prosess

Skrevet 6. desember 2012 av gamle ugle

PROSESS
For å komme
ut
må hun ha vært
inne

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i følelser og tanker, kroppen. Bokmerk permalenken.

14 svar til prosess

  1. qvinde-hast sier:
    6. desember 2012, kl. 00:40

    Og for å bli frisk, må hun ha vært syk..

    Svar
    • gamle ugle sier:
      6. desember 2012, kl. 00:47

      Ja. Det stemmer. Veldig godt poeng.
      Kan fylles ut med mye mer, som passer på måter ulike saker og ting møtes på. Som å slutte å være offer, uten noen gang å ha erkjent at man var det.

      Som om det ikke fantes – det er bare noe du innbiller deg.

      Svar
  2. qvinde-hast sier:
    6. desember 2012, kl. 00:57

    Og derfor viktig å erkjenne f. eks. at ME-sykdommen er reell og ikke bare noe du innbiller deg eller noe du kan tenke deg frisk fra, det virker mot sin hensikt.

    Svar
    • gamle ugle sier:
      6. desember 2012, kl. 07:14

      Ja, jeg forsto det. Har lest litt om det, og krysser fingrene for at det skjer noe mht til ME –

      Og jeg kan overføre dette til andre belastninger eller plager, som du ikke kan tenke deg bort fra. Det kan gjøre vondt verre. Traumer finnes også, og det setter sine dype spor.

      Svar
  3. Bjørn Hølbakken sier:
    6. desember 2012, kl. 08:40

    Hun har et poeng der.

    Bjørn

    Svar
  4. Bente sier:
    6. desember 2012, kl. 12:23

    Hm..
    Det er alltid en prosesss.
    Alt.
    For å være glad må man ha vært trist?

    Svar
    • gamle ugle sier:
      6. desember 2012, kl. 17:07

      Alltid en prosess, ja det er jeg enig i.
      Husker et eller annet fra filosofihistorien om at kontraster eller motsetninger er det som gjør at vi opplever ting. Så gleden blir kanskje sterkere når en har opplevd tristhet?

      Svar
  5. Mormor sier:
    6. desember 2012, kl. 17:37

    Uten sorg ingen glede, uten arbeid ingen lede …
    En eller annen sa det.
    Kontraster og vandring mellom kontrastene skaper liv i liver.
    Den reisen, prosessen som heter livet bærer i seg så meget og man må tåle seg selv og sin tilkortkomminger og tåle sine triumfer likeså. Og kjenne etter.
    Savner dumpehusken helt plutselig.
    Klem på torsdag 🙂

    Svar
    • gamle ugle sier:
      6. desember 2012, kl. 17:47

      Dumphusken, likte du den? Jeg synes den var vond til tider. Likte bedre dissa som hang i treet i nederste hjørne av hagen –

      Ja, livet er å være, i det som er, og som bærer det som var i seg. Og det som skal komme som en mulighet.
      Så det nytter ikke å komme seg videre, på kommando, tenker jeg.

      Torsdagsklem fra det kalde nord sendes til deg.

      Svar
      • Mormor sier:
        6. desember 2012, kl. 18:20

        Jeg likte det helt konkrete dumpet i bakken. Å vite at nå var jeg helt nede på jorden og jeg likte den svimlende følelsen av farten opp og å tro at jeg kunne ta på skyene.
        Smilende klem 🙂

        Svar
        • gamle ugle sier:
          6. desember 2012, kl. 18:23

          Jeg liker fantasien din. Jeg foretok lange reiser jeg, mens jeg satt i dissa nederst i hagen.
          Minner, deilige minner dette….

          Svar
          • Mormor sier:
            6. desember 2012, kl. 18:56

            Husken, eller dissa som du kaller den, ga meg rytme til min ubetalelige stemme som fremførte egenproduserte sanger.
            Herlig 🙂 i alle fall for meg. Om lytterne var enige, tror jeg ikke 🙂

            Svar
            • gamle ugle sier:
              6. desember 2012, kl. 19:39

              Lytterne? Blåste vel i dem, håper jeg. Herlig – ja det tror jeg på.
              Min disse var et sted å være i fred. Bare nabokona dukket av og til opp, på andre sida av gjerdet, hun hang opp klær og jeg pratet ofte med henne.
              Men på dissa reiste jeg langt….

              Svar

Legg igjen en kommentar