om usynlighet

HUN BITTELILLE
Jeg ser hun bittelille på tegningen,
som en prikk nederst i det ene hjørnet,
det er så vidt jeg får øye på henne.
De høye svarte fjellene fyller
nesten hele arket, oppmerksomheten min
trekkes mot dem, de er så ruvende.
Seg selv har hun tegnet i arkets utkant,
gjort seg selv ørliten,
bortimot ikke-eksisterende.
Det er som om hun forteller meg
historien om sin avmakt.

Jeg husker henne fortsatt godt,
etter alle disse åra, denne skolepiken,
jeg møtte henne i mitt arbeid.

©gamle ugle

Tidligere publisert 09.02.12

________________________________________________________________

SPOTLIGHT
Tanken på å bli mer synlig
som seg selv,
gjør henne skrekkslagen.
Når spoten faller på henne,
med sitt grelle avslørende lys,
kommer det til å gjøre så vondt
at hun går i stykker innvendig.
Så lite verdt føler hun seg.

Hun har holdt seg unna rampelyset,
gjemt seg, så godt hun kunne.
Unngått ubehag, avsløring,
tilintetgjørende følelser,
skammen som stikker så dypt.

Spoten er i bevegelse,
den stanser på henne.
Hun er i rampelyset,
i lyskjeglens sentrum.
Det forferdelige øyeblikket,
da hun blir til paria,
null,
minusverdi,
det øyeblikket er nå.
Nå.
Hun er ingen, piken.

©gamle ugle

Tidligere publisert 13.05.12

________________________________________________________________

UMERKELIG
Hun er en av dem som helst vil være usynlig,
som bare vil være der, uten å merkes.
På akkurat passe avstand;
ikke for nær,
ikke for langt unna.
Nær nok til å føle seg beskyttet,
langt nok unna til å slippe
føle seg invadert.

For hun vil bare være der,
umerkelig.

©gamle ugle

Tidligere publisert 12.08.12

________________________________________________________________

USYNLIGHET
Ville være usynlig, hun.
De skulle ikke se på henne,
ikke følge bevegelsene hennes,
med øynene sine.
Ikke overvåke de usikre skrittene hennes,
med sine vurderende blikk.

Sine steg ville hun ta i det skjulte,
de skulle ikke vite hvor hun befant seg.
Alle hennes bevegelser var bare for henne selv.
Hun hegnet om sin usynlighet,
beveget seg raskt utenfor deres synsfelt.

Innhyllet i mørke klær
gikk hun i ett med kvelden.
Snakket lavmælt og monotont
fra sitt hjørne av verden.
De hørte knapt ordene hennes,
og merket henne ikke, håpet hun.

Og hun nøt
fraværet av blikkene deres.
Og håpet på trygghet ved at
deres øyne snart ville glemme henne
og søke i andre retninger.

©gamle ugle

Tidligere publisert 24.11.12

________________________________________________________________

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s