TILLITENS LANGSOMHET
Tillit er noe vi er, leser jeg i en bok,
ikke noe vi gjør.
Jeg scanner raskt meg selv.
Er jeg tillit, tenker jeg?
Eller inngir jeg meg selv tillit?
Jeg merker noe gammelt røre seg i meg.
Det er en følsomhet for all bristende tillit,
som lett får meg til å trekke meg unna
ved hver minste tvil.
Jeg puster dypt,
forsøker å påkalle min indre ro.
Mottiltak mot
stress og utålmodighet.
Puster omsorgsfullt en gang til.
Lukker meg selv
sakte inn i meg selv.
Tvinger alt der ute på avstand.
Søker mitt eget ultralangsomme tempo,
som er så utholdt at jeg rett som det er
tviler på at jeg er i bevegelse.
Undres på om jeg står bom stille?
Men vet,
innerst inne vet jeg,
at jeg er i bevegelse,
men i slow motion.
For at jeg skal
merke meg selv,
oppleve meg selv,
inngi meg selv
grenseløs,
bunnløs,
uten tvil,
tillit.
©gamle ugle
Tidligere publisert 21.02.12
________________________________________________________________
INDRE BEVEGELSE
Jeg beveger meg langsomt
mellom meg selv og meg selv.
Fra hodet til kroppen,
med alle gamle følelsesspor,
og tilbake igjen til hodet.
Av og til er det som
å krysse et helt kontinent.
Jeg er i så langsom bevegelse,
at det nesten kjennes som stillstans.
Men jeg er på vei, skjønner du,
det tar bare litt tid.
Ønsker meg en liten akselerando,
En noe hurtigere bevegelse
mellom meg selv og meg selv.
En bedre samarbeidsmodell,
kanskje en simultankobling?
©gamle ugle
Tidligere publisert 04.06.12
________________________________________________________________
LANGSOMME DAGER
Hennes dager er langsomme,
hun ferdes i sitt eget rike.
Der er tiden en annen,
enn ute i travelverden.
Hun gjør alt langsomt.
Sover langsomt.
Spiser langsomt.
Skriver langsomt.
Leser langsomt.
Går langsomt.
Hun tenker ganske langsomt også,
til henne å være.
Hun gjør alt så langsomt,
for å ha seg selv med seg,
hele tiden.
Før gjorde hun det meste superhurtig.
Dagene hennes var fulle av aktivitet,
hun stresset nok veldig.
Men da var hun ikke alltid
sammen med seg selv.
Hun glemte det helt,
eller klarte eller torde ikke.
Nå restarter hun
langsomt seg selv.
Det tar tid og krefter.
Og langsomheten er en betingelse
for et resultat til å leve med.
Langsomheten må få råde,
og travelverden må vike,
sier hun høyt, for liksom
å minne seg selv på det.
Innprente hele seg
langsomhetens nødvendighet.
©gamle ugle
Tidligere publisert 09.09.12
________________________________________________________________
EN VENN
Langsomheten
er en venn
©gamle ugle
Tidligere publisert 05.02.13
________________________________________________________________
AKSEPT FOR LANGSOMHET
Aksept for langsomhet
er det som trengs
Og det er snakk om
virkelig langsomhet
Noen ganger så langsomt
at det oppleves som stillestående
Prøver å gi seg selv
den aksepten
om og om igjen
Tross gamle spor med
skynddegkommandoer
Og nye spor med
effektivitetsmantra
Det kan vise seg
å være svært effektivt
i et langsiktig perspektiv
å glemme eller helst skrote
hele effektivitet
Aksept nå
©gamle ugle
Tidligere publisert 02.09.13
________________________________________________________________
LANGSOMHETENS PLASS
Leter etter
rom for langsomhet
aksept for langsomhet
begeistring for langsomhet
Leter etter
fellesskap som hilser langsomhet
velkommen
Som ser muligheter
og ikke minst mening
i langsomhet
Langsom langsom
i verden
på leting etter
langsomhetens rettmessige plass
©gamle ugle
Tidligere publisert 21.02.14
________________________________________________________________
grunnbehov
det som trengs er at
kroppen får erfare
det den tidlig ikke erfarte
det som kroppen strever med
å tåle
og som den må få
i ørsmå porsjoner
til det trengs
den lange langsomme tiden
©gamle ugle
Tidligere publisert 11.09.15
______________________________________________________________
gamle ugle 