innenfra

INNENFRA
Positiviteten hennes kommer innenfra.
Den finnes et sted
inne i henne.
Det er der hun må lete etter den.

Langt der inne finnes
dype positive følelser;
ekte glede, velvære.

Langsomt kommer den fram,
positiviteten hennes, veldig langsomt.
Først som små lysglimt,
anelser om det som skal komme.
Bryter frem fra sorgen,
som sakte slipper overtaket.

Gi den tid, positiviteten,
de gode følelsene,
til å komme frem
fra det innerste.
Til å fylle henne
på den dype, ekte,
den aller beste måten.

Gi tid, så kommer
positiviteten hennes som en
enorm kraft.

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i følelser og tanker, stillhet og tid. Bokmerk permalenken.

26 svar til innenfra

  1. bibbi sier:

    Godt skrevet, og det som er genuint ekte følelser, er som du sier:
    «Langt der inne finnes
    dype positive følelser;
    ekte glede, velvære.»
    ..og disse følelsene kommer ikke av, at man later som, eller trener på å tenke positivt. Det kommer etter mye annet arbeid, enn akkurat det, er min erfaring. Veivalg, bevisstgjøring, lære seg selv å kjenne, være tro mot den man blir kjent med, våge å sette grenser og mye, mye mer.
    Ha en fortsatt fin dag Gamle Ugle.
    Klem.

    • gamle ugle sier:

      Takk skal du ha for responsen.
      Jeg kan ikke snakke for andre enn meg selv, men jeg kan ikke bruke liksomglede. Jeg trenger å merke at det er ekte. Så nei takk, til det som trekker meg bort fra meg selv.

      Og veien til innenfra-følelser betyr mye arbeid, som du skriver, for å komme gjennom alle lagene av beskyttelse og selvforakt, tristhet og redsel, og en masse annet påført siden tidenes morgen, for å si det sånn.

      Men det er veien, for noen av oss. Takk til alle dem som lar andre (som vil og må), få gå denne veien, og som støtter og heier på dem.
      Myk desemberhilsen til deg –

  2. Mormor sier:

    Veivalg. For seg selv eller for andre.
    For seg selv og så får det bare ta den tiden og de følelsene det trenger.
    Pollyanna skulle ikke være lov.

    ps. quiz i kveld 🙂
    Klemmer i desember

    • gamle ugle sier:

      Yess mormor, til alt du skriver.
      Føyer til – Polyanna må kanskje tas av dage, gang på gang, for de av oss som lever med den slags spøkelser. Attpåtil har hun alltid vært en fiksjon, hva byr du meg?

      Gleder og gruer meg til quizen, du er ikke enkel, vet du, mormor. Mest gleder meg….

      • Mormor sier:

        Fiksjonene er neste alltid sterkest tror jeg og i mange tilfeller udrepelige. Men jeg skal ikke henlede tankene på spesielle skriftstykker.

        Jeg som er en enkel sjel? .Lol: 😆

        • gamle ugle sier:

          Ble litt interessert i disse spesielle skriftstykkene dine jeg, og kan forsåvidt fantasere litt om dem.
          Kan jo kommunisere litt med Polyanna da, og kanskje skape nye historier om henne, kanskje hun kan gjennomgå en total forandring, full makeover?

          At du er en enkel sjel, nei det tror jeg ikke. Men det er min tro det.

  3. qvinde-hast sier:

    Jeg leter og tror og håper, gir ikke opp for det finnes ikke noe godt alternativ, men det er en ensom og lang vei belagt med stadige feil..

    • gamle ugle sier:

      Ja, jeg opplever det også som en lang vei.

      Kan ikke snakke for andre enn meg selv, men har måttet tåle det som dukket opp, på veien inn. Lag på lag… Det er vel det som kalles aksept.
      Tenker ikke på det som dukker opp av forsinkelser og omveier, som feil. Men som deler av en vei med indre motsetninger. Har måttet og må fremdeles si ja til neiene også.

      Alternativer? Kan som sagt bare snakke for meg selv. Vet at andre velger annerledes, men opplever vel at dette var og er min vei.

  4. qvinde-hast sier:

    Jeg føler som sagt at jeg stadig må begå feiltrinn fordi jeg på en måte går i ring og ser stadig nye sider av samme sak, på nytt og på nytt. Og jeg kommer på en måte ikke videre hvis jeg ikke handler (og derved begår nye feil). Det er som jeg hele tiden tar på meg nye briller og ser det med nye (andres?) øyne, men hvlike briller er mine, hva vil jeg?? Jeg har jo hatt for vane og ville det andre vil, for da har jeg det på en måte best selv, men kanskje ikke i lengden? Vanskelig vei dette her, en vei belagt med skuffelser, tåle å skuffe andre og seg selv for forhåpentlig tll slutt å finne gleden ved å tåle seg selv (som et feilende menneske?)? Sånn føles det ihvertfall for meg.

    • gamle ugle sier:

      Takk for dine veldig kloke og beskrivende ord. Som utfordrer meg, og det liker jeg godt.

      Jeg er av dem som tror på individuelle veier. Det betyr ikke at det ikke kan være hjelp i andre mennesker, jeg har selv hatt hjelp. Men – hjelpen må være tilpasset den enkelte, tror jeg. Og jeg kan bare bruke hjelpere som lar meg finne ut selv, og som ikke pusher meg, fordi de tror de ser veien ut, og vil skynde på meg. Da mister jeg lett meg selv, og da blir det andres briller, for å bruke dine ord, og ikke mine egne briller. Da blir det fort gjentagelser av andres agendaer ja.

      Min hjelper, og jeg selv når jeg fungerer som hjelper også, forsøker å ta utgangspunkt i det som er, uansett hva det er. Det du skriver om sirkler og briller ville kunne vært et slikt utgangspunkt. For samtale, eller andre tilnærminger. Jeg har brukt kreative uttrykk mye, det var naturlig for meg. I tillegg til at jeg måtte få kontakt inn i kroppen.

      Og jeg tenker, for egen del, at å handle, kan være så mangt. For noen kan det være noe helt konkret. For andre kan handlingen være å vente. For mitt vedkommende på at kroppen, og jeg selv var klar. Men det har med min historie å gjøre. Andre har andre historier, og kan trenge det motsatte.

      Min måte å tenke rundt dette er ikke smertefri eller rask. Tvert imot.

      Jeg vet ikke om det jeg skriver her virker litt uklart, det kan nok hende. Det er ikke så enkelt å sette ord på dette. Og i tillegg er jeg som sagt opptatt av at løsningene er mange, og snevre oppskrifter få. Mao handler dette mer om grunnholdninger til mennesket. Tror jeg.

      • qvinde-hast sier:

        Takk for svar og at du prøver å forstå. Jeg er så enig i ditt syn på hjelpere og viktigheten av individuell tilnærming og respekt. Jeg har også erfaring fra dette i mitt yrkesliv og har hatt stor glede av å kunne yde individuell og tilpasset hjelp. Det er kanskje nettopp derfor at nedturen har blitt så stor etter at jeg selv opplevde det motsatte da sykdom rammet meg selv og etter hvert også mine barn. ME er dessverre en myteomspunnet sykdom hvor fordommene er utbredte. Så mitt problem bunner kanskje i at de personlige valg jeg har måttet gjøre i den forbindelse (og som har vært noe av det mest ærlige og ektefølte jeg har gjort), ikke har blitt forstått og verdsatt, men tvert imot blitt gjenstand for mistenkeliggjøring og til dels forfølgelse. Det er kanskje derfor jeg nå har blitt så usikker og utrygg. Og da trenger jeg kanskje ikke nye briller, men heller nye speil å speile meg i, og det er vel noe av det jeg oppnår ved å lese dine dikt.

        • gamle ugle sier:

          Takk for svar. Det ble litt klarere for meg nå, tror jeg. Jeg ser jeg svarte litt i vidotta i sted. Det er nå så.

          Jeg har besøk av lesere her på bloggen, som er i ulike livssituasjoner, flere med ME. Noen av dem legger igjen kommentarer, som du gjør. I begynnelsen var jeg veldig overrasket over at de skrev at diktene ga dem noe. Så da funderte jeg litt på dette, og har vel ikke annet svar enn at det handler om noe menneskelig. Som kan oppleves i ulike livssituasjoner.

          For eksempel, du skriver om det å ikke bli forstått og verdsatt. Jeg har mine erfaringer med det, i ulike situasjoner. Opplevelsen av avmakt bl.a. ovenfor systemer, er noe jeg kjenner godt til. Og det skriver jeg om, mer eller mindre uttalt, og det kan være noe av det som treffer andre, på deres måter igjen.
          Jeg kan, på min måte, forstå dette med å bli usikker. Jeg er en som er litt motstrøms, og det koster.

          Fint bilde med nye speil, det er jeg helt for. Det er vel det jeg gradvis klarer å gi meg selv, tror jeg, i min livssituasjon.

  5. me sier:

    Hei gamle ugle.
    Jeg også er slik som ikke kan bruke liksomglede. Jeg er heller ikke så opptatt av å bruke det. Jeg er mere opptatt av å våge å være i den sinnstemningen jeg er i i øyeblikket. Jeg også trenger å merke at det er ekte. Og jeg har det mye bedre med meg selv når jeg er ekte. Da flyter ting fritt i kroppen på meg. Da puster jeg og er på en god måte. Samme om det er glede jeg er i eller at jeg er lei meg eller trist.

    Og som det skrives; veien til innenfra-følelser betyr mye arbeid, veldig mye arbeid. Og jeg tror at dette har noe med aksept og det tar tid. Så mye tid at mange jeg kjenner har blitt en del oppi årene før de orker å ta fatt på dette arbeidet.

    Og jeg vil jo si at det glir lettest, leddene er smurt med en god smurning, når jeg kjenner ekte glede, kroppen knirker mere når jeg kjenner tristhet og sorg. Det kan jo nesten snurpe seg i bringen, av og til får jeg ikke puste og leddene og musklene knirker som om de mangler smurning. Jeg har jo t.o.m et herpes utslett som kommer tilbake så fort jeg sliter litt. Merkelig ikke sant? Hvordan kropp og sinn henger sammen?

    Jeg må fortsatt lære meg til å akseptere tristhet og vonde følelser, og jeg tror vel aldri at kroppen opplever tristhet som akurat den beste medisin. Men jeg jobber allikevel videre iherdig med å tåle, med å gå igjennom følelsenes fargespekter og godta alle fargene som nødvendige for å ha gleden av regnbuen. 🙂

    Myk desemberhilsen til deg også –

  6. me sier:

    Tror jammen jeg må dele dette på bloggen min om jeg får lov?

    • gamle ugle sier:

      Det er i orden, du må gjerne dele.

      Så til din kommentar – jeg også tror at aksept er et stadig pågående arbeid. Og som du skriver, noen er godt oppi åra før det arbeidet starter. Noen ganger blir livet slik at man bare må, sånn var det med meg.
      Tristhet og følelser som sinne, og også redsel, tror jeg er noe kulturen vår dealer litt dårlig med. Og det går i arv. Og jeg tror ikke vi skal beskytte oss mot de følelsene. Tror det handler mer om å la dem komme og gå. Problemer bl.a. kroppslig oppstår noen ganger når disse følelsene ikke tåles, og de på en måte blir sittende fast i kroppen.
      Derfor er uttrykksmuligheter så viktig, ord selvfølgelig, men også andre nonverbale kanaler. Følelser trenger noen ganger ordløshet; lyd, bilde, bevegelse……
      Jeg mener, snakket om følelsene er en ting, å føle følelsen er noe annet.

      • me sier:

        Ja, jeg også tror at man en gang i livet kommer til det punktet at disse følelsene må få slippe til. Følelser man har fortrengt i store deler av livet. Og jeg tror også at kroppslige reaksjoner oppstår når disse følelsene ikke tåles eller blir fortrengt. Så kommer man til et punkt i livet hvor man må drive slik opprydnings arbeid. noen tar aldri dette arbeidet, andre bare må. Også er det forskjellige måter å rydde på.

        Jeg tror også at teoriene spriker veldig her. Noen mener gå igjennom det. Andre fortsetter å fortrenge. Mange i dag velger div. kurs og profesjonell hjelp. Mestringskurs. noen oppsøker bevisst bare det som gir energi og unngår det som tapper.
        Har du hørt om åttetallet?

        • gamle ugle sier:

          Åttetallet, kan ikke huske å hørt om det, ikke som annet enn et tall? Hva er det for noe?

          Ellers tror jeg at det er bra å kjenne etter hva som funker for en selv. Det er sikkert mange veier, vi er forskjellige.
          Det jeg er skeptisk til er standardløsninger og når noen prøver selge løsninger som kanskje ikke passer –

  7. me sier:

    Det brukes av og til i pedagogisk sammenheng.
    Om du kjenner at noe har dårlig eller negativ innvirkning på deg, stjeler energi, gjør deg trist, lei, forvirrer deg eller…
    om det er en person en institusjone eller andre hendelser så kan du tenke deg at du tegner opp et åttetall hvor du står i den ene sirkelen og det som påvirker eller oppleves som negativt eller sagt på en annen måte det som suger krefter eller tapper deg for energi plasserer du i den andre sirkelen. Bare dette lille visuelle kartmønsteret skal visst påvirke deg psykisk til å begrense hva du ønsker å ta innover deg, eller hva du skal tillate å påvirke deg.
    Man lager et skille mellom deg og det.
    Tegne opp et rom for deg, ditt rom, som er avskjermet fra den andre eller det som tapper.
    Det er vel et vern eller en slags begrensning, en adskillelse, eller et signal om at dette må du ikke la gå innover deg eller stjele tiden din.
    Hele tiden blir det en bevisstgjøring, en sortering, valg man må lære seg å ta.
    Lærte det av en musiker.
    Et visuelt lite bilde. I stedet for å ta alt inn i samme sirkel, deler man sirkelen i to, åtte tallet. Så begynner ryddingen, sortering. Hva vil du ha med deg inn i din sirkel og hva vil du plassere i den andre…ler av meg selv nå…Jeg er en dårlig forklarer og brukte veldig lang tid her nå ser jeg.
    Seint på kvelden og jeg orker ikke å prøve å skrive det bedre. Håper du forstår hva jeg prøver å forklare.
    Det finnes sikkert mange andre lignende bilder.

    • gamle ugle sier:

      Jeg tror jeg forstår. Har ikke hørt om det nei. Bruker du det?

      Jeg er av dem som bruker mine egne bilder og metaforer, de kommer til meg. Jeg er ikke så flink til å følge sånne opplegg. Tror heller jeg lar meg inspirere, ofte ubevisst. En gang var det en hjelper som sa til meg at jeg var som Askeladden. Jeg putter det jeg finner i en sekk, og så bruker jeg det når jeg trenger det, på min måte. Jeg trenger nok frirom til å improvisere, og skape mitt eget. Jeg har jo en viss faglig bakgrunn også, teoretisk og praktisk.
      Jeg kunne skrevet en lang fortelling basert på disse indre bildene mine, fra de siste åra.

      Jeg er av dem som ikke ønsker at noen skal ordne ting for meg. Jeg ønsker å ordne opp selv, og få lov til det, på min måte. Og få hjelp til det jeg ber om, ikke alt mulig annet. I grunnen handler det om å bli gitt tillit og få lov merke seg selv. Tror ikke jeg er alene om det.

      Jeg leste mange bøker om smertemestring da jeg selv var i smertehelvete. Da sorterte jeg dem etter hvordan jeg oppfattet at de så på pasienten. De som ble for objektiviserende og manipulerende, eller hadde for mye preg av oppskrifter, de nådde ikke inn til meg. Jeg er nok ikke så lett å hjelpe, hvis hjelperne har behov for å styre mye.

      Nå skal jeg la åttetallet ligge til modning, så vil det vise seg om det dukker opp i en eller annen form. Takk for at du gadd forklare.

      • gamle ugle sier:

        Føyer til – det du beskriver som deg og det i forbindelse med åttetallet, det oppfatter jeg som en måte å få avstand til følelser og opplevelser. Jeg søker det motsatte, nærhet og det å holde ut å føle, å være i det. Jeg kan bli for analytisk noen ganger jeg.

        • me sier:

          Ja, jeg er enig med deg i dette du skriver om åttetallet og at det kan virke som at det er en måte å få avstand til følelser og opplevelser.
          Samtidig så er det begrenset hvor mye man kan slippe inn på seg. Av og til må man verne seg. Jeg ser på det med å verne seg eller å lage en liten sirkel rundt seg selv som det samme som du beskriver over her at du ønsker et frirom til å improvisere, og skape ditt eget. Det kan du gjøre i din sirkel. Man blir sliten om man skal leve like åpent og leve i alt rundt seg.
          men vi snakker kanskje om to forskjellige ting.
          Å leve åpent ut mot alt rundt seg, ytre påvirkning og
          å leve åpent innover, i seg selv og alt man har opplevd, bært med seg og oppbevart inni seg over tid.

          • gamle ugle sier:

            Vi snakker kanskje om det samme, men ut fra individuelle historier. Mange kaver i følelser, og trenger kanskje litt avstand. Mens noen av oss har levd med avstand nesten hele livet. Og kan fort fortsette å opprettholde den avstanden, med for mye tankeøvelser.
            Noen av oss trenger å få tak i det som sitter i kroppen, og som handler om å føle følelsene. Hvis ikke vil de følelsene nok være der, mer eller mindre undertrykt, i kroppen. Og spille med, uansett.

            Jeg fikk en assosiasjon til det åttetallet ditt. Jeg kjenner noen som tenker seg at de har en glassrute mellom seg og situasjoner som tapper dem for energi. De kan se hva som skjer, men det rammer dem ikke.
            Mitt poeng er at jeg skaper sånne bilder selv, jeg klarer ikke så godt å bruke andres. Jeg må liksom eie dem.
            Jeg forstår at det oppleves som frirom innen den sirkelen ja. Jeg har nok egne metaforer som gir meg det frirommet jeg trenger.

            Fin diskusjon dette. Det fikk meg til å legge ut et lite dikt til –

        • Tanketrollet sier:

          Gamle Ugle, dine funderinger har mange ganger gitt meg rom til akkurat det du beskriver over her. Å føle det – uten å henge fast idet – og vi er iallefall to som kan bli for analytisk noen ganger …….

          • gamle ugle sier:

            Ja, jeg merker også gjenkjennelse på det med FOR analytisk. For mye avstand, for lite nærhet, for lite å lytte innover, har det vært for meg, men det er i ferd med å endre seg.

            Tror den gamle diskusjonen om «gi slipp» kan kobles til dette. Noe jeg aldri har skjønt hva betydde, annet enn å tenke bort, noe som ikke kan bare tenkes bort. Så det er noe annet som må til før «gi slipp» og jeg begynner å finne ut av det, litt etter litt.

  8. Tanketrollet sier:

    Positivitetskravet fra positivitetspolitiet gir rom for tildekning. Søker selv den ekte positiviteten som kommer fra dypet- for det å dekke til er skumlere enn hva mange tror- opplever jeg. Og nå er positivitetsbølgen en motivator for tildekning. Det har jeg tenkt mye på de siste ukene. Takk for diktet, det er delt slik at andre også kan stoppe opp og akseptere dypet i seg selv som noe som godt kan få sunn oppmerksomhet, anerkjennelse og på den måten ikke bli så farlig at det må iles til og tildekkes med utenpå-positivitet.

    • gamle ugle sier:

      Ja, jeg slutter meg til dette. Og for en som har vokst om med positivitetstenkning som hovedregel, ja så blir dette som å bli gitt en medisin som man er blitt immun mot, å bli oppfordret til dette.
      For det er noe grunnleggende som mangler, å merke seg selv. Før ekte positivitet kommer, i de porsjonene livet gir en.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s