AKSEPT FOR LANGSOMHET
Aksept for langsomhet
er det som trengs
Og det er snakk om
virkelig langsomhet
Noen ganger så langsomt
at det oppleves som stillestående
Prøver å gi seg selv
den aksepten
om og om igjen
Tross gamle spor med
skynddegkommandoer
Og nye spor med
effektivitetsmantra
Det kan vise seg
å være svært effektivt
i et langsiktig perspektiv
å glemme eller helst skrote
hele effektivitet
Aksept nå
©gamle ugle
gamle ugle 
Ja det å glemme effektivitet kan være smart, men dessverre så lever vi i et samfunn hvor det er effektivitet og inntjening som gjelder.
Å akseptere andres historier og skjønne at det tar tid og bli hel eller lappet såpass sammen at vi kan være en del av samfunnet.
Jeg skriver gjerne under på «Aksept nå»
Med din underskrift har vi starten på en folkeaksjon!
Stress tror jeg kan koste dyrt i lengden, helsemessig og økonomisk.
Men mye vi driver med er vel kortsiktig tenkning. Og det er enkeltmennesker som tar omkostningene, dessverre.
Tiltredes, med ekeløv 🙂
Klem 🙂
Takk mormor.
Mandagsklem –
Selv om jeg er inne i en raskere fase akkurat nå, kan jeg støtte fullt opp om ditt opprop. Fram for respekt for langsomhet.
Takk Ingrid, for at du forstår. Akkurat nå er det for mye utenfor som forstyrrer langsomheten. Håper på bedre tider. Raskere faser kommer nok.
Den er vanskelig, særlig når kroppen krever så stor langsomhet at selv det enkleste og mest nødvendige går for raskt eller skjer for tett innpå hverandre.
Jeg følger deg i det du skriver, på mitt vis. Veldig vanskelig. Noen ganger umulig. Litt avhengig av sammenhengen kanskje.
Andre ganger kan det være mulig å overstyre kroppens langsomhet, men da slår den tilbake på andre måter, og krever sitt, er min erfaring. I det lange løp går det ikke.
Æsj, du har dessverre så rett (jeg er ikke skapt for langsomheten).
Å ja, jeg kan kjenne igjen den der. Og dette med aksepten bølger litt, fram og tilbake, er min erfaring.
Min også..
Men samtidig tror jeg at aksepten min øker, på sikt, også for manglende aksept.
Godt sagt!
Jeg prøver og prøver, øver og øver. Men å slutte med supereffektivitet er vanskeligere enn man skulle tro… Heldigvis stopper kroppen meg. Så må jeg snkakke om aksept til hodet etterpå;)
Det er ikke lett nei, etter et bra langt liv i travelhet. Framskritt når kroppens signaler blir tydeligere, tenker jeg. Det har tatt sin tid det også.
Aksept oppfatter jeg som en langsom og stadig pågående prosess som involverer både kropp, følelser og tanker.
TTT, Ting Tar Tid. Sånn er det bare. I blant. Andre ganger går det unna så det suser. Her har det gått rimelig raskt siste tiden, men i dag går jeg barbent i min stue, og drikker min kaffe uten hastverk.
Ha en fin dag.:)
Bjørn
Så godt at du får roet ned, etter utstillingsåpning m.m.
Jeg prøver å få ned stressnivået mitt, i det store og hele tror jeg. Det er en lang prosess, som bølger, men som jeg har stor tro på. Kroppen varsler og jeg blir stadig bedre til å lytte. Før var jeg tilnærmet døv på det øret.
God onsdag til deg –