om innestengt tristhet

UMERKELIG MØRKE
Du kunne ikke være i et så stort ensomt mørke,
kunne ikke det.
Men du fikk det heller ikke bort, mørket.
Kunne bare late som det ikke var der,
øve deg på ikke å merke.
Sa til deg selv: Det er ikke så mørkt,
det er lysere enn jeg tror.
Gjorde mørket umerkelig for deg selv.

Gikk inn i mørket og sa til deg selv:
Det er ikke mørkt,
ikke merk mørket.
Sa til deg selv at
det er lyst, her er det lyst.
Gjorde det om og om igjen.
Til slutt var det ganske lyst, syntes du.
Og du mintes ikke at det en gang hadde vært
så forferdelig mørkt.

Du merker ikke at det
egentlig er mørkt, nå også.
Et sted inni deg er det fremdeles
veldig mørkt, kroppen din
skjuler et stort mørke.
For du har gjort mørket
umerkelig for deg selv.

©gamle ugle

Tidligere publisert 01.02.12

________________________________________________________________

TRISTHETEN I KROPPEN
Hun er redd for Tristheten.
For at den skal komme frem,
ikke lenger gjemme seg i kroppen,
ikke skjule seg for henne.

Hun er redd for Tristheten.
Tar store omveier rundt den,
svinger unna, så snart hun merker den.

Begravde Tristheten under minst fjorten madrasser,
som prinsessens vonde ert.
Men joda, hun kan merke den,
tross alle beskyttelseslagene.

Hun holder Tristheten nede,
som en fange er den.
Fanget i henne, fanget i kroppen.
I kroppens dyp er Tristheten.

For hun er redd for Tristheten.
For å gå under i den.
Bli borte i den.

Redd for at den skal ta over
slik at hun blir Tristheten.
Så ingenting blir igjen av henne –

Men den var og er der, Tristheten.
Den er her også, ingen tvil om det.
Den er og den siver sakte ut.
Utrolig sakte.
Det kommer til å ta år av ukjent antall,
før den har tømt seg ut, Tristheten,
med denne farta.

Tristheten er her, og hun er redd.
Hun er tryggest med Tristhetsbremsene på.
Kroppen presser pedalen inn, kan hun merke.
Og sant og si takker hun kroppen, for det.

For hva skjer hvis hun
mister seg selv, til Tristheten?
Hvis hun oppslukes av den?

Kommer noen straks løpende
for å stenge igjen Tristhetskrana,
stoppe flommen?
Som hun tross alt vet må ut.
For den må det, den nygamle Tristheten.

Spørsmålet er bare når og hvor hurtig.
Og hvor ukontrollert det går an å tillate
Tristheten å være, uten å gå under i den,
tenker hun brått.

Og hun sukker.
For hun har ingen svar.
Hun venter på kroppen.
Den har svar,
alltid,
er hennes erfaring.

For kroppen er Tristhetens bolig,
dens portvokter og overkontrollør.
Er sjefen over Tristheten, kroppen.

Og den er på hennes parti.
Hun vet det.
Derfor venter hun
på kroppen.

©gamle ugle

Tidligere publisert 18.02.13

________________________________________________________________

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s