morgentanker

MORGENTANKER
Hun er så trøtt av å være tapper.
La meg slippe meg selv
rett ned et sted, som en tom sekk,
bare flate ut og overgi meg
til smerter i avmakt,
sier hun til seg selv.

La kroppens gamle fortvilelse
endelig flomme ut,
etter et langt liv i tapperhet.
Farvel til mestring og andre
halsbrekkende pleasingøvelser.

Tenker hun tidlig en morgen.

©gamle ugle

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i følelser og tanker, kroppen. Bokmerk permalenken.

18 svar til morgentanker

  1. Mormor sier:

    Men er det langt fra tanke til handling eller ikke-handling i dette tilfellet?Spør jeg 🙂
    Ha en langsom og fin dag 🙂

    • gamle ugle sier:

      Godt spørsmål mormor. Jeg funderte akkurat på når det egentlig passer å gi seg over til kroppen, til fortvilelsen. Det er alltid noe annet som prioriteres, andre mennesker, jobben ikke minst, det passer aldri. Og det er synd, for det forsvinner jo ikke, uansett hvor mye man utsetter og mestrer til man er sjøgrønn av smerter.
      I dag er det langsom dag. I morgen prøver jeg med egen langsomhet i travelverden. Prøver, vel og merke.

      • Mormor sier:

        Det er vel det eneste vi kan gjøre? Prøve? Igjen og igjen?
        Langsomhet er det sjelden plass til dessverre. Og tålmodighet som strekker seg på egne vegne. Fort, kjapt, effektivt er mantra for mange,også det sier jeg dessverre til.
        Fortsatt en langsom og god dag til deg 🙂

        • gamle ugle sier:

          Ja og amen til dette. Men hvor er vi på vei, vi mennesker, tenker jeg av og til. Og jeg vet jeg er ikke alene om det.
          Gode ønsker for denne mandagen sendes tilbake til deg.

  2. Bente sier:

    Langsomhet. er fint.
    Og nødvendig.
    Det er ikke det samme som ensomhet.
    Selv om noen ganger ligner de litt.
    Men bare noen ganger.

    • gamle ugle sier:

      Hm, det har jeg ikke tenkt på. Langsomhet er fint ja. Ensomhet kan være vondt. Men alenetid i langsomhet kan være nødvendig og ganske godt, noen ganger, synes jeg.

  3. bibbi sier:

    For meg gjelder stilletid og langsomhet. Innimellom gjør det meg utålmodig, helt til jeg gjør et eller annet, som henter meg inn, og jeg igjen forstår nødvendigheten av stilletid og langsomhet.
    Inn i alt dette nødvendige for egen kropp og sjel, kan det innimellom kjennes ensomt, særlig når utålmodigheten banker på, og man fortsatt står på samme sted, der man har stått veldig lenge.

    • gamle ugle sier:

      Utålmodigheten ja, den banker på, godt sagt. For meg er utålmodighet også gamle repriser.
      Og jeg tenker for egen del at stillstans er ikke stillstans, men modning. Men så umerkelig at det ikke merkes der og da.
      Det er som om det er en spiral, med veldig mange runder, men hvor man allikevel sakte borer seg dypere og dypere.
      I dag sitter jeg og skriver dikt om fortvilelsen som det aldri var plass til, for lenge siden og gjennom livet, og som ble der inne. Og som det kan virke som det stadig ikke er plass og tid for, i vårt travle liv? Det er alltid noe som trekker en bort –

      • bibbi sier:

        Jeg tar med meg ordet, modning på veien videre GU, det er jo akkurat det så mye av dette livet mitt har handlet om.
        Jeg ser fram til å lese ditt dikt, om fortvilelse. Kjenner mye av den sitter igjen, langt inne i kroppen, og av og til «truer» den med å komme fram i full tyngde, når jeg er som mest sliten og oppgitt. Den ligger der å lurer under huden, og jeg har mange ganger tenkt, hva skal til for å gi den en viss ro? Aksept? Respekt?

        • gamle ugle sier:

          Jeg tror den fortvilelsen hver enkelt av oss bærer på, den finnes det bare individuelle løsninger på.
          Aksept er for meg et godt ord, men kanskje arter det seg på flere måter?

          Jeg vet med meg selv at jeg er ikke av dem som kan lakkere over rust, for å si det sånn. Samtidig bærer jeg på noe som krever langsomhet og også nennsomhet, for å bruke det ordet.
          Så jeg må være kjerringa mot strømmen og være i alt dette, i kroppen, til den slipper taket og opplever seg akseptert og respektert, tror jeg. Jeg opplever at gamle krenkelser sitter dypt i kroppen og at svarene finnes der.
          Men, det er meg det. Andre har andre svar –

  4. annette sier:

    MORGENTANKENE dine er viktige gamle ugle.

    Som gammel traver ser jeg altfor ofte at mange er altfor tapre og altfor lenge.
    Hvorfor tror du?
    Og hvilke senskader kan det gi i hvert enkelt tilfelle?

    Slippe seg selv
    eller overgi seg
    la det flomme over
    få det ut

    det er ikke så farlig allikevel

    eller hva er det som er farlig?

    Undrer jeg en sen mandags formiddag. 🙂

    Takk for kloke refleksjoner!

    • gamle ugle sier:

      Du stiller kloke spørsmål som jeg tror det finnes et utall av svar på.

      For å gripe fatt i noe, som gammel traver jeg også, er jeg selv oppvokst i en tid hvor det var mye oppdragelse til selvbeherskelse. Barn skulle ikke gjøre så mye av seg.
      Da kan kroppen komme til å venne seg til å holde inne fortvilelse og andre sterke følelser. Senvirkninger av dette kan være så mangt tror jeg. Kroniske smerter er en av dem, men det kan også handle om immunforsvar, hjertesykdom osv osv iflg forskere.
      For det finnes forskning på dette. Har barn opplevd å bli krenket, kan de bli syke voksne (Kirkengen).

      Kroppen lever litt i fortiden, tenker jeg. Og selv om en som voksen kan forstå at det er kanskje ikke så farlig, ikke å være så tapper, ja så er kroppen noen ganger som et livredd barn, tror jeg. Og trenger tid, og kanskje forsiktig tilnærming, for å bli trygg nok?

      Bare noen umiddelbare strøtanker fra mitt hjørne av verden. Det finnes nok utallige variasjoner av dette.
      For meg er morgentankene mine ganske viktige ja.

  5. annette sier:

    Ja, det finnes et utall av svar, tror jeg også.
    Jeg er ydmyk, og har søkt svar og varianter i mange år. Det er et komplisert fagfelt.

    Jeg også tror at mange er oppvokst til selvbeherskelse.
    Beherskelse av følelser,
    Egentlig en merkelig greie.
    For hvem er det som setter malen på hva og hvorfor vi skal trenes til å beherske.
    Tenk at vi bruker så mange år av livene våres til å tilfredstille krav/væremåter andre mennesker stiller til oss.

    Gartneren som vanner og gir næring, skulptøren som former alle leirklumper til en bestemt vase.

    Jeg tror at det tar altfor lang tid i livene våres før vi forstår eller våger å reagere…
    Det er ikke sikkert alle skal bli en vase.

    Og det kan ta lang tid å få en plante til å blomstre om den ikke har fått den næringen den trengte.

    Mange blir alene med dette «reparerings»arbeidet.

    • gamle ugle sier:

      Takk for svar til ettertanke.

      Jeg tror at noe av denne malen som vi utsettes for, den går i arv. På en slags ureflektert måte. Har vi ikke reparert det som trenger ettersyn i oss selv, ja så har vi lett for å sende det videre til neste generasjon.

      Og noen av oss er så gode i tapperhet at vi holder ut til vi blir nesten gamle. Men plutselig kan vi møte veggen.

      Alene om reparasjonsarbeidet blir man ofte. Særlig fordi det mangler en del kompetanse blant hjelperne. Og at samfunnet vårt har blitt sånn at alt skal gå raskt og koste minst mulig. Det går ikke alltid, med dem av oss som har vært tapper nesten hele livet. Jeg kan føye til på dette siste, noen av oss har hatt tapre kropper, som bar alt, siden vi var bittesmå.

      På sikt ville det vel være best om vi stresset ned, i hele samfunnet vårt? Men det virker umulig, men hvem vet?

      • annette sier:

        Malen går nok i arv, ja, gamle ugle. Synd, men slik er det, tror jeg. Og JA, det kan ta lang tid før noen ser det. Det fortsetter på en ureflektert måte. Helt til noen sier ifra eller bryter helt ut.
        Og klarer å sette forståelige ord på det.
        Og det kan av og til ta et helt liv.
        Likevel kan det ta flere generasjoner før «mønsteret» blir brutt.

        Jeg vet ikke helt hvordan oppdragelsen er i dag, men jeg tror mange på vår alder er mestre i tapperhet, flinkhet og har en høg smerteterskel.

        Jeg har vokst opp med en «skulptør» og en «gartner» og har brukt utrolig mye tid i min barndom til å vurdere hvem av disse to barneoppdragelses «forbildene» jeg skulle følge.
        Et arbeid jeg har brukt mye tid på og som jeg fortsatt vier mye tid, selv om både «gartneren» og «skulptøren» har gått bort og jeg vet at jeg står fritt til å velge nå. Jeg har ingen over meg lengre.

        Samfunnet vårt kommer til å få mye, mer reperasjons arbeid fremover, tror jeg.
        Derfor er det så viktig at vi som er eldre tørr å være åpne, bruke tid og formidle videre av egne erfaringer.

        Svar

        • gamle ugle sier:

          Jeg har nok også valgt bort en del arv som jeg tydelig så ikke var av det gode. Men disse dypere mønstrene, de er vanskelig å få øye på.

          Jeg tror som deg, det blir mye reparasjonsarbeid i fremtiden. På en måte er det tegn som tyder på det, mange ungdommer sliter. Og de er preget av den oppdragelsen de fikk, som kanskje har andre slagsider enn den vår generasjon fikk.
          Vi får prøve å være der for dem.

          • annette sier:

            Ja, vi får prøve å se dem.
            Det er veldig vondt å ikke ha det godt. Ikke ha fred med seg selv. Ikke kjenne harmoni og ha sliting og smerte i seg.
            Jeg tror det er mange som sliter. Og alene.
            Man skal jo heller ikke snakke så mye om denne siden av livet før folk trekker seg bort.

            Det er egentlig litt rart, syns jeg, fordi det er jo noe som er så viktig og interessant ved livet. De fleste vil jo en eller annen gang i livet oppleve kriser og vanskelige hendelser, og da er det jo viktig å lytte og å kunne få lov til å snakke ut om det uten av venner skal trekke seg, flykte og at resultatet blir at de det måtte gjelde blir stående igjen alene med dette «reperasjonsarbeidet».

            Det gjelder å få fred og ro til å bearbeide, gå igjennom det. Få lov og tid til å være i det en stund, finne veier og måter å gå videre på. Enkelte dager ramler man også helt i sammen, rett ned og jeg tror at det er viktig å flate ut, overgi seg til smerter i avmakt. Det er tøfft når det står på, men det er viktig å gi seg selv lov. ( uten at det er helt krise) La hele seg selv overstrømmes av alt det vonde. Og en dag er man kanskje moden for bevisst å ta farvel til mestring og andre halsbrekkende pleasingøvelser.

            Livet spiller på alle strenger og er mangfoldig. Kontraster er nødvendig.
            Det er mye vakkert der også, som man ser og setter mer og mer pris på med alderen.
            Tiden er vakker. 🙂

            Ønsker deg en fin mandag gamle ugle.
            Du er bare så utrolig flink til å sette viktige og finstemte ord på disse akkordene.
            🙂

            • gamle ugle sier:

              Takk for dine ord.
              Det er sant, det er mye vakkert å se rundt omkring. Hadde det ikke vært for musikk, kunst, litteratur av ulike slag, natur, ja da vet jeg ikke hvordan det hadde vært. Og ekte mennesker, selvfølgelig.

              Å skrive dikt er blitt min overlevelse, ser det ut for. Dette diktet ble skrevet i vinter, da jeg hadde mye fysiske smerter. Nå passet det godt å legge det ut, for utfordringer og opplevelse av å måtte mestre, ja det er her med full styrke igjen.

              Er veldig glad for kontakten med deg og andre her på bloggen. Stikker innom på din blogg snart også.

              Fin mandagskveld ønsker jeg deg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s