Flere dikt om tristhet finnes her: om innestengt tristhet om å akseptere tristhet
________________________________________________________________
LANGSOM MANDAG
Jeg våkner med klage i kroppen,
tristheten har slått seg ned hos meg igjen.
Jeg blir liggende litt, i følelsen,
hører stemmen min slippe klagende lyder ut.
Barndomsbilder flimrer
over mitt indre filmlerett.
Jeg gjenkjenner scenariet,
før det fader ut.
Og jeg er tilbake i her og nå,
men filmens tunge rytme
pulserer videre i meg.
©gamle ugle
Tidligere publisert 16.04.12
________________________________________________________________
INDRE FALL
noen ganger bare
faller hun ned
i motløshet
det kan skje
nesten når som helst
hun kan aldri
forutse det
men hun kommer seg
gjennom det
ikke uten besvær
det hemmer henne
hun blir mindre effektiv
det gjør vondt
hun blir trist
redd også
men hun oppslukes ikke
av avgrunnen
bare nesten
sånn er det bare
med henne
©gamle ugle
Tidligere publisert 14.05.12
________________________________________________________________
DIKT I MØRKETID
I.
Men så ble gråtonene
avløst av mørkere farger.
De små lysglimtene forsvant
før hun fikk lokalisert dem.
Det hun trodde var utgangen
ble bare borte for henne, forgjeves
prøvde hun å peile inn retningen.
Men hun var omsluttet av stupmørke.
Hun lukket øynene,
så slapp hun stirre inn i natten.
Handlet som på instinkt, i landskapet
som mørket hadde forvandlet.
II.
Det ble mørkere,
stadig mørkere, og hun tenkte:
Nå er det så mørkt som det kan bli.
Det er ikke mulig med mer stummende mørke.
Og hun ventet håpefullt på at
lyset skulle komme tilbake, av seg selv.
Eller at hun selv eller noen andre
fant bryteren og slo på,
så lyset kunne nå dem alle.
Slik at de kunne se hvor de var,
for så å finne veien
til et nytt sted.
©gamle ugle
Tidligere publisert 15.11.12
________________________________________________________________
gamle ugle 