RELASJONSTIMING
Timing har aldri vært hennes sterke side.
Ikke når det gjelder å si fra om urett
og stoppe overtramp, på vegne av seg selv.
Hun er altfor tålmodig,
sier ikke fra i tide,
ikke før det smeller.
Når det er umulig å fortsette.
Hun er altfor utholdende,
fortsetter å være i umulige relasjoner,
gir det alltid en ny sjanse.
En sjanse til blir fort
flere sjanser for mye,
med henne.
Altfor dårlig timing,
det er hennes varemerke.
Hun er endeløst tålmodig.
Holder ut og holder ut,
overhører glatt indre varselanrop,
lar røde lamper blinke.
Sier til seg selv:
Det blir nok bedre.
Men det gjør det jo ikke.
Skulle aldri nølt, ikke den gangen,
skulle markert uroen,
sagt fra, ropt ut,
sendt sin bekymring ut i eteren.
Avbrutt relasjonen
med umiddelbar virkning.
©gamle ugle
Tidligere publisert 25.02.12
______________________________________________________________
EGENTLIG
Det er i orden, sa hun.
Men det var ikke i orden.
Ikke egentlig.
Det går bra, sa hun.
Men det gikk ikke bra.
Ikke egentlig.
Jeg klarer det, sa hun.
Men hun klarte det ikke.
Ikke egentlig.
Jeg har det fint, sa hun.
Men hun hadde det ikke fint.
Ikke egentlig.
Jeg er fornøyd, sa hun.
Men hun var ikke fornøyd.
Ikke egentlig.
Ikke tenk på meg, sa hun.
Men hun skulle sagt:
Tenk på meg også.
Egentlig.
©gamle ugle
Tidligere publisert 11.01.13
______________________________________________________________
NEDDEMPET
Innhyllet i filtre av hensyn,
iført gråhvite filttøfler,
beveget hun seg
rundt i rommet.
Neddempet til tusen.
Som om sansene hennes
var skrudd ned
på laveste nivå.
©gamle ugle
Tidligere publisert 24.02.13
______________________________________________________________
EN FELLE Å GÅ I
De mente det ikke,
ble det sagt til henne, ofte.
Så ofte at hun begynte å si det
til seg selv.
Gjorde det fortere enn svint,
så fort at hun ikke engang
merket at det skjedde.
Men dessverre, dessverre,
det var henne til tvilsom nytte.
Ja, det var rent ut sagt lite helsebringende,
for henne.
For deres «de mente det ikke»
ble til
«du føler ikke det du føler, ikke egentlig»
i henne.
Som om «de mente det ikke»
betydde
«da finnes den ikke, den følelsen din».
Men kroppen reagerte.
For den visste, på sitt kroppsvis,
hvordan det var, for henne.
De unnskyldende tankene
var kroppens fiende.
Og de lynkjappe tankene ble til
konstante beskjeder om å få følelsene unna;
husj, i dekning med dem.
For deretter å tenkelate som om, og etter hvert tro,
at de slett ikke eksisterte, de følelsene.
Men de var jo der,
i kroppen hennes.
Alltid var de der.
Litt av en felle å gå i –
©gamle ugle
Tidligere publisert 01.03.13
______________________________________________________________
KRONISK ANSPENTHET
Har du noen gang følt at du
måtte veie ordene dine på finstilt vekt,
og supertilpasse tonefallet ditt?
For at klangen av ordene dine ikke skulle
dytte noen over ende, slik at de ble liggende der,
og det ville vært din skyld, alt sammen?
Eller risikert at ordene vendte tilbake til deg selv
i forvrengt form, som en nådeløs boomerang?
Har du noen gang følt at
en bitteliten bevegelse,
en antydning til et steg,
en mikroskopisk håndrefleks,
en munn som forsiktig endret sin kurve,
et øye som varsomt forskjøv fokuset sitt,
kunne forårsake en splintret verden,
et innvendig kaos, i deg selv?
Har du noen gang ønsket
at dette var annerledes?
At ordene dine fikk flyte
ganske så fritt og improviserende?
Og kanskje ble møtt av andres ord
som matchet eller motsa dine,
på en tvers igjennom streit måte?
Eller at din kropps bevegelser,
små og store, fikk rom til å være seg selv,
uten risiko for et inferno i følelser,
og ingen utgang i sikte?
Ja, da vet du kan hende hva
kronisk anspenthet er.
Og da har du kanskje lengtet intenst etter
aleneliv med alenesnakk
i privatrommets frie bevegelsessfære.
Har du opplevd noe av dette
tror jeg du vet et og annet
om utrygghet.
©gamle ugle
Tidligere publisert 18.06.13
______________________________________________________________
USIKKERHET
Hun sa
det hun trodde de
ville høre
Men ville de?
Hun visste ikke
Så sa hun
det hun trodde
de ikke
ville høre
Men ville de ikke?
Hun visste ikke
Og det var dem det og så var det
de andre som var helt annerledes og
hva skulle hun si til disse som hun
slett ikke visste om ville
høre eller ikke
Nei hun visste ikke
noe som helst
om noen av dem
og det var skremmende
Så hun ble stille
veldig stille
nesten umerkelig
Hun forsvant
eller gjorde
hun ikke?
©gamle ugle
Tidligere publisert 02.12.14
______________________________________________________________
gamle ugle 