MÅ-DIKTET
1.
Overalt hører jeg
må.
Mine ører er innstilt på
må-frekvensen nå.
Alt som sies,
alt som formidles,
høres for meg ut
som et må.
Et direktiv,
noe ufravikelig.
En absolutt ordre
fra øverste myndighet.
Jeg kjenner ubehag,
det bare vokser og vokser.
Jeg merker
dyp uvilje
stor motstand
inni meg.
Et trassig barn
dukker frem.
Jeg finner meg ikke i det.
Godtar det ikke.
Tåler det slett ikke.
For jeg må ingenting,
sier jeg til meg selv.
Jeg har en intens motvilje
mot å tvinge meg selv
til noe som helst.
Det er en eldgammel motvilje,
en overlevelsesstrategi.
Noe jeg virkelig har trengt
gjennom livet.
Men nå verker det i ørene.
De hører må-spøkelser
ved høylys dag, de ørene.
Hører må-er
i nesten alt som sies,
filtrert gjennom tankene
jeg selv tenker.
Ørene verker,
de holder snart ikke ut lenger.
Nå må dette snart stoppe opp!
”Må det?” hører jeg inni meg, lett ironisk.
2.
Til og med anbefalte metoder
for å få bukt med alle de
øregnagende må-ene
høres ut som nye irriterende må-er,
for mine ører.
Du kan gjøre noe,
du kan mestre stresset,
sier de.
Du må gjøre noe med deg selv,
hører jeg.
Det er din skyld.
Du må bedrive stressmestring,
skrive lister,
delta på kurs,
underkaste deg kognitiv indoktrinering etter skjema,
trene til du spyr av motvilje.
Kort sagt,
ta deg sammen.
Du må ta deg sammen!
Alt er din egen skyld,
du arme syndige menneske, hører jeg
som et ekko fra barndommens gudshus.
Underkast deg de ti bud om mindfulness,
mirakelpillen fysisk aktivitet,
og alt det andre velmenende hjelpere dytter på oss,
utsendte misjonærer som de er.
Fra hvem?
Ja du kan spørre, du.
De kamuflerer det med
snakk om empowerment,
bruker mange fjonge ord.
Og kanskje er det godt ment?
Eller kanskje ikke?
Hvem vet egentlig.
Jeg kjenner meg
stemplet som negativ.
Du er så negativ,
sa han til meg, han som skulle hjelpe.
Men jeg har bare et lite barn inni meg
som har vært altfor tapper,
altfor lenge.
Som har vært utsatt for
altfor mange må-er.
Utenfra påførte må-er.
Til slutt satte må-ene seg
fast inni meg.
Nesten umulig å utrydde.
3.
Men et må tåler mine ører,
et må vil de ha:
Et indre må.
Et må på vegne av det lille må-utsatte barnet,
med sin kropp, følelser og tanker:
Må merkes.
Må tåles.
Må bekreftes.
Det lille barnet
må bli hørt.
Det må-et gjelder.
Stillheten må brytes.
Jeg må høre på meg selv.
©gamle ugle
Tidligere publisert 14.01.12
________________________________________________________________
SYSTEMSNAKK
Skulle ønske systemet kunne si:
Det er bra nok.
Du trenger ikke streve mer.
Det er godt nok,
under de gitte forutsetninger
og rammer.
Men jeg kan ikke høre
systemet si dette.
Jeg hører bare: Krav, krav, krav.
Det blir nok aldri fornøyd systemet.
Er det jeg selv som pisker meg selv
sier du?
Da lytter jeg lydig til deg
og sier til meg selv:
Det er bra nok
under de betingelsene som gjelder.
Slapp av.
Ta vare på deg selv,
sier jeg inntrengende til meg selv.
Og jeg sier det kjempehøyt,
slik at systemet skal høre det.
Så vet systemet det også,
tenker jeg.
Og så venter jeg litt
og håper systemet
vil applaudere.
Og si: Så bra!
Du sa det selv.
Det er sånn det er.
Men systemet kommenterer ikke.
Nei, ikke en av systemets representanter
åpner kjeften for noe annet enn:
Krav, krav, krav.
Systemet viser det i sine
manglende gjerninger også.
Dets uberørthet er talende.
Hørte ikke systemet min høye stemme?
Så skjønner jeg at
de tar feil de som sier
det er bare selvsnakk.
Det er systemsnakk dette.
Som smyger seg
langt inn i meg
og blir til selvsnakk.
Dobbeltdose blir til multiple doser
med stadige krav og aldri bra nok.
Er det rart jeg er sliten?
©gamle ugle
Tidligere publisert 24.09.12
________________________________________________________________
“ALLE BURDE…”
Jeg kikker i et blad, det dumpet
ubedt ned i postkassen min.
Neida, jeg skal ikke abonnere,
håp ikke på det, utgiver.
Men jeg blar litt, det ser
riktig så lekkert ut.
Er rettet inn mot kvinner,
forstår jeg.
“Alle burde ha en coach”,
leser jeg og tenker:
Coach er sikkert bra for noen.
Men “alle burde…”?
Dette “alle burde”
fortsetter å gnage i meg.
Og jeg minnes å ha lest:
“Alle burde ha personlig trener”
og mange andre alle-burde-utsagn også,
husker ikke helt om hva.
Jeg tenker: Nei.
Nei og atter nei.
Alle burde ikke,
slett ikke,
ha det samme.
Det tror jeg ikke på.
Hvis det er et eneste “alle burde”
jeg kan gå god for, så er det:
Alle burde få finne ut selv
hva de trenger,
hva som gir dem mening.
Punktum.
©gamle ugle
Tidligere publisert 15.10.12
________________________________________________________________
TRIPPEL
«Det er da ingenting
å grue seg til
Slutt med det»
Den instruksen la seg kjapt
oppå selve gruingen
Som faktisk fantes og som krevde sitt
Og det hele ble toppet av
redselen for
ikke å kunne slutte med
å grue seg
Så mye å passe på!
Alt som ikke skulle
føles
tenkes
gjøres
Fytterakkern –
©gamle ugle
Tidligere publisert 16.07.13
________________________________________________________________
gamle ugle 