fraværende voksne

FRAVÆRENDE VOKSNE
barndommen var full av
fraværende voksne
tilsynelatende nærværende
men de så henne ikke

overså mye de voksne
stakkars dem
de hadde så mye å gjøre
kunne ikke få med seg alt
har hun tenkt som voksen selv

men hva med barna
undrer hun nå
de som trengte
nærværende voksne
hypernærvær behøvde
noen av de barna

for hun var et sånt barn
trengte noen med
høyaktivert nærvær
noen som så
tvers igjennom henne
gjorde alt rett for henne
hjalp til å låse opp
det som var stengt inne
for hun kunne ikke
låse opp selv

hjelp meg
hjelp meg
ropte det et sted
langt inni henne
men ingen hørte det
ropet nådde dem aldri
de var for fraværende
de voksne

de lyttet ikke
tok det for gitt
at en så stor stillhet betød:
ingen nød
med henne nei
ingen nød

de skulle undret seg
over stillheten
faretruende stille
skulle de tenkt
altfor stille
kommer stormen?

de skulle langsomt
nærmet seg de voksne
ganske forsiktig
for ikke å skremme
skulle aldri gitt seg
samme hvor mye hun
avviste dem
hun var jo livredd

men hva med deg
kunne de sagt til henne
gang på gang
hva kjenner du
inni deg?

uendelig med tid trengtes
mengder med
oppmerksomt nærvær
var nødvendig
for å hjelpe barnet hun var

men de var
fraværende de voksne
i barndommen
det var ingen der
for henne

hvor var dere voksne?
hvorfor så fraværende?
manglet dere
nødvendig nærværsevne
dere voksne?

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i barndom, følelser og tanker, identitet. Bokmerk permalenken.

18 svar til fraværende voksne

  1. mormor sier:

    Barn skal sees,
    ikke høres.
    Barn skal tie.
    ikke føles.

    Voksenlivet er så stort
    Gjemmer barnet.
    Glemmer barnet.

    Når barnet sees
    og er taust og tier.
    Er det ingen fare,
    sier de, med iver.

    Snill er stille,
    slem er hørt,
    av dette blir lett forført
    de fraværende voksne.

  2. Ingrid sier:

    Redde var de, de voksne.
    Og det er ikke en unnskyldning.
    De som ikke så, de eier sin blindhet.
    De som nå ikke ser eier også sin blindhet.
    De som bare hørte med det døve øret, de eier sin døvhet.
    Slik de som nå ikke hører eier sin.

    Barnet jeg engang var, var heldig.
    Ble sett av menn som hadde vært i krig.
    De levde med nærværet av Skyggen i seg selv
    og kjente igjen Skyggen i meg.
    De sa aldri noe om den.
    De var hos meg.
    De var i Skyggen.
    I sin og i min.
    Skygge møtte Skygge og ble delt Skygge.
    Og delt Skygge er bare en skygge
    og ikke en fare som fyller hele verden.

    (og det er grunnen til at soldater var de fineste menneskene jeg visste da jeg var liten)

    • gamle ugle sier:

      Takk for dine ord. Det er så mange ulike historier, så mange variasjoner over forsømmelse, som jeg kaller det. Det sitter i kroppen som gammel smerte, av og til dukker det opp, noen ganger blir det ord av det, stundom dikt. Kanskje slippes smerten ut litt etter litt, tenker jeg.
      Som dine soldater kjenner jeg selv av og til igjen denne smerten, i barn jeg har møtt, gjennom livet. De som bærer så mye smerte og ensomhet, inni seg.

    • veimat sier:

      Så flott, denne beskrivelsen av skyggene! Jeg blogger også, men er ikke klar for barndomshistorier ennå. Vet ikke om det er dit jeg vil med bloggen min. Men «skyggedelingen» rekker så mye videre… Kan jeg klippe ut litt av det du har skrevet, og linke det til deg?

  3. BAMBI sier:

    dryppe
    stille
    smerte
    Lytte
    lette
    hjerte
    bytte
    dele
    lege
    nytte
    flytte
    verket
    lykke

  4. Ingunn sier:

    Kloke ord gamle ugle, som vanlig. Jeg kjenner meg igjen i mange av diktene dine. Dette var litt spesielt – for nå er det vi som er voksne. Hva kan vi gjøre når vi kjenner stille snille barn? Som viser at de helst vil være i fred? Vi har da respekt for grenser også…

    • gamle ugle sier:

      Det kan være vanskelig, men kanskje trenger vi rett og slett å spørre, og ikke bare en gang. Og noen ganger bare være. Jeg har møtt mange av disse barna, som voksen. Av og til er det som om de bare trenger merke at noen er der. Lenge nok. Stille nok. Nær, men ikke for nær. Tåle, vente. Til de selv åpner opp.
      Jeg skjønner at mange kjenner seg igjen, da er det vel noe almenmenneskelig som kommer fram, i diktene.

  5. Tilbaketråkk: reprise: fraværende voksne | gamle ugle

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s