FERDIG MED, TRODDE HUN
Hun trodde hun var
ferdig med det.
At hun hadde lagt det
bak seg.
For hun hadde gått løs på det
med full tankekraft.
Resonnert seg frem til
forklaringer som
hun trodde var holdbare
og til å leve med.
Hun levde i den trua der.
Og sånn gikk tida.
Litt humpet det riktignok livet,
uten at hun koblet ristingen til
det hun mente seg ferdig med.
For hun var jo tankeferdig,
bak henne lå det, og der ble det,
trodde hun, enkelt og greit.
Men en dag dundret det inn,
ja sjelden har det tordnet sånn
i kroppen.
Som slett ikke var
ferdig med noe som helst.
Og hun ble slynget tilbake
til en annen tilstand.
Det tok tid før hun
fattet hva som skjedde.
For det var ingen klare koblinger til
det hun mente seg ferdig med.
Det sto noen oppstilt langs livsveien hennes,
som preket om tankens voldsomme kraft.
Om at alle sår kunne leges, med et tankestreif.
Enkelte av dem ville dope kroppen,
med massiv tankeplacebo, hørt på maken.
Tankeferdig med, igjen?
Disse profetene var og er falske.
De gjentok bare gamle sannheter som
nå var avslørt som ubrukelige.
Sånn er det med
den slags sannheter.
Går ut på dato
før vi aner det.
Men altså;
det kreves noe helt annet
for å bli ferdig med –
forresten, ferdig med hva da?
Med det, som er henne selv?
Det høres spooky ut.
I grunnen handler det om
det motsatte.
Nemlig ikke bli ferdig med,
men å vende tilbake til
det påbegynte livet.
Og ikke late som om
det som finnes, slett ikke finnes.
Som er det i henne
som smerter,
som jager rundt i kroppen.
Og som vekselvis
forbanner og bønnfaller,
roper og hvisker.
Som aldri gir seg
når det først er
sluppet løs.
Og som ikke lenger lar seg
betvinge med forræderske tanker;
tanker som ikke torde annet,
eller som mente det hjelpeløst godt.
Som ville overlevelse,
men som bommet stygt.
Tanker som måtte lære seg
å lytte til kroppen.
Forstå at
kroppen er sjefen.
Ja faktisk er den det, stikk i strid med
tidligere forkynte sannheter.
Hun som forteller dette
blir ikke ferdig med historien sin.
Og jeg som skriver får ikke avsluttet
dette diktet, ser det ut for.
Hun forteller om kroppen som roper,
mens jeg skriver fort som fanden.
Om det som finnes.
Som hun ikke er ferdig med.
Som ikke er bak henne.
Heller ikke milevis foran.
Men som er her nå,
i det som er kroppen,
i henne.
Alt dette skriver jeg om helt til
fingrene mine stivner i krampe
og tastaturet kollapser.
Og du som kanskje er lei av å lese
dette diktet som jeg aldri blir ferdig med,
ja du har muligens falt av for lengst?
©gamle ugle
gamle ugle 
Jeg har ikke falt av, nei, henger med deg i tordenslyngene. Og jeg har tenkt veldig parallelt med deg i det siste: Å bli ferdig med en «det» som man ikke vet hva er; å prøve å legge bak seg en slik «det» … er å leve resten av livet lenket til et virtuelt elefantkadaver og late som det ikke fins.
Noen greier det faktisk – men jeg tror prisen er svært høy, for det de gjør, er å gi vekten og stanken av kadaveret til andre, sammen med formaninger om å ikke bry seg, legge det bak seg, bli ferdig med det: «Det går an, for jeg har greid det! Om ikke du også greier det, er det fordi du ikke prøver hardt nok!»
Jeg har tenkt på det en stund, at det kan ikke være meningen å bli ferdig med eller legge bak seg, det som er en selv. Og jeg knytter dette til kroppen, siden det er kroppen som bærer dette, dypest sett.
Jeg har også lenge tenkt, at det som tilbys av tankeløsninger og dens slags, det ligner for mye på det som har vært løsningen inntil kroppen sa stopp. Så det er på tide med noe helt annet.
Du trekker inn konsekvensene utover ens egne utslitte kropp. Jeg tenker på andre mennesker, sosiale mekanismer, som slik jeg ser det, lett kan bli helsenedbrytende, skadelige «elefantkadavre».
Her i min verden prøver jeg å minne meg selv om å være sammen med meg selv, at det er det som er viktigst. Og da kommer jeg tilbake til kroppen igjen. Og på et vis var det kroppen som dyttet ut dette diktet –
Amen!
Klem 🙂
Nå blir jeg nesten klerikal, og sier: Gå i fred –
Søndagsklem –
Minner meg på, hvor mye skyldfølelse man blir påført av hjelpere, som mener, at å snu tankene er det eneste som hjelper. Klarer du det ikke, har du ikke prøvd hardt nok, eller tenkt feil.
Hva hjelper det å snu tankene, endre sin historie, når kroppen henter en inn, gang på gang.
Så hva trenger man?
Jeg er ikke sikker, men for noen hjelper det å bli hørt, trodd, og bli gjort sterkt delaktig i sin egen helbredelsesprosess.
God søndag til deg Gamle Ugle – Klem 🙂
Tanker som skaper avstand, når nærhet er det som trengs, virker mot sin hensikt, tenker jeg. Hjelpere trenger flere innfallsvinkler, alt ettersom. Som vi har diskutert før, blind bruk av standarder fungerer ikke, tror jeg.
Tror mye av hjelpen ikke treffer, fordi traumeperspektivet mangler. Handler det om tidlige relasjonstraumer er det ofte kropp og følelser som trenger å bli møtt og tålt, tenker jeg.
Når det er sagt tror jeg mye kunne blitt bedre bare ved å lytte til dem det gjelder. Men, da må hjelpere tåle smerter og følelser. Og det er muligens der det skorter. Pluss at det tar tid, og det virker det ikke som systemene har.
Ønsker deg en fin søndagskveld, klem –
Dette ble mye ord, og jeg har vanskelig for å forstå hva det snakkes om, blant annet fordi jeg ikke vet hva «det» er eller hva kroppen husker. Så ordene blir som lag, på lag med papir rundt noe jeg forsøker å pakke ut, uten å finne noe helt konkret jeg kan se og føle på og forstå. Samtidig tenker jeg at ting som dette ikke er skrevet for at jeg skal forstå noe som helst, men at det handler om navigering i eget sinn og blant egne følelser, håp og levd liv. Altså for å se på og skape forståelse av og hos den som skriver, og at jeg blir invitert til å beskue litt av den prosessen. Kanskje handler prosessen om å finne noe å holde seg fast i. For eksempel en sannhet som ikke vakler ved første vindpust. Og det er vanskelig. For ett menneskes sannhet er ikke nødvendigvis en sannhet for et annet menneske. Det betyr kanskje at en må etablere sine egne. Og det er heller ingen lett greie å få til, og deretter stå i, for sannheter har den egenskap i seg at de ofte blir bombardert fra mange hold. Ikke minst fra en selv.
Ha en fin kveld.:)
Bjørn
Takk for at du tar deg tid til å kommentere Bjørn.
Jeg tenker som så; noen gjenkjenner noe i diktet, andre gjør det ikke. Vi er forskjellige vi mennesker, og har hver våre «sannheter», om våre egne liv, enig med deg i det. Og vi er kanskje litt ulike når det gjelder balanse og ubalanse. Noen er tankestyrte, andre følelsesdominerte. Og vi er mer eller mindre jordet i kroppen, tror jeg.
Denne gangen var det nødvendig med mange ord. Jeg merker når jeg skriver dikt at innholdet gjør formen og omfanget, Din respons fikk meg til å tenke litt mer på dette, så takk for den. Kanskje resulterer det i et nytt dikt om ord og ordmengder? Om ord som tar plass?
Når det gjelder diktets «det» så er det bevisst fra min side, at det ikke er konkretisert. Leseren som har resonans kan fylle inn sitt eget «det».
Ønsker deg en fin uke –
Forklaringer
satt ord på
ryddet og sortert
gang på gang
intelektet tok styringen
rasjonelt og «flinkt»
hvor ble det av?
hvor ble det lagret?
det hun mente seg ferdig med.
Når er en tanke tanke?
-og når er en tanke kropp?
Hva er tanke og hva er kropp?
Hva er fortid
hva har du lagt bak deg?
Hodet eller kropp?
Er det halsen som er her nå?
Er det i hjernen det lagres?
Hvorfor kommer barndommen tilbake hos gamle senile mennesker?
Hvor har barndommen vært immellomtiden?
Hvor lagres det som er borte for en stund?
Er det noe som ikke lagres?
Fint blogginnlegg, gamle ugle!
Du stiller mange gode spørsmål som jeg ikke vet svarene på. Men som jeg vil la ligge til modning.
I diktet har jeg holdt meg til opplevelsen av at det lett skapes avstand til kropp og følelser, ved en del type tankevirksomhet. For egen del resulterer det bl.a. i en smertefull kropp.
Og disse tankene er av den sorten som omgivelser ofte ser ut til å bifalle. Derfor blir det viktig for meg å lytte ordentlig til kroppen, for om mulig å integrere den mer.
Det er ikke lett, men nødvendig. Og det oppleves som litt motstrøms, da det snakkes mye om å endre tankemønstre nå for tiden. Siden kroppen i dette tilfelle er den «undertrykte» , må den endringa i så fall være å la kroppen slippe til uten for mye tankeinnblanding. Om det er mulig da, og i grunnen tror jeg det, sakte men sikkert.
Vi mennesker bærer også på opplevelser, som stammer fra før vi hadde tanker. Sansemotoriske, (hel)kroppslige fornemmelser. Som formet våre grunnmønstre, hvordan hjernen vår jobber. Denne kunnskapen brukes i traumetilnærminger.
På gamlehjemmet kan mye skje. Hukommelsen svikter, det gamle dukker frem, kanskje inneholdte opplevelser også, hva vet jeg. Kan bare undres.
Takk for inspirerende respons.
Jeg ble bare så inspirert av diktet ditt og tenkte høgt med deg.
Ja, det er lett å skape avstand til kropp og følelser, ved en del type tankevirksomheter. Men er det bare for en kort stund kanskje. Jeg har lurt på mange ganger hvor sunt det er å manipulere seg selv og sine egne reaksjonsmønstre. I enkelte situasjoner kan det være nødvendig å ty til slike «enkle» mestringsmetoder eller kall det overlevelses strategier, men det vil nok som du sier for noen resultere i en smertefull kropp, eller at det lagres og dukker opp igjen mer eller mindre ubehandlet eller at det ikke er bearbeidet i det hele tatt…
Og du har rett i at omgivelsene ofte ser ut til å bifalle. Derfor blir det viktig å lytte ordentlig til kroppen, for om mulig å integrere den mer. Og dette blir ofte et arbeid en må gjøre alene eller en vei en må gå alene, fordi bare den det gjelder kjenner sitt eget tempo.
Jeg prøver selv å endre tankemønstre fordi jeg føler at jeg har kjørt meg fast i et spor, men det er et dilemma for i bunn og grunn så innser jeg vel at det også er dette som er meg og hvorfor skal jeg rømme fra meg selv. Jeg bør vel heller jobbe med å fylle meg helt på tvers og på langs…godta…leve med
Det er individuelt hva man husker fra barndommen. Enkelte husker ingenting fra barndommen, mens andre har med seg ganske mange opplevelser fra de første barneårene.
Min mor ble senil. Det var de første 20 årene av hennes liv, som levde sterkest i hennes hverdag det siste året. Hun husket alle detaljer.
Interessant.
God natt gamle ugle.
Takk for praten. 🙂
Jeg tror det er flere svar på de spørsmålene du stiller. For de av oss som er ekstremt tankestyrte og ofte fjerner oss selv fra kroppen, kan dette bli veldig belastende (for kroppen). Og det kan kreve en del å omorganisere denne «praksisen».
Integrering kan være et stikkord, noe som kan ta tid.
Når det gjelder barndommen så tror jeg minner kan være lagret på ulike sensoriske måter. En kan trenge en lukt, en farge, en betoning, en sang, for å komme på sporet av det. Noen ganger kan en reise inn i kroppen, da kan det dukke opp ting som en helt hadde glemt. Visse typer massasje kan gi sånne effekter, hvis en ønsker det.
Ønsker deg en god dag –
Takk for sterkt dikt, jeg hang absolutt med, og dine ord traff som jordskjelv i kroppen min. Du nevnte traumer, jeg tror mange av oss har det uten at vi er klar over det. Mange forbinder traumer med krig og livsfare, men jeg tror det finnes mange slags traumer. Og kanskje ligger de der et sted i underbevisstheten og i cellene i kroppen og behøver bare en trigger for å bli utløst.
Jeg har selv opplevd at gamle (ikke-gode) opplevelser som jeg overhodet ikke har assosiert som traumatiske men som mer har handlet om meg og situasjoner der jeg har vært veldig utrygg har kommet tilbake og hjemsøkt meg som f.eks repeterende mareritt og som fysiske og psykiske gjennomgripende fornemmelser nå. De kommer nesten som anfall. Dette er opplevelser jeg ikke har tenkt så mye over og som egentlig ikke har plaget meg. jeg trodde de var gjennomlevd og bearbeidet for lenge, lenge siden.
I mitt tilfelle ble det nå utløst ifm sykdommen min og den livssituasjonen jeg er i. Plutselig er jeg fysisk skjør og i en sårbar fase av livet hvor jeg har ikke forsvarsverk. De gamle opplevelsene som skyller over meg er nesten verre og mer rystende nå, enn de var når jeg opplevde de. Hva i all verden er det for noe? Jo, når jeg opplevde de hendelsene hadde jeg et forsvarsverk.
Nå har dette har blitt utløst i truende situasjoner hvor jeg har opplevd et sterkt eksistensielt press på meg samt mistro fra autoriteter som prøver å ta kontroll over livet mitt når jeg selv er i en avmaktsposisjon. Det er faktisk ganske skremmende… Kan jo nevne et stikkord NAV, så behøver jeg vel ikke si mere om den saken.
Når det gjelder sannhet og sannhetsapostler så leste jeg her en dag et lite sitat:
TRUTH
the only thing that people don´t believe.
Sannhet handler om raushet, integritet, empati, lytte, søke, være nysgjerrig, utforske og mye mye mer. Ikke om å prøve å tre en sannhet over andre.
I zen sier de: det finnes ikke en sannhet – bare perspektiver …
Håper du har gode sommerlige dager, GU!
Klem fra Bambi
Takk for dine ord.
Jeg tenker på traumer i vid forstand. I de seinere åra har det blitt mer fokus på hva som skjer oss i begynnelsen av livet, og hvordan det setter sine dype spor, i hvordan vi siden forholder seg til verden.
Noen ganger er dette så utilgjengelig, at det kommer som et sjokk når hendelser kaster en inn i det, uten at en helt skjønner hva som skjer. Hjelpere kan forårsake slike sjokk, NAV nevner du, men også andre. Og i sårbare livssituasjoner, som sykdom eller andre kriser, burde kanskje hjelpere være mer oppmerksom på dette?
Sannheter byttet ut med perspektiver? Ikke dumt, må jeg si. Jeg snakker ofte om posisjonering og om å ta på seg ulike briller. Om hvor man plasserer seg selv i forhold til det man uttaler seg om. Osv.
Ønsker deg nydelige sommerdager, klem –