuntret meg til å lete etter nøkkelen.
Det er bare jeg som kan låse opp døra, innenfra,
når og om jeg vil ut herfra da.
For dere der ute er nøkkelløse.
Dere har vært så tålmodige!
Til og med holdt ut når jeg innimellom
tvilte på hele utlåsningsprosjektet mitt.
Akseptert at jeg måtte hvile litt nå og da,
for å ha energi til alt dette.
Dere vet jo ikke hvordan det er her inne,
kan bare ha vage anelser om hvor
trangt det er, og mørkt som sagt.
For ikke å snakke om hvor mye gammelt rot jeg vasser i.
Men, dere har virkelig vært til stor hjelp,
der utenfra, med utrettelig støtte, jeg må si det.
Men så var det å få vridd rundt nøkkelen,
se så, nå er det like før.
Den er gammel denne døra, det er nok
lenge siden den sist ble åpnet.
Den har trutnet, tror jeg, sitter fast,
må skyves opp, er jeg redd for.
Trenger styrke, har jeg mer igjen av det?
Vet ikke, men kanskje en av dere der ute kan hjelpe?
Nå er døra låst opp, så du kan hjelpe meg ved å
holde skikkelig godt i klinka og dra av alle krefter.
Jeg skyver og du drar.
Kom igjen, vi heier på hverandre.
Nei, dette var tungt du,
jeg tror vi må hvile oss litt.
Sett på litt musikk da,
en av dere der ute.
Det gjorde godt med musikk,
utrolig godt, kjenner jeg.
Skal vi prøve igjen, den døra skal
ikke få dø i synden, ikke hvis
jeg har noe jeg skulle ha sagt.
Skyve, skyve, synger jeg
for meg selv her inne.
Dra, dra, kan du der ute synge.
Vi gjør det taktfast, det gir energi
kan jeg merke.
Nå er det like før, like før,
synger jeg rytmisk.
Nå – nå – nå –
Ja nå åpner den seg, døra,
farer opp, plutselig,
og jeg ramler ut.
Jeg og rotet mitt og
ikke minst dette diktet
bare detter ut
i blendende sollys.
©gamle ugle
Tidligere publisert 28.05.12
________________________________________________________________
I SPENNET
Hennes styrke skremmer henne.
Hun hører seg selv
støye voldsomt innvendig.
Og hun tenker:
Nei, ikke ut med det der,
det blir forferdelig,
hold det inne.
For der ute blir hennes styrke
forvandlet til sårbarhet.
Samtidig gjør det
helvetes vondt.
Kroppen er så sterk,
den klarer stå i spenn,
lenge, lenge.
Hun står midt i spennet
med all sin styrke.
Ikke inne, ikke ute.
Hvor da?
Ingen steder, alle steder.
Hun i spennet.
©gamle ugle
Tidligere publisert 11.07.12
________________________________________________________________
AVLØPET
Det flommet over,
hun sto til knes og kunne
nesten ikke bevege seg.
Det var for mye krefter i
det som fløt omkring, og som
ikke så ut til å forsvinne.
Hun lette etter avløpet.
Det skulle være
der et sted?
For hun hadde tenkt seg
videre.
Hun så en vei
hun ville gå.
Men hun sto fast
i flommen.
Den var mellom henne
og fortsettelsen.
Så hun trengte finne
avløpet.
Få alt overflødig unna.
Hvor er avløpet,
undret hun.
©gamle ugle
Tidligere publisert 10.04.13
________________________________________________________________
HOLD IKKE SÅ FAST
Hold ikke så fast
i meg
sier hun
Og da blir jeg
ganske overrasket
For det var hun som
ikke tålte dagslys og
innstendig ba meg
være nær
Men så forstår jeg at
tiden går
for henne
og for meg
Og det som trengtes
en gang et sted
det trengs neppe
til evig tid
Jeg vender meg mot henne og
spør: hva kan jeg gjøre?
Hun gjentar at hun blir
holdt for fast
Samtidig er hun
redd for å bli forlatt igjen
Jeg tenker og tenker
Og siden jeg har en god del
erfaring og kunnskap
innser jeg at
det ville være urett
å holde henne krampefast
Enten det er for å gi omsorg
eller av redsel
Så sier jeg til henne
at jeg vil forsøke å
løsne grepet
Men at hun skal vite at
jeg er stand by om hun igjen trenger
faste armer
trøstende ord
eller bare stillhet og ro
Hvor mye hun skjønner
vet jeg ikke
for hun bor i kroppen og
må ha saker og ting på kroppsvis
Men jeg tror hun merker
på tonefallet mitt at
jeg mener det når jeg sier:
Du er ikke alene
Det er ikke som før
For hun
kan ikke bli forlatt
igjen
Men hun trenger både
frirom og trygghet
©gamle ugle
Tidligere publisert 16.12.13
________________________________________________________________
DØRENE
Møter seg selv i
dør etter dør
Og hun sukker:
Tar det aldri slutt?
For hun lengter etter
dører som åpner opp for
noe annet enn
gamle vonde utgaver av
henne selv
Men hun vet at
livsveien hennes går gjennom
alle selvdørene
Derfor åpner
hun og redselen
dør på dør på dør
For hun vet
Men hun lengter
©gamle ugle
Tidligere publisert 27.02.14
______________________________________________________________
TANKE
ingen vet
hvor livet
er på vei
©gamle ugle
Tidligere publisert 21.03.14
______________________________________________________________
gamle ugle 