korridoren

KORRIDOREN
Nei
lød ropet fra
innerst
i den lange korridoren

Jo
motlød det innover fra
det aller ytterste

Nei nei
jamret det fra
innerst
Lyden bredte seg som
tiltagende tåke
utover utover

Og hun sprang
gjennom korridoren
fra ytterst til innerst
og tilbake igjen
og igjen
Det verket i beina og
hun snublet og falt
men måtte opp igjen
og igjen og igjen

Gjorde seg døv for
rop og jamring fra det innerste
Lot som om
korridoren bak henne var
helt tom
Eller full av nikkere som stumt sa:
Ja ja
Ja ja ja

Døvheten hennes ble snart til
late-som-om-het og
skapte et liv som fortonte seg
veltilpasset og lettvint og effektivt
OG skrekkelig positivt

Korridoren hadde engang en skillevegg
Den ble etter hvert borte
Men noe gammelt i henne
savnet veggen og forsøkte å
stå i mur
Som om hun ville overtale seg selv til
å glemme det innerste
å forsette late-som-om
Eller trylle vips vekk hele korridoren
med en tanke eller to
i nødvendig antall repetisjoner
Slik at bare det ytterste ville finnes
Det som umiddelbart merkes utenfra

Men det mangestemte var
alltid tilstede
Det klang
fra innerst til ytterst
For korridoren fantes

©gamle ugle

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i følelser og tanker, kroppen. Bokmerk permalenken.

2 svar til korridoren

  1. Mormor sier:

    Ja.
    Klem 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s