UMERKELIG MØRKE
Du kunne ikke være i et så stort ensomt mørke,
kunne ikke det.
Men du fikk det heller ikke bort, mørket.
Kunne bare late som det ikke var der,
øve deg på ikke å merke.
Sa til deg selv: Det er ikke så mørkt,
det er lysere enn jeg tror.
Gjorde mørket umerkelig for deg selv.
Gikk inn i mørket og sa til deg selv:
Det er ikke mørkt,
ikke merk mørket.
Sa til deg selv at
det er lyst, her er det lyst.
Gjorde det om og om igjen.
Til slutt var det ganske lyst, syntes du.
Og du mintes ikke at det en gang hadde vært
så forferdelig mørkt.
Du merker ikke at det
egentlig er mørkt, nå også.
Et sted inni deg er det fremdeles
veldig mørkt, kroppen din
skjuler et stort mørke.
For du har gjort mørket
umerkelig for deg selv.
©gamle ugle
gamle ugle 
gamle ugle, her, igjen, tror jeg at du har satt ord på noe som mange andre kan kjenne seg igjen i. Og jeg er en av dem. Takk.
Takk, takk skal du ha, du aner ikke hvor godt det gjør å høre dette. Jeg har vært litt redd for å legge ut dette mørke diktet. Men det tvang seg fram, og plutselig visste jeg at nå, nå skal det ut. Det er steg for steg her, hos meg.
Den siden jeg selv kan gjenkjenne, og som jeg flere ganger har forsøkt å fortelle om til ulike hjelpere, som plastret over mørket med positiv tåkelegging,
da ble det enda mørkere,
for en stund…
Ja, det forsvinner jo ikke, og som du sier, ofte blir det enda mørkere. Noe av det tenker jeg at må bæres, men ikke som innbilt lys, men som erkjent mørke eller kanskje sorg?
Jeg tenker på gravitasjonskrafta, altså tyngdekrafta som vitenskapsmennene ikke vet helt hva er – bare at den er. I universet har de oppdaget de sorte hull, de har en enorm kraft, de suger opp stjerner og galakser med voldsom kraft, samtidig som de selv ( sorte hullene) ekspanderer …
I mitt univers slåss jeg mot min eiga tyngdekraft, den trekker meg ned, bokstavelifg talt .. Mine egne sorte hull i kroppen( som jeg ikke vet hva er) men som jeg tenker er sykdommen, suger all min kraft… Føler meg som ei stjerne i ferd med å eksplodere en langsom eksplosjon … Kanskje er jeg ei stjerne? med eksplosive voksesmerter …
De sorte hullene, ja det er fascinerende det der. Svimlende også.
Fint å lese om dine bilder. Kanskje eksploderer du og blir til et nytt solsystem?
Mørket er der
trekker seg inn i deg.
Selv om du tenner lyset
i tankene
blir mørket bare tettere.
Og til slutt er det bare mørket
i og om som er.
Til lyset finner en liten bresje,
men selv det,
heller ikke det
jager mørket, helt.
Tankelys er temporære,
varer kun i kort sekund.
Mørket krever at jeg ser det
sier ja, og inn jeg treder,
sitte stille, åpne øyne,
gradvis merke hvor jeg er.
Skimte verden og dens mørke
som nok blir der, men jeg vet,
hva mitt mørke sier til meg,
derfor kan jeg tåle at det er.
Når vi ser hverandre
gir vi hverandre
en dråpe av lys
som bidrar
til summen av lys
vakre ord som stråler
via nettet overalt
lyset tennes og gir håp
lyspunkt skimtes overalt
Veldig vart og fint dikt, Gamle Ugle!
Det er noe som skaper mørket, i første vers. Det kan være vonde minner, det kan være savn, krenkelse, harde livskår, håpløshet eller et eksistensielt spørsmål som knuger.
Så går hun inn i mørket for å konfrontere det og møte det. Men der inne benekter hun mørket, hun vedkjenner seg det ikke. Trekker seg. Dveler ikke ved det lenge nok. For mørket kommer stadig tilbake igjen, men ikke så beksvart som før.
Men så kommer slutten. Tiden har gått og hun husker ikke lenger hvordan livet egentlig skulle være. Bare fornøyd fordi hun er bedre enn hva det var på sitt verste. Det er kroppen hennes som skjuler mørket, så dette er fysisk, noe absolutt, en flinthard realitet. Det går ikke bare bort av seg selv.
Siste setning lyder: «For du har gjort mørket umerkelig for deg selv.» Det er tvetydig, og jeg ser to tolkninger. Mørket er umerkelig, fordi hun ikke lenger kan sammenligne. Hun har prøvd å tilpasse seg, brukt alle teknikker for å overleve, fortrenge.
Den andre muligheten er at mørket er umerkelig fordi hun har utviklet nattesyn. Hun vet at hun må gå inn i følelsen, ta på, dvele. La tårene komme. Hun kan gå inn i mørket og ta det for hva det er, som en integrert del av henne.
Jeg kjenner meg igjen i diktet. Hva som er mørket, varierer sikkert mye.
Du bruker ikke ordet nattesyn, men jeg fikk assosiasjoner til det for Night Vision av Suzanne Vega er nemlig en av mine favorittlåter. Litt av teksten går:
When the darkness takes you
With her hand across your face
Don’t give in too quickly
Find the thing she’s erased
Find the line, find the shape
Through the grain
Find the outline, things will
Tell you their name
…
I would shelter you
Keep you in light
But I can only teach you
Night vision
Denne sangen, som finnes på youtube selvsagt, har jo en masse mulige tolkninger. Konkrete og ikke-konkrete. Men jeg har alltid tenkt at nattesyn i sangen har å gjøre med å kunne kjenne etter, føle på, når man har det tungt.
Takk for en rørende kommentar. Jeg har nesten ikke ord…
Jeg følger deg i tolkningene dine og liker godt dine alternativer. Du observerer at jeg skriver om den fysiske realiteten, det setter jeg umåtelig pris på. For dette er bokstavelig talt fysisk.
Det er som du sier, mange ulike mørk-er. Ja, jeg tror nok jeg skrev dette med den eksistensielle delen av meg, men samtidig, det ligger konkrete ting bak også.
De to tolkningene dine er interessante. Jeg har vel gjort det tvetydig uten å være klar over det, men jeg liker også det godt. For den siste tolkningen gir en utvei, og håpet er ikke helt borte. Overlevelse er også et ord som dukker opp i hue mitt nå….
Suzanne Vega er jeg glad for at du minner meg om, det er lenge siden jeg har lyttet til hennes musikk nå. Skal finne fram det jeg har av henne, og kanskje søke litt på nettet. Hun har mange gode tekster, og denne passet utrolig godt her.
Takk igjen for en rørende kommentar. Det betyr mye.
Gjenkjenner mørket i meg selv. Sårbarheten, sorgen,
Ønske om å å ikke ville være der. I det mørke.
Tenke gode tanker. Se det lyse. Istedet.
Men det er der – det mørke – som du skriver.
Og det skal det, i mitt tilfelle, få lov til å være.
Det er også meg. Akseptere.
Det kjennes lettere å bære på den måten.
Takk for respons. Tenker at dette er menneskelig, men kanskje noe vi snakker lite om. For lite, kanskje? Jeg vet ikke, men det kan hende noen trenger å få høre at det gjelder ikke bare dem selv, det gjelder de fleste av oss.
Mørket, tenker jeg som du, at det er der, det er bare ulike måter å bære det på. Hver enkelt må finne sin måte.
Tilbaketråkk: Umerkelig mørke « Blogg om ME-Myalgisk Encefalopati