MITT RAUSE ROM
Jeg er
i mitt rause rom.
Her er det takhøyde,
god plass, ja rikelig med armslag,
jeg kan bevege meg fritt.
Og det er luftig, så lett å puste.
Det er stille.
Jeg nyter roen,
fraværet av andres lyder.
Jeg merker meg selv
i mitt rause rom.
Hver lyd jeg selv lager
høres tydelig.
Jeg sanser til og med
åndedrettet mitt.
Hver minste bevegelse jeg gjør,
merkes av meg.
Jeg er i mitt rause rom,
og nyter det.
Her er jeg hjemme,
her vil jeg være.
Hører du?
Du der ute?
Ikke tving meg
inn i trange rom.
Ikke utsett meg for
dine påtrengende lyder.
La meg ha plass rundt meg.
Tål meg i min avstandssone.
©gamle ugle
Tidligere publisert 23.04.12
________________________________________________________________
STØYEN UTENFOR
Det larmer voldsomt
utenfor
Hun lukker sitt vindu
og håper på
skjermet inneliv
Det bråker fremdeles
tilstrekkelig til at
hennes konsentrasjon
glipper
Hun åpner sitt vindu
på vidt gap og roper så høyt hun kan:
Demp dere!
Og sier til seg selv:
Så en stakkar får sjansen
til å merke
sine egne tanker
Som om den kjeftingen
hjalp det spøtt!
Derfor sørger hun for
trippel lydisolering
supplert med
de tetteste vinduslemmer
Synker endelig ned
i tenkestolen
Takk og lov for at
den er dyp og myk
og tar imot
hennes utslitte kropp
på en utmerket måte
Her er det godt å være
tenker hun
idet hun forsvinner
inn i seg selv
©gamle ugle
Tidligere publisert 09.06.13
________________________________________________________________
UBESVÆR OG BESVÆR
Hun undres:
Er disse menneskene
så trygge
så smidige
så ubesværede
som de virker?
For hun ser dem vandre gjennom verden
som var den deres eiendom
Stegene er faste og
kroppene deres beveger seg
lett og ledig
Det er som om verden er et paradis
skapt for deres skyld
Hun hører dem snakke til de mange
som venter utålmodig på
ord fra dem
Og det lyttes og nikkes
for klangen i stemmene deres
er ren nytelse.
Oppmerksomheten de får
synes selvfølgelig
Er de overmennesker
eller spiller de teater?
På vegne av oss andre?
For oss andre?
Kanskje til og med for
seg selv?
Undrer hun som er
et helt vanlig menneske
og som går med
usikre steg gjennom en
langt fra paradisisk verden
Som har en besværet kropp som
fort blir full av smerte når terrenget
er kronglete og krevende
Og som sjelden hever stemmen
men snarere hvisker sine beskjeder
til dem som står aller nærmest
Vanligvis liker hun å ta seg fram
uten å bli enset for mye
Og hun synes mangelen på
blikk som treffer henne
er lindrende
Spiller hun og andre besværede
også teater?
For andre eller for seg selv
undrer hun
Og lurer på hvem som i så fall skrev det manuset
Men sant og si tror hun
den tilbaketrukne rollen
er som skapt for henne
For hun er sliten av
andres forventninger
Trøtt av å måtte håpe på at de
skal lytte og nikke bejaende
Det er til å bli besværet av
Å undre seg over alt dette
får henne til å merke at hun
ikke lenger er særlig skamfull
over sitt åpenbare besvær
Og hun tenker:
Det finnes nok
høyst ulike karakterer
i dette spillet også
©gamle ugle
Tidligere publisert 15.11.13
________________________________________________________________
POLSTRET
Har god fjæring
og solid polstring
innvendig
Spretne forsøk på
å bryte ut
fører tilbake til
utgangspunktet
Lander på mykt underlag
heldigvis
©gamle ugle
Tidligere publisert 02.02.14
________________________________________________________________
SIN EGEN VENN
Neida
det er ikke sånn for henne.
Hun er ikke
sin egen verste fiende.
Langt ifra.
Hvordan kan du tro det?
For
hun er sin egen beste venn hun.
Når hun bare merker
hva hun selv føler og tenker.
Da
skjønner hun at
hos seg selv
får hun gode råd.
Av en sann venn
som er henne selv.
Når
hun bare slipper
for mange forstyrrelser
går det utmerket takk.
©gamle ugle
Tidligere publisert 11.07.14
______________________________________________________________
gamle ugle 