blikket

BLIKKET
Hun så på dem med redde, triste øyne.
Som om hun ville de skulle gjøre et eller annet.
Men de var rådløse.
Skulle gjerne fjernet
uttrykket av redsel og tristhet
fra ansiktet hennes.
Men de var hjelpesløse.

Og de ønsket seg vekk fra dette blikket.
Kjente en stigende irritasjon,
deres hjelpeløshet slo ut i avvisning,
ja nesten forakt.
For hun rammet dem
i deres manglende evne til å
tåle hennes smerte.

De mistet henne av syne av og til.
Da kunne de lettere tåle henne,
hun ble mer som en ide for dem.
Men så var hun der igjen, kroppslig,
med sitt fortvilte blikk.

Igjen ble de utilpasse.
Noen ganger gjorde det dem rastløse,
og de tydde til hektisk aktivitet.
Søkte løsninger, ville inngå kompromisser,
prøvde forhandle med henne.
Tilbød henne litt trøst, men sørget for å
ta vare på sin egen frihet.
Den de hadde tilkjempet seg, etter mange år.
Der det ikke var plass for en som henne.

For med henne på slep ville de bli paria.
Men de fikk aldri noe helhjertet,
ja, ok, fra henne.
Bare stadig dette blikket.

Og de prøvde skaffe seg avstand til henne.
For hennes tristhet, fortvilelsen hun viste,
den ble for mye for dem, sa de.
Ja de mente hun dro dem inn i
sin mørke stemning, at den smittet.
Derfor kavet de for å komme unna.
De gikk i svart, hevdet de,
hvis de tok henne med seg.

Så sa de til seg selv og til hverandre:
Det går ikke.
Ikke sammen med oss,
hele tiden, hun.
Ikke det.

Men hun bare sto der,
snart nær, snart fjernere,
med dette blikket.
Som de ikke kunne komme unna.
Men som de heller ikke kunne holde ut
var rettet mot dem.
Som om de kunne hjelpe?

©gamle ugle

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i makt og avmakt, relasjoner. Bokmerk permalenken.

10 svar til blikket

  1. bibbi sier:

    Dette diktet setter mange følelser i sving hos meg GU.
    Jeg satt og tenkte på dette senest i dag, hvor mange snudde ikke ryggen til, da de så smerten. All avvisning som skjedde, pga smerten.
    Mine tanker rundt dette diktet, som rører meg sterkt.

    • gamle ugle sier:

      Dette diktet har jeg nølt litt med å legge ut. Jeg måtte endre litt på pronomenene først. Da kjentes det bedre og favner mer, enn det helt konkrete som lå bak det for meg, og som kjentes vel privat, kanskje.
      Jeg tror ikke jeg vil si så mye om dette, lar leseren finne sine ting i diktet.
      Men ja, ikke tålt smerte, som gir avvisning, det finnes det mye av, tror jeg, hos enkeltmennesker og samlet i systemer og grupper.

  2. mormor sier:

    Jeg tror at vi tåler smerte så lite, både den fysiske , men fremfor alt den som rammer oss i sinnet. For overfor smerte er vi hjelpeløse, i alle fall tror vi det.
    Og den smertebærende blir paria, farlig og stressende.
    Glede, sinne kan vi tåle, men smerten er den enkelte for nær, tror jeg og den vil man glemme. På egen og andre vegne.
    Takk.

    • gamle ugle sier:

      Takk selv mormor, for kloke ord, som matcher den konkrete bakgrunnen for dette diktet. Jeg tror også vi møter oss selv sterkt i smerten, både den fysiske og den psykiske.
      Men noen ganger trenger noen så veldig å bli møtt, og hva gjør vi med det…..

      • mormor sier:

        Det er vel der vi kommer til kort. For man skal ikke bare håndtere den andres smerte men i tillegg egen . Og smerte avler smerte.
        Jeg tror vi må tørre å ha det vondt, vondt med oss selv, med andre, av oss selv og av andre. Ikke bite tennene sammen og si: Det er ikke noe å gjøre med.
        Det er vondt å ha vondt, men uten smerten kan vi ikke leve. Smerten forteller om fysiske feil/sykdommer/skader og også om de psykiske.
        Smerten er en advarsel og den advarselen nekter vi å høre på, særlig når vi møter den i ett blikk. For det er farlig å føle..

        • gamle ugle sier:

          Ja, smerter er en del av livet, men vi prøver å unngå det.
          Til slutt er smertekonfrontasjon uunngåelig. Og jeg tenker som deg, veien videre er å tåle det vonde.
          Bare den som har kontakt med egen smerte, menneskelighet, tåler andres kanskje.

          • mormor sier:

            Kan hende de som kjenner sin egen smerte ikke blir fullstendig vettaskremt og lettere kan strekke ut en hånd eller et ord?

            • gamle ugle sier:

              Høres rimelig ut det. Det trengs nok en del «tålere» blant oss. Spesielt tenker jeg på at barn trenger noen som tåler, slik at de selv kan tåle etter hvert.

  3. Dette treffer på mange plan som jeg ikke har ord til akkurat nå. Takk.

    • gamle ugle sier:

      Godt å høre at du oppfatter ulike plan her, da har jeg kanskje oppnådd det jeg håpet da jeg endret litt på det opprinnelige diktet.
      For meg er det flere plan her ja, å legge det ut ga nye impulser også.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s