om å protestere

HVOR HØYT MÅ HUN ROPE
hvor høyt må hun rope –
skrive med hvor store bokstaver –
male med hvor sterke farger –
spille med hvor stort orkester –

ja hvor tydelig må hun være

for at noen skal
lytte nøye

©gamle ugle

Tidligere publisert 31.05.12

______________________________________________________________

NEI
Ikke flytt henne
rundt omkring som om
hun var en legokloss.
Hun vil ikke det.

©gamle ugle

Tidligere publisert 05.07.12

______________________________________________________________

DET ER SLUTT
Det er slutt på
bagatellisering
blidgjøring
bortforklaringer

Det er slutt på
pleasing
polyanna
påpynting

Det er slutt på
skjønnmaling
skuebrød
staffasje

Det er slutt på
å la ligge
å lukke
å låse

©gamle ugle

Tidligere publisert 10.10.12

______________________________________________________________

ULYDIG
Skulle vært så
urolig som det var
mulig å være

Svingt hit og dit
sørget for at det
nesten tippet over

Skamløst mast
aldri tiet stille
uavbrutt påkalt
oppmerksomhet

Og hadde ikke det vært
nok til å forårsake
en betydelig endring
så var det best å –

stille stikke av
operere helt alene
la egne regler gjelde

For dette gikk ikke
Virkelig ikke

©gamle ugle

Tidligere publisert 29.05.13

______________________________________________________________

PRESSET
Hun står midt i rommet
og svinger med armene
i trygg forvisning om at
det er god plass her

Noe skjer og plutselig
gjenfinner hun seg selv
plassert i det ene hjørnet
hvor armslaget er
betydelig mindre

Forflyttes atter en gang
nå helt innerst i hjørnet hvor hun
trykkes opp mot veggen
Og her skal hun liksom
utrette store ting
utrolige ting
umulige ting

Hun får mindre og mindre plass
Kommandoer og krav vokser
og er
omvendt proporsjonale med
bevegelsesrommet hennes

Hun sier et tydelig nei
og forsvinner
ut av rommet

Men hvor går hun?

©gamle ugle

Tidligere publisert 28.08.13

______________________________________________________________

NOEN GANGER
Noen ganger
har hun lyst til å
brøle NEI
til alt og alle

Det er som om
hele henne vil
maksimal protest UT

Noen ganger er det aller viktigste
et kontant NEI
Droppe for- og motvurderinger
Parkere ekstremfornuften
Avstå fra å lytte høflig til de som
insisterer på at de vet vet vet
Slippe å ta alt i overbeste mening
Eller verre:
Ydmykt rette seg etter
obligatoriske sannheter

Noen ganger er det
bare det globale NEI –et
som gjelder

Noen ganger
Men ikke alltid

©gamle ugle

Tidligere publisert 10.01.14

______________________________________________________________

NÅ ER DET NOK!

Jeg leser en ytring skrevet av noen, ganske mange,
som vil ha fred, de har fått nok.
Og selv om jeg ikke selv hører til den aktuelle gruppen,
berøres jeg.
For engasjementet deres, fortvilelsen, når frem til meg.
Ordene deres treffer meg i mitt menneskelige, i min fortvilelse.

Så hører jeg det bli sagt:
Kunne de ikke vært mer saklig da?
Men nei, denne gangen ble det annerledes.
Og ja, jeg synes det var helt på sin plass.
Jeg, som regnes som særdeles saklig, takker dem for det.

For de viser oss andre sin fortvilelse, som jeg forbinder med avmakt,
som ikke er ukjent for meg, i mitt liv.

Men min reaksjon er bare min.
Derfor flytter jeg oppmerksomheten mot meg selv.
For jeg er av dem som ikke kan la være å lytte til
resonansen andres ord skaper i meg.
Nå klinger det av opplevd objektivisering, skyldpåføring,
manipulering og generalstandardisering.
Av å være tvunget i avmakt.
Og jeg merker en sterk trang til å si: Nå er det nok.

Jeg fornemmer fortvilelse, fordi jeg kan merke min egen fortvilelse.
Den igjen har røtter i min historie, og gir meg mine perspektiver.
For meg er utbrenthet og beslektede tilstander ikke entydige og enkle.
Og på bakgrunn av egen erfaring (ja tenk det!) tror jeg at
utmattethet kan ha mange slags årsaker og
ikke alltid lar seg fikse med rask tankemanipulasjon (tvert imot noen ganger).
Og jada, jeg tror at psyke og soma er forbundet på finurlige måter.

Men jeg søker flere svar på dette enn maktevidensens.
Og etterspør etisk lakmustest og verdivasking.

Og etterlyser du saklighet her,
kunne jeg forsvart meg med at dette er et dikt.
Men jeg gjør ikke det, for ytringer som dette
er uansett på sin plass.

Jeg sier, på vegne av meg selv:
Det er nok nå.
Hører dere, dere med makt?
Det er nok.

©gamle ugle

Tidligere publisert 16.12.14

______________________________________________________________

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s