Skjerp deg
sier hun til
seg selv
og merker at
kroppen synker litt sammen
før den stivner
Og hun skynder seg å si:
Nei ikke du kropp
Det er ikke deg jeg snakker til
Du har skjerpet deg
alt for mye
alltid
sier hun til
det i seg som
kroppen snakker
på vegne av
Nei skjerpe seg
kan de som
skjerp-deg-terroriserer andre
tenker hun
Så det så
sier hun til
den strenge tankedelen av seg selv
Den som er et resultat av
fortidens mange skjerp-deg-pålegg
Og det er som om
hele fortidsskjerpdeggjengen
mangedobler seg inn i nåtiden og danner
det store tidløse skjerp-deg-koret som
synger nådeløst til kroppen
Men hun fortsetter sin egen sang:
Det gjelder ikke
deg kropp
Ikke deg
©gamle ugle
Så flott skrevet! Trist, men flott! ❤
Takk. For meg viktig å si/skrive det som det er.