Flere dikt om den dialogiske kroppen finnes her:
om nærhet om tillit om å lytte til kroppen
______________________________________________________________
MARATON I STRESS
Kroppen hennes tilbakelegger
maraton i stress.
Skal du aldri hvile,
sier hun til kroppen sin.
Inni den er det noe som
alltid er på alerten.
Du er ustoppelig kropp, sukker hun.
Og hun spør:
Hva kan jeg gjøre for deg?
Hva vil du, kropp?
Ikke gjør noe, får hun til svar.
Bare la meg stresse meg ferdig,
ber kroppen.
Jeg prøver, svarer hun.
Men hva er vitsen med dette, kropp?
Jeg må stresse meg ferdig,
lyder det innenfra.
Det går bedre hvis du tåler det.
Vegrer du deg,
tar det lengre tid.
Jeg må ut med det,
sier kroppen til henne.
Men noen ganger blir du, kroppen min,
som kraftløs også.
Hvorfor det, spør hun.
Ja, da trenger jeg litt hvile.
Jeg er sliten og bedøver meg selv litt,
før jeg fortsetter stresstømmingen,
forklarer kroppen.
Gammelt stress godt blandet med nytt,
vet du, blir full pakke det.
Det er maraton i stress dette,
sier kroppen hennes, til henne.
©gamle ugle
Tidligere publisert 30.08.12
______________________________________________________________
HER, SIER KROPPEN
Ikke Der, nei Her,
sier kroppen.
Og jeg gjør som den sier.
En stund er
kroppen og jeg på samme sted.
Det er deilig stille.
Inntil det begynner å bråke utenfor.
Ikke Her inne, nei,
men Der ute.
Det er nok til at jeg
distraheres og søker utover,
liksom fjerner meg fra Her.
Forlater kroppen,
først for et øyeblikk eller to,
etter hvert blir de mange, øyeblikkene.
Snart er jeg på utenkroppsreise,
i et forrykende tempo.
Etter en tid hører jeg,
så vidt det er, gjennom Der-støyen,
en stille stemme si:
Ikke Der ute, men Her inne.
Det er kroppen det,
som kaller på meg.
Jeg nøler,
en stund nøler jeg.
Så hører jeg stemmen igjen, nå sterk og klar:
Ikke Der, men Her.
Og ja, det er kroppen som er i ferd med
å sette hardt mot hardt.
Den krever sin rett.
Da nøler jeg ikke lenger.
Jeg vender hjem til kroppen,
lander mykt i Her.
Finner tilbake til stillheten.
Til helheten.
Til meg selv.
©gamle ugle
Tidligere publisert 25.03.13
______________________________________________________________
GRUE-SEG-DIKT
Våknet om morgenen og
kjente at hun gruet seg.
Hele kroppen hennes var
fylt med grue, grue, grue.
Hun tenkte, på sin mest positive manèr:
Hva er det å grue seg til i dag?
Ingenting, så vidt hun visste.
Slapp av, sa hun,
lett beroligende, til seg selv.
Men hun merket at hun
fremdeles gruet seg.
Kroppen hennes var
full av gruing.
Så sto hun opp, med hele gruekroppen sin,
og tok seg selv gjennom morgenritualene.
Kom seg ut av huset, gruende som hun var,
nådde frem dit hun skulle.
Og der fortsatte hun,
med gruingen sin.
Til hva?
Vet ikke, vet ikke, vet ikke.
Hun vet bare at hun gruet seg.
©gamle ugle
Tidligere publisert 03.04.13
______________________________________________________________
DA KROPPEN KOM INN
Kroppen banket på
og ville inn
i varmen
Åpnet og
slapp den inn
Merket straks at
kroppen fylte
nesten hele bevisstheten
med sitt intense nærvær
Følte seg først
presset ut av
eget hjem
Nærmest forsøkt fordrevet
av kroppen
Kjempet lenge for
å minimalisere
kroppens merkbarhet
Sa: Det er greit at
du er her inne kropp
Men må du ta så stor plass?
Forsonet seg
litt etter litt
med kroppen sin
Nærmer seg
langsomt langsomt
(i uendelighetsperspektiv?)
sameksistens –
©gamle ugle
Tidligere publisert 11.05.13
______________________________________________________________
Å HOLDE UT
Det gjelder å holde ut
sier hun til kroppen sin
Som om den
ikke visste det
etter alle dissa åra
Jotakk
Det gjelder å holde ut
litt til
sier hun
Bare litt til
Noen dager
noen uker
noen måneder
noen år
til
Er det resten av livet
du snakker om?
Spør kroppen som
ikke kan snakke
hun vet det
Men den har sitt eget vis kroppen
Joda
Resten av livet?
Hvem vet
svarer hun kroppen sin
Akkurat nå er det
en slump år som gjelder
Mer vet jeg ikke kropp
En slump år høres
lenge ut
sukker kroppen
Tja men
ikke i den store sammenhengen
argumenterer hun
Tenk på alle
holde-ut-åra som ligger bak deg kropp
Bak oss mener jeg
Og husk du er
ikke alene nå kropp
Det er vel bra?
Joda bekrefter kroppen
Jeg verdsetter
din gode vilje
det økte nærværet ditt
fellesskapet vårt
Absolutt
Men – fortsetter kroppen hennes
det er bare det at
å holde ut
er nettopp det jeg
trenger slippe
Kan holde ut snart ta slutt
spør kroppen bedende
Da blir hun
stille
en lang stund
For hun vet ikke om
noe annet enn
holde ut
Og er det ikke
det ene
så er det
det andre
som må holdes ut
Sånn har det alltid vært og
hun kan ikke se noe tegn noe sted til at
det er over og ut med
holde ut
Og inn med – noe helt annet?
Avmakt kropp sier hun så
Det er avmakt
vi er satt i
Og da gjelder det å
holde ut
i håp om at
avmakt skal bli til
makt
en gang om en slump år
kanskje?
©gamle ugle
Tidligere publisert 13.09.13
______________________________________________________________
SAMTALE: Å SKRIVE
Hvorfor hører du ikke etter
når jeg snakker til deg
sier kroppen
Du skulle jo skrive ned alt så
hvorfor skjer det
ingen ting?
Jeg prøver så godt jeg kan
svarer jeg
Men noen ganger er det
uforståelig
det du kommer med
kropp
Og andre ganger hører jeg bare
stillhet
og
kraftløshet
fra deg kropp
Blir ikke mye å skrive om da
Vet du
sier kroppen
taus utmattelse er siste utvei
for meg som er kropp og
som blir fortvilet ja avmektig
når du ikke lytter og
ikke skriver
Men du lammer meg fullstendig da
Det slår kontra det der
sier jeg
Du må huske på at jeg er en kropp
Jeg kan ikke annet
sier kroppen
Du må finne deg i det
Men kropp
verden rundt meg
krever mye og
den tar ikke mye hensyn til
kroppers fortellinger
Jeg sitter fast mellom
omkringverden og deg kropp
Det må du forstå
Sukk
skal det aldri ta slutt
sier kroppen
Jeg er så sliten
Kan du ikke melde deg ut av
den kroppskneblende verden der
Nei det går ikke kropp
Det er umulig
Dessverre kroppen min
Nå ble jeg trist
sier kroppen på sitt vis
Den hadde håpet på
bedre tider
Gjør så godt jeg kan
sier jeg til kroppen
Jeg vet at det som skal skrives
alle diktene
starter i deg
Og det er ikke bare jeg som vet det
En berømt forfatter kaller skriving
kroppens musikk
Oj så vakkert sagt
sier kroppen
Vil du ikke lage den musikken da?
Åpne opp for det som kommer av
klare klanger og rebelske rytmer
melne melodier og hvasse harmonier
Vil du virkelig ikke det
sier kroppen
Det er klart jeg vil
Men det er en stor jobb som krever
stødig fokus
Jeg forsøker
men det blir aldri godt nok
kropp
Og jeg vet at
du hadde fortjent bedre
kropp
Jeg vet
©gamle ugle
Tidligere publisert 19.08.14
______________________________________________________________
FORBEHOLD
Hør etter
sier kroppen til henne
igjen og igjen
Den både trygler og truer
Men hun svarer:
Du må skjønne kropp
at det ikke er mulig
å gjøre som du vil
Ikke uten forbehold
Forbehold
hva er det
spør kroppen
som ikke har peiling
Forbehold svarer hun
er for eksempel at
jeg kan lytte til deg
på lørdager og søndager
men ikke på hverdager
På kveldstid
men ikke på dagtid
Det er sånne rammer som bare er der
og som ikke er til å endre
Rammer meg her og
rammer meg der
sier kroppen som
ikke forstår seg på dette
Den lever i
sin egen verden kroppen
Ja rammer som tid og sted
forklarer hun kroppen
Og håper at den kan
fatte noe i alle fall
Og fortsetter:
Som at du kropp må ha snakket deg ferdig
i løpet av den avsatte tiden
Og at det må bli mellom oss
bare oss to
Det er forbehold
sier hun
Hm
hører hun fra kroppen
Det hørtes merkelig ut
Er ikke du og jeg
sammen hele tida da?
Hvorfor ber du meg
innordne meg
slike fastspikrede underligheter?
Som du kaller rammer
og som virker absurde
for meg som er en kropp
Hvorfor kan du ikke høre
HELE TIDA?
Og hvorfor ikke overalt
sier kroppen
den virker oppgitt
Men kropp
svarer hun
det er mye i verden som
ikke er skapt for kropper
Det er for tøft der ute
Du stivner jo
Du fikser det ikke
Og da forsvinner du
for meg sier hun
Det blir avstand mellom oss
Pluss at det går for fort for deg
Du er altfor langsom
Passer ikke inn du kropp
Sånn er det
slår hun fast
Og dessuten lever du delvis i fortida
Du kverner på det samme kropp
Og ja
jeg forstår at du fremdeles opplever at
du ikke har blitt hørt
ikke fått hjelp
av meg
Men rammene var og er umulige
og du må innrette deg kropp
Du også
Jeg også sier hun
Og det er trist
men det er realiteten
Mens hun sier dette
vet hun at kroppen kommer til å
fortsette med sine
hør etter
Med smerter her og der
med sine rop sin klaging
Hun vet
Og hun kan ikke gjøre noe
Ikke her og nå
Og hun vet at hun blir
sliten av
å ha en kropp som
ikke blir tilstrekkelig hørt
Hun vet det
Men hva kan hun gjøre?
Det vet hun ikke
For hun kommer ikke utenom
forbehold
©gamle ugle
Tidligere publisert 24.01.15
______________________________________________________________
MORGENDIALOG
Hei roper dagen
nå kommer jeg
Nei takk svarer kroppen
hold deg
langt unna meg
Hør formaner dagen
hva jeg sier til deg
Nei knurrer kroppen
hold kjeft
du forstyrrer meg
Kropp hvisker dagen
jeg smyger meg innpå deg
Helst ikke sukker kroppen
jeg vil sove
vær nå litt grei
©gamle ugle
Tidligere publisert 13.03.15
______________________________________________________________
gamle ugle 