LIVSLANG GLEMSEL
De sa til tenåringen:
Legg det bak deg.
Glem det.
Glem.
Og hun gjorde som de sa.
Hun glemte.
Tankene tenkte alt bort.
Og hun fortsatte å glemme-tvinge seg selv,
mer og mer ettersom tiden gikk.
Hun glemte og glemte
og glemte og glemte.
Det ble
mer og mer glemsel.
Og mer og mer
tanke-tvang-suksess.
Hun fikset og fikset
og mestret og mestret.
Og ignorerte stadig
kroppens kodede meldinger,
det var mange av dem, i årenes løp.
En smerte her og
en smerte der.
Ja litt smertestillende for
hodepinen er ikke farlig,
tenkte hun.
En ditt, en datt.
For det gjelder at jeg
fortsetter å glemme,
tenkte hun nok.
Hun merket knapt glemmetankene,
det gikk på automatikk.
Ja hun hadde til slutt glemt
at hun hadde glemt noe
et sted langt der bak
for en del tiår siden.
Hun hadde glemt eller visste hun ikke?
At det fantes fortellinger
i kroppen hennes?
Hun hadde trodd så veldig på
tankens suverene kraft og
glem-det-beordringen hadde
satt seg bom fast
i henne.
Men kroppen hadde dobbel status;
hovedvitne og offer.
Den visste alt og den bar alt.
Så orket den plutselig ikke mer.
Og den snakket høyere og
høyere og høyere,
ja den ropte til henne –
Kroppen ba:
Ikke glem
meg.
Jeg er her
jeg også.
Ikke tenk meg
bort.
Ikke lat som
jeg ikke finnes.
Og fremdeles var det noen som sa:
Legg det bak deg.
Glem det.
Glem det.
Glem.
Men nei,
det var grenser for hvor lenge
kroppen orket –
©gamle ugle
Tidligere publisert 06.02.13
________________________________________________________________
DØV ELLER?
Hvor mange ganger
skal jeg si det til deg?
Nå har jeg forsøkt med
forsiktige påminnelser,
innsmigrende ord,
innstendige oppfordringer,
rop som etter hvert ble til brøl,
og mere til –
Jeg har vært tålmodig,
aldri gitt deg opp.
Ventet på at du skulle ta poenget,
forstå hva jeg vil.
Prøvd igjen og igjen.
Og jeg venter fremdeles,
sier kroppen min
til meg.
Er du døv eller?
©gamle ugle
Tidligere publisert 06.03.13
________________________________________________________________
gamle ugle 