paradis

PARADIS
Hun ser på broderiet,
det henger på veggen.
Det er dine henders verk, mor,
tenker hun.

Sommeridyllen på bildet
minner henne om morens drøm;
en verden hvor alt er godt.
Hvor alle tror på Gud med stor G,
og ingen er sinte eller slemme.
Morens idealverden er full av
lydige lykkelige mennesker,
som retter seg etter det som står
i den store svarte bibelboka.

Men hun fikk aldri oppleve
det fullkomne, moren; sitt Paradis.
Hvis hun ikke er i sin himmel nå.

Hun undres: Kanskje var moren
for redd til å legge merke til
alt det gode og vakre rundt seg,
i menneskene og det de skapte?
Livet her på jorden, som hun, moren,
kalte Jammerdalen.

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i barndom, religion. Bokmerk permalenken.

18 svar til paradis

  1. bibbi sier:

    En perfekt verden.
    Gjenkjennt og opplevd på en litt annen måte,
    med klamme, rigide rammer satt opp,
    en hel familie i et jerngrep,
    Jeg kallte det maktmisbruk,
    Hun kallte det skikkelighet.
    Så bruker man store deler av sitt liv,
    på å tillate seg selv,
    å gå utenom rammene,
    å se verden gjennom sine egne øyne.
    Slippe seg litt løs,
    selv om den klamme hånden,
    fortsatt strekker seg etter en.

    Takk for at du deler GU, og en god dag til deg.

    • gamle ugle sier:

      God påskemorgen Bibbi.
      Jeg tror rammene for det noen kaller et skikkelig og riktig liv kan være så mangt. Men det er slitsomt å leve med utenfra påførte krav, for å tilfredsstille andre. Enten det nå er religion eller andre former for skikk og bruk eller en miks av dette.

  2. Takk, gamle ugle. Dette vekker minner. Jammerdalen …. Væregladdalen, tenker jeg. Som fikk kjeft en gang jeg var liten og sola skinte og lykkebobler steg i meg: «Jeg vet ikke hvorfor, mamma, men jeg er så glad i dag.»
    – Du har ingen grunn til ikke å være glad! Du skal være glad hele tiden!

    Andre ganger:
    – Ikke bit negler! Det er bare ulykkelige barn som biter negler!
    – Ingrid er så rar, hun. Hun gråter for ingenting.

    Og i små glimt av selverkjennelse siterte hun noe hun hadde overhørt på toget:
    «Ikke gråt, unger, vi er på lysttur!»

    Apropos rammene som dere skriver om begge to, Bibbi og gamle ugle … I løpet av det siste årets prosessarbeid med å flytte inn i kroppen min og livet mitt, har jeg begynt å bruke «Jante» som fellesbetegnelse for alle slike rammer. Både storsamfunnets digre, overordnede rammeverk og de mindre rammene i grupper, familier … og blant venner?

    Alle de små, bitte, mikro, nanosignalene som bombarderer oss hele tiden, som varsler: «Ikke vis dette, ikke gå dit, ikke strekk deg i den retningen, krymp sammen litt mer der, eller så …»

    Eller så hva?

    Svaret jeg finner i alle celler i kroppen min er: «Eller så dør du».

    • gamle ugle sier:

      Takk for kommentar til ettertanke. Ja, det er mye som bombarderer oss med hva vi ikke skal gjøre, og hva som skjer hvis vi ikke gjør ditt og datt. Jeg opplever det som en slags støy jeg gjerne vil skjerme meg mot, noe som ikke er lett.
      Det er så mange angendaer der ute, i stort og smått, og det er godt mulig de kan kalles Jante, i en slags utvidet betydning.

      Jammerdalen tror jeg i min sammenheng betød jordelivet, som aldri ville bli godt nok, fordi menneskene var så syndige og opptatt av seg selv (!). Denne typen religion formidler en slags selvutslettelse, som om det å merke seg selv var det aller verste.
      De som trodde på dette formidlet en type evig utilfredstillelse. Det blir aldri bra nok, vi strekker aldri til, vi kan alltid bli mer ydmyk, snillere, stillere, mer oppofrende osv. Tungt for barn dette, veldig tungt. Blir ikke mye selvfølelse ut av dette.

      Jeg finner også svar i kroppen min, og den vil noe helt annet enn det utenverden signaliserer.

      Tilføyer – kroppen bærer på doble signaler / erfaringer. Både ivaretakelse av egne behov, men også redselen for hva som kan skje hvis den ikke hører etter.

    • bibbi sier:

      Det ble å leve inn under en Jante-fasade, tenker jeg. Utsiden, alt skulle se greit ut, innsiden, ingenting å klage på der heller.
      Så utrolig slitsomt, og aldri greide man å srekke seg dit, om man prøvde aldri så hardt.
      Jeg kan fortsett, i enkelte stunder kjenne på denne følelsen, men når alt kommer til alt, så gir jeg blanke mer i dag enn før.
      Kanskje disse foreldrenes sterke angst ble holdt i sjakk, av barnas evne til å innrette seg etter deres justis?

      • gamle ugle sier:

        Jeg tror ja, på spørsmålet ditt. Tror det handler om voksnes angst ja, at barna skulle innrette seg.
        Jeg gir også mer f*. Men som jeg skrev litt lenger opp, det er som om kroppen både husker mine behov, men også justisen. Tar tid å tømme seg for alt dette.

        Det er mye i måten samfunnet møter mennesker som ikke kan yte fullt ut, som minner om dette.

        • bibbi sier:

          Jeg kan bare si det samme som deg GU, kroppen husker, både behov, og all korrigeringen.
          Det tar tid å komme seg selv i møte, og denne tiden gis ikke i vårt samfunn i dag.
          På den ene siden, henger jeg etter i min utvikling, og på den andre siden, kan jeg mye om noe, jeg helst skulle vært foruten.
          Kan gjøre enkelte relasjoner vanskelig, er mine tanker.

    • veimat sier:

      Haha!

      “Ikke gråt, unger, vi er på lysttur!”

      Den var fin! Tror det finnes mange slike mammaer i dag, som sliter seg ut på det perfekte, og forventer glade, harmoniske barn tilbake. Som når du putter penger på en brusautomat.

      http://veimat.bloggnorge.com/2012/03/14/om-de-sterke/

  3. tantebe sier:

    Hm..vanskelige,triste ord.
    Så dumt at frykt og skam skal ødelegge så mye.
    For så mange.
    Jeg vet ikke hvilken Jammerdal hun snakker om.
    Den har hun nok laget selv?
    Og lagde deg redd.
    Tenk hvis det kunne strykes bort med var hånd.
    Det vonde.

    • gamle ugle sier:

      Ja, det var nok mye sånt, på den tiden, i disse legmannsmiljøene. Og noen ganger ble barn dratt for mye inn i det.

      Jeg har avklart mitt forhold til dette for mange år siden. Men kroppen glemmer ikke, og av og til dukker det opp.

      Etter hvert har jeg begynt å synes synd på de voksne, som var så opptatt av synd og skyld. Jammerdalen har hun nok laget selv, eller fått fra predikantene, jeg tror det ordet bruktes i den gamle bibeloversettelsen også.
      Bare ordet setter i gang assosiasjoner hos et fantasifullt barn.

  4. Hei Gamle Ugle! Oppdaget bloggen din nå, og måtte nesten spørre: Har vi samme mor?
    Min mor har lært å frykte Gud, jeg har brukt livet til å løsrive meg.
    Den som kunne puste fritt!

    • gamle ugle sier:

      Hei, takk for respons. Gjør godt med gjenkjennelse for meg…

      Kanskje er vi på samme alder? Tror det finnes en del som vokste opp i de første tiårene etter krigen, som opplevde dette. Siden den gang har det skjedd mye, og denne typen erfaringer er nok litt fremmede for unge mennesker flest. Av og til kan jeg kjenne meg igjen i innvandrerbarns beskrivelser faktisk.

      I tillegg til gudsfrykt tenker jeg at det er istedd litt kvinneundertrykking og litt konvensjoner, dette her.

      Å puste fritt er som jeg ser det en livslang prosess. Kroppen husker så altfor godt…

      • veimat sier:

        Hm. Jeg er litt for ung til å ha opplevd begrepet som noe annet enn et godt begrep på mitt delvis tøffe tenåringsliv. Da var faktisk himmelhåpet livreddende.

        Men med full respekt for Deres opplevelser, og Deres sannheter, så tenker jeg at de kvinnene kanskje levde/hadde levd ganske tøffe liv, og sett mye jammer, og trengte ord for det.

        Kvinneundertrykking og konvensjoner var vel en del av det tøffe, ja…

        Så kan vi jo også snakke om å sette pris på nuet. Det er en annen sak…

        • gamle ugle sier:

          Jeg tror du har rett, de hadde det nok ikke så lett, de kvinnene der. Deres flukt var bl.a. dette. Det finnes mange andre måter å flykte fra nuet på. Jeg har ikke behov for å sette meg til doms over andres valg når det gjelder dette.

          Jeg forsøker først og fremst å formidle opplevelsen av dette, slik den kan være for et barn. Som voksent barn ser man denne redselen bedre, og beklager smerten den ga, både moren og barna, dessverre. Mange barn av slike redde mødre bruker, som det sies i kommentarfeltet, et helt liv på å puste friere.

          Det er også noe med denne Jammerdal-kristendommen som kan virke selvutslettende, og slik jeg ser det, lite helsefremmende.

          • veimat sier:

            Ja. Det er rart det der. Generasjonene bærer hverandres byrder. Går man ikke i den ene grøfta, så er det fort gjort å gå i den andre.

            Så må hver generasjon identifisere grøftene, og lege sine sår, samtidig som de for neste generasjon forsøker å styre unna grøftene som står på alle seks sidene, minst!

            • gamle ugle sier:

              Ja, jeg er helt enig. Grøfter finnes på alle kanter. Og de kommer ikke til å forsvinne. Kanskje er det som en eller annen klok person har sagt, å bli voksen er å ta et oppgjør med barndommen.

              Det er allikevel en ting jeg ivrer for. Jeg tror det å bli gitt respekt som en selvstendig person med egne følelser og rett til egne valg, kan være et viktig utgangspunkt. Å få lov til å være subjekt i eget liv er viktig, slik jeg ser det. Det gjøres best ved at de voksne selv viser seg som subjekter, avgrenset fra barna. Og dette er ikke så enkelt det heller, slett ikke.

Leave a reply to veimat Avbryt svar