Tristheten i kroppen

TRISTHETEN I KROPPEN
Hun er redd for Tristheten.
For at den skal komme frem,
ikke lenger gjemme seg i kroppen,
ikke skjule seg for henne.

Hun er redd for Tristheten.
Tar store omveier rundt den,
svinger unna, så snart hun merker den.

Begravde Tristheten under minst fjorten madrasser,
som prinsessens vonde ert.
Men joda, hun kan merke den,
tross alle beskyttelseslagene.

Hun holder Tristheten nede,
som en fange er den.
Fanget i henne, fanget i kroppen.
I kroppens dyp er Tristheten.

For hun er redd for Tristheten.
For å gå under i den.
Bli borte i den.

Redd for at den skal ta over
slik at hun blir Tristheten.
Så ingenting blir igjen av henne –

Men den var og er der, Tristheten.
Den er her også, ingen tvil om det.
Den er og den siver sakte ut.
Utrolig sakte.
Det kommer til å ta år av ukjent antall,
før den har tømt seg ut, Tristheten,
med denne farta.

Tristheten er her, og hun er redd.
Hun er tryggest med Tristhetsbremsene på.
Kroppen presser pedalen inn, kan hun merke.
Og sant og si takker hun kroppen, for det.

For hva skjer hvis hun
mister seg selv, til Tristheten?
Hvis hun oppslukes av den?

Kommer noen straks løpende
for å stenge igjen Tristhetskrana,
stoppe flommen?
Som hun tross alt vet må ut.
For den må det, den nygamle Tristheten.

Spørsmålet er bare når og hvor hurtig.
Og hvor ukontrollert det går an å tillate
Tristheten å være, uten å gå under i den,
tenker hun brått.

Og hun sukker.
For hun har ingen svar.
Hun venter på kroppen.
Den har svar,
alltid,
er hennes erfaring.

For kroppen er Tristhetens bolig,
dens portvokter og overkontrollør.
Er sjefen over Tristheten, kroppen.

Og den er på hennes parti.
Hun vet det.
Derfor venter hun
på kroppen.

©gamle ugle

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i følelser og tanker, kroppen. Bokmerk permalenken.

10 svar til Tristheten i kroppen

  1. Løvetann sier:

    Takk, for at du deler med oss, dette var sterkt.

    • gamle ugle sier:

      Jeg puster dypt og håper det ikke var for sterkt.
      Jeg legger ut dette bl.a. for å gi mitt bittelille bidrag til at tristhet, nedstemhet og den typen følelser, ikke skal fortsette å være så skambelagt. Som jeg opplever at det er. Og som slett ikke gjør saken bedre, for mange mennesker.

  2. Mormor sier:

    Tristheten
    Har sin tid og sin vei.
    Tristhet skal være
    litt på din vei.
    Kan ikke true
    til unnfallenhet.
    Kroppen, ja kroppen,
    den vet .

  3. tantebe sier:

    Jeg tenker at uten tristheten
    kjenner vi ikke gleda
    Ikke jeg iallfall.
    Dessuten tror jeg at hvis du slipper løs.
    Da kommer svartisen tårene.
    Tror jeg.

  4. Bibbi sier:

    Jeg har alltid vært litt redd denne tristheten.
    Det er endel av den, og hva om den flommer over?
    Likevel, den kommer i en bølge innimellom, og jeg er alltid redd for, at den skyller meg vekk.
    Så langt har den ikke gjort det, og kanskje velger kroppen å slippe ut riktig dosering for meg..
    Ha en fin kveld Gamle Ugle.
    Jeg synes det er fint, at du skriver om dette.
    Klem.

    • gamle ugle sier:

      Takk skal du ha Bibbi, det betyr mye at andre gjenkjenner.
      Jeg nølte en del før jeg la ut dette diktet. Men forsto til slutt at det ikke er veien å underslå denne følelsen heller. Å vedkjenne seg tristheten, kan hjelpe et stykke på vei, tror jeg.
      Mye skam knyttet til dette også, og gamle beskjeder om å ta seg sammen og den slags.
      Tror som deg, at kroppen er klok, også når det gjelder dette.
      Ønsker deg en fin kveld, klem –

  5. Melusine sier:

    Jeg har sikkert sagt det før, men du skriver så jeg kjenner det under huden.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s