monolog (å komme ut)

MONOLOG (Å KOMME UT)
Jeg er innelåst, men nøkkelen
befinner seg her inne, et sted,
så det er alltids håp om å komme seg ut.
Hvis jeg vil det da, av og til kjennes det
tryggest å forbli innelåst.
Hvem vet hva som venter meg der ute?

Men altså, hvis jeg vil ut,
ja så må jeg bare finne nøkkelen,
under litt vanskelige lysforhold.
Du skjønner, lyset gikk, det ble
stummende mørkt en stund,
inntil øyene mine ble vant til
en rent ut sagt dempet belysning.

Hurra, der fant jeg nøkkelen, omsider,
nå gjelder det at kreftene strekker til
slik at hånden kan få et godt grep rundt den,
tung og uhåndterlig som den er, nøkkelen.
Uff nå må jeg ikke miste den igjen da,
den glipper nesten for meg, for den er
ganske glatt, og som sagt tung, tung.

Så gjelder det å finne nøkkelhullet,
det er så lite, så lite, ørlite synes jeg.
Vanskelig å sikte godt, i halvmørke,
lett å bomme, blir mange forsøk,
riktig mange, før nøkkelen treffer hullet.
Nå glir den ordentlig inn, kan merke at
den sitter og så er det å få
vridd nøkkelen helt rundt da.

Hvilken vei er den rette, mon tro?
Jeg må bare prøve, går det ikke på
første forsøk må jeg ikke gi opp.
Prøv igjen, sier jeg til meg selv.
Prøv en gang til, hører jeg
som et ekko der ute.
Er det du som svarer meg?

Det er ganske lytt her, jeg hører dere godt,
dere som står der ute og heier på meg.
Som har vært der hele tida, trøstet meg,
oppmuntret meg til å lete etter nøkkelen.
Det er bare jeg som kan låse opp døra, innenfra,
når og om jeg vil ut herfra da.
For dere der ute er nøkkelløse.

Dere har vært så tålmodige!
Til og med holdt ut når jeg innimellom
tvilte på hele utlåsningsprosjektet mitt.
Akseptert at jeg måtte hvile litt nå og da,
for å ha energi til alt dette.
Dere vet jo ikke hvordan det er her inne,
kan bare ha vage anelser om hvor
trangt det er, og mørkt som sagt.
For ikke å snakke om hvor mye gammelt rot jeg vasser i.
Men, dere har virkelig vært til stor hjelp,
der utenfra, med utrettelig støtte, jeg må si det.

Men så var det å få vridd rundt nøkkelen,
se så, nå er det like før.
Den er gammel denne døra, det er nok
lenge siden den sist ble åpnet.
Den har trutnet, tror jeg, sitter fast,
må skyves opp, er jeg redd for.

Trenger styrke, har jeg mer igjen av det?
Vet ikke, men kanskje en av dere der ute kan hjelpe?
Nå er døra låst opp, så du kan hjelpe meg ved å
holde skikkelig godt i klinka og dra av alle krefter.
Jeg skyver og du drar.
Kom igjen, vi heier på hverandre.

Nei, dette var tungt du,
jeg tror vi må hvile oss litt.
Sett på litt musikk da,
en av dere der ute.

Det gjorde godt med musikk,
utrolig godt, kjenner jeg.
Skal vi prøve igjen, den døra skal
ikke få dø i synden, ikke hvis
jeg har noe jeg skulle ha sagt.

Skyve, skyve, synger jeg
for meg selv her inne.
Dra, dra, kan du der ute synge.
Vi gjør det taktfast, det gir energi
kan jeg merke.
Nå er det like før, like før,
synger jeg rytmisk.
Nå – nå – nå –

Ja nå åpner den seg, døra,
farer opp, plutselig,
og jeg ramler ut.
Jeg og rotet mitt og
ikke minst dette diktet
bare detter ut
i blendende sollys.

©gamle ugle

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i følelser og tanker, relasjoner. Bokmerk permalenken.

8 svar til monolog (å komme ut)

  1. bibbi sier:

    Leser og smiler:-)

  2. mormor sier:

    Var det du som braste ut ? og inn i livet mitt?
    Slik at jeg endelig kan puste fritt?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s