aldri plass

I dag vil jeg takke alle mine trofaste lesere, for at dere stikker innom diktbloggen min. Mange av dere gir verdifull respons i kommentarfeltet. Det betyr mye, så takk skal dere ha.

Diktene mine har tilflytt meg de siste fem årene, og jeg håper de fortsetter å komme til meg. Mine tema anser jeg som felles menneskelige, selv går jeg stadig nye runder med dem.

Bare sjelden skriver jeg innledning til et dikt. Jeg liker at det får tale for seg selv, og at leseren eventuelt kan finne sin mening, uten for mange ekstra føringer.

Akkurat nå gjør jeg et ørlite unntak. Jeg opplever at vi, i vår travle tid, kanskje av og til setter oss selv litt for mye på vent, av ulike årsaker. Det kan ha sin pris i det lange løp, tror jeg. Ikke få av oss innhentes til slutt av oss selv.

ALDRI PLASS
Det var aldri plass for fortvilelsen.
Det var umulig å være fortvilet.
Det var så trangt livet, da.

Livet er fullt av
krav og forventninger,
press og stress.
Det er ikke plass for fortvilelsen,
nå heller.

Fortvilelsen har samlet seg opp,
i kroppen, og den må ut.
Det må bli plass i livet nå
for den samlede fortvilelsen,
stor plass.
En flomstor elv av fortvilelse
trenger seg frem.

Kan hennes livsvei nå fylles med fortvilelse?
Kan hun slippe den ut,
litt etter litt, eller plutselig?
Kommer hun til å drukne i den?
Er det plass både for
fortvilelsen og henne,
her hun går på sin ensomme vei?

Kropp, send litt,
bare bittelitt fortvilelse.
La den flyte som overflødig regnvann.
Hun blir kanskje våt på beina,
men det tåles.

Og hun drømmer at
fortvilelsen rinner ut av kroppen hennes
litt etter litt, mens hun beveger seg
nedoverbakke, det er ikke så bratt.
Hun går sakte, så sakte,
og fortvilelsen rinner
ut av kroppen hennes.

Innimellom tar kroppen pause,
stopper strømmen, liksom hardner til.
Den er redd kroppen,
for at det blir for mye,
at det ikke tåles.
Den er vant til lite plass,
dårlig tid og omfattende begrensninger,
kroppen.

Men så rinner det igjen.
Ganske sakte rinner fortvilelsen ut av kroppen,
som blir lettere og mindre anspent.
Og hun merker at hun går fortere
ettersom fortvilelsen slippes ut.
Og hun løper, litt nølende,
men hun løper, nedover,
gudskjelov.

Fortvilelse, fortvilelse,
en strøm, en elv
som rinner,
som letter.
Som endelig fikk
plass og tid
og ble prioritert
i hennes liv,
er helt enkelt hennes drøm.

Ikke virkelighet – eller?

©gamle ugle

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i følelser og tanker, livsutfoldelse. Bokmerk permalenken.

8 svar til aldri plass

  1. bibbi sier:

    Takk selv Gamle Ugle. Dialogen med både, deg og andre, har betydd mye for meg siste året.
    Diktene dine rommer mye av meg selv, for å si det slik. Det er gjenkjennelse, og jeg kjenner meg ikke så alene lenger, med mye av det, som har blitt satt på vent, da ingen hjelpere forstod.
    Jeg er innom og leser jevnt og trutt hos deg, og jeg finner både trøst og mening i diktene dine.
    Ønsker deg en god søndag fra meg, og en klem.

    • gamle ugle sier:

      Takk skal du ha Bibbi. Det er en gjensidighet her på bloggene våre som gjør godt.
      Det er grenser for hvor lenge vi skal sette oss selv på vent –
      God søndag til deg også.

  2. Mormor sier:

    Takk skal du ha. Ordene dine hjelper når man ikke finner ord, selv.
    HA en deilig søndag og en mormorklem 🙂

  3. Takk.
    Ordløs nå, men det er i ferd med å danne seg noe som trekker i samme retning som dette.

  4. mirapisani sier:

    Takk gamle ugle. 🙂
    Det var mye kjent i disse ordene.
    Ønsker deg en fin søndag kveld. 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s