om fortidskroppen

Flere dikt om fortidskroppen finnes her:    mer om fortidskroppen

________________________________________________________________

GAMMELT ARKIV
utallige ganger
gikk hun inn i rom
kroppen hennes
ikke ville inn i

den prøvde si fra
kroppen hennes
at den grudde seg

men hun føyset den vekk
sa ikke tull
til kroppen sin

og ikke kjenn etter
la deg ikke merke med redselen
som sitter i kroppen
sa hun til seg selv

for du klarer det nok
du er ikke noe offer
messet hun som et mantra
for offer kan vi ikke ha her

aldri har hun kunnet være offer
ikke engang som barn
for hvem tok seg av henne da
ingen så vidt hun vet

og hun ble tunghørt og til slutt døv
for kroppens beskjeder
farvel kropp for ever
var det som hun sa

der hun vandret videre
på livets vei
og etter hvert ble voksen

nå hører hun kroppen rope
de gamle beskjedene
som aldri ble registrert
behandlet og ekspedert
ut av systemet henne

langsomt gjennomgår hun
det som har hopet seg opp
gjennom mange tiår
mye av det er foreldet
noe virker helt absurd

her er gjentagende redselsscener
de smelter sammen til
en lang fortelling om
alle rommene kroppen hennes
ikke ville inn i
alt den grudde seg for
det hun vendte
sitt aller stokkdøveste øre til

det gjør vondt å lytte til
kroppens gamle historier
hun tar det litt forsiktig
så kan redselen avløses av
små øyeblikk av nestentrygghet

©gamle ugle

Tidligere publisert 24.02.12

________________________________________________________________

SOSIAL SMERTE
Kroppen hennes forteller om sosial smerte.
Når hun er sammen med andre
avspilles en endeløs indre monolog,
i kroppen hennes.
Det er som om hun bombarderes
av vonde følelser.
Og det snører seg sammen i henne,
hun blir lettere desperat.

Leter febrilsk etter utganger
fra trange samværsrom.
Hun søker til den frie alene-heten.
For sammen med andre
føler hun seg ufri.

Prøver lukke ørene, vil flykte fra
kroppens redselsperformance.
Unngår andre mennesker,
kan ikke stole på
at kroppen holder fred.

Noen ganger fjerner hun seg
følelsesmessig, fra seg selv,
når hun er sammen med andre.
Slik holder hun ut
strengt nødvendig samvær.

Andre ganger virker ikke
den gamle slitte mekanismen.
Kroppen vender seg direkte
til andre mennesker som er til stede.
Eksponerer fra den indre scene.

Da mister hun kontrollen,
over følelsene sine,
de passerer en ulovlig utgang,
uttrykkes i det sosiale rom.

Og da skammer hun seg dypt.
Alt blir mye verre for henne,
angsten øker, hun føler seg
enda mer ufri.
Vil bare vekk, vekk.
Lengter etter å være alene,
bare sammen med seg selv.

Hun gjenopplever gammel sosial smerte.
Gruer seg til tvungent sosialt samvær.
Ønsker skåne seg selv, vil at
kroppen skal holde kjeft, for alltid.
Vil aller helst at den forteller
lystigere historier.

Men skjønner at dette er uunngåelig.
Kroppen må fortelle, den må
kvitte seg med, det den ikke orker.
Det hun ikke tålte den gangen.
Tåler hun det nå?
Tviler, tviler.

Prøver nærme seg
det vanskelige langsomt.
Forsøker unngå de mest krevende
sosiale sammenhenger.

Utsetter pinen, kan ikke tåle
kroppens volum på full styrke,
ulende gammel feilhet,
gamle lydspor om dyp sosial smerte.

Men kroppens krav er ufravikelige.
Dens kraft er intens,
hun slipper ikke unna,
men tvinges til å lytte.
Til den, kroppen,
er helt ferdig.

©gamle ugle

Tidligere publisert 18.04.12

________________________________________________________________

FORTIDSKROPPEN
fortidskroppen
er full av redsel
til og med
redd for seg selv

fortidskroppen
skvetter lett
nesten hva som helst
kan skape stor uro

fortidskroppen
synker ned i fortvilelse
når den mislykkes i
å stoppe seg selv

fortidskroppen
er en følelseskropp
den svinger
snart hit snart dit

fortidskroppen
trenger oppdatering
utført av kroppen selv
så det er bare å vente

©gamle ugle

Tidligere publisert 27.04.12

_______________________________________________________________

FLASHBACKS
kroppen er som
en verkende klump
hun beveger seg
gjennom verden
det gjør vondt

er det
hun som er hudløs
eller er det
verden som er ulidelig vond

kjenner trang til å
holde seg helt i ro
stivne fredfullt
ikke merke den vonde verden
ikke merke seg selv

flashbacks
kropp i langsom bevegelse
uten hvile
uten skjul

©gamle ugle

Tidligere publisert 18.05.12

________________________________________________________________

VENT
Henger, henger,
henger igjen
i noe veldig gammelt,
hører jeg ekkoet gjalle.

På trass, på trass,
på pur trass,
spør jeg?

Nei disiplinert, disiplinert,
disiplinert udisiplin,
får jeg til svar.

Og nødvendig, nødvendig,
helt nødvendig,
roper det i kroppen.

Vent, vent,
bare vent, sier kroppen.
Vær så snill, bare vent.

©gamle ugle

Tidligere publisert 31.07.12

________________________________________________________________

MORGENTANKER
Hun er så trøtt av å være tapper.
La meg slippe meg selv
rett ned et sted, som en tom sekk,
bare flate ut og overgi meg
til smerter i avmakt,
sier hun til seg selv.

La kroppens gamle fortvilelse
endelig flomme ut,
etter et langt liv i tapperhet.
Farvel til mestring og andre
halsbrekkende pleasingøvelser.

Tenker hun tidlig en morgen.

©gamle ugle

Tidligere publisert 06.08.12

________________________________________________________________

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s