sosial smerte

SOSIAL SMERTE
Kroppen hennes forteller om sosial smerte.
Når hun er sammen med andre
avspilles en endeløs indre monolog,
i kroppen hennes.
Det er som om hun bombarderes
av vonde følelser.
Og det snører seg sammen i henne,
hun blir lettere desperat.

Leter febrilsk etter utganger
fra trange samværsrom.
Hun søker til den frie alene-heten.
For sammen med andre
føler hun seg ufri.

Prøver lukke ørene, vil flykte fra
kroppens redselsperformance.
Unngår andre mennesker,
kan ikke stole på
at kroppen holder fred.

Noen ganger fjerner hun seg
følelsesmessig, fra seg selv,
når hun er sammen med andre.
Slik holder hun ut
strengt nødvendig samvær.

Andre ganger virker ikke
den gamle slitte mekanismen.
Kroppen vender seg direkte
til andre mennesker som er til stede.
Eksponerer fra den indre scene.

Da mister hun kontrollen,
over følelsene sine,
de passerer en ulovlig utgang,
uttrykkes i det sosiale rom.

Og da skammer hun seg dypt.
Alt blir mye verre for henne,
angsten øker, hun føler seg
enda mer ufri.
Vil bare vekk, vekk.
Lengter etter å være alene,
bare sammen med seg selv.

Hun gjenopplever gammel sosial smerte.
Gruer seg til tvungent sosialt samvær.
Ønsker skåne seg selv, vil at
kroppen skal holde kjeft, for alltid.
Vil aller helst at den forteller
lystigere historier.

Men skjønner at dette er uunngåelig.
Kroppen må fortelle, den må
kvitte seg med, det den ikke orker.
Det hun ikke tålte den gangen.
Tåler hun det nå?
Tviler, tviler.

Prøver nærme seg
det vanskelige langsomt.
Forsøker unngå de mest krevende
sosiale sammenhenger.

Utsetter pinen, kan ikke tåle
kroppens volum på full styrke,
ulende gammel feilhet,
gamle lydspor om dyp sosial smerte.

Men kroppens krav er ufravikelige.
Dens kraft er intens,
hun slipper ikke unna,
men tvinges til å lytte.
Til den, kroppen,
er helt ferdig.

©gamle ugle

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i følelser og tanker, kroppen, relasjoner. Bokmerk permalenken.

6 svar til sosial smerte

  1. bibbi sier:

    Takk for at du deler ordene til den sosiale smerten.
    Den tilhører også meg.
    Aldri er jeg så alene, som sammen.
    Fortidens støy, kommer inn i nåtidens,
    og jeg greier det bare i små porsjoner.
    Fra jeg var 30 til jeg ble 40, presset jeg meg selv hardt inn i ulike sosiale sammenhenger.
    Jeg prøvde å «trene» smerten vekk, for å finne ut, at det var ikke veien.
    En god dag til deg GU, og igjen takk.

    • gamle ugle sier:

      Takk for din respons. Jeg tror nok dette er kjent for mange mennesker.
      Trening er ikke noe for meg, da ignorerer jeg bare kroppen, og det blir gjentagelser av gamle mønstre.

  2. ME sier:

    For en klar beskrivelse, gamle ugle. Igjen bøyer jeg meg i støvet. Dette kan du virkelig! Sette poetiske ord på en fortvilende situasjon. Jeg blir nesten helt matt, ja, jeg har ikke ord.
    Kommer tilbake når jeg har fordøyet det litt…:-)
    Ønsker deg en fin dag.

  3. mormor sier:

    Gjenkjennelig. Alt for gjenkjennelig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s