ikke nå

IKKE NÅ
Fornuftige tanker
ligger i store stabler,
stenger hele passasjen
inn til følelsene.
Jeg løfter tankene opp,
betrakter dem, en etter en,
før jeg legger dem forsiktig ned
et annet sted, på vent.
Kanskje trenger jeg dem en annen gang?
Ikke nå, sier jeg,
til mine superfornuftige tanker.
Ikke nå som jeg er på vei inn til følelsene.
Kanskje senere?

©gamle ugle

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i følelser og tanker. Bokmerk permalenken.

10 svar til ikke nå

  1. bibbi sier:

    Fornuftens tanker ja, hva skal jeg si, annet enn at jeg har snudd litt på det, og latt det andre mente burde være min fornuft, bli min ufornuft.
    Utfordringen er å finne balansen kjenner jeg.
    Jeg har nok godt på trynet en del, og så blir jeg for forsiktig.
    Det er denne mellomtingen jeg søker i meg selv.

    • gamle ugle sier:

      Jeg er enig med deg, balansen er utfordringen. Jeg har nok hatt en tendens til å la fornuften få for stor plass, noe som har gått utover helsa, dvs kroppen.

      Hva som er fornuftig, og hvem som bestemmer det, er jo et interessant spørsmål.

      Dette diktet er skrevet for noen år siden, da jeg strevde hardt med å merke hva jeg følte. Følelser er ikke like lett å hanskes med, for meg, og jeg har vel en mistanke om at det gjelder andre også? F.eks. hjelperne?

      • bibbi sier:

        Min erfaring har vært, når livet ble svært vanskelig og kroppen svarte på det, da måtte jeg finne fram til min egen fornuft, eller mine instinkter måtte jeg begynne å tro på.
        Svært vanskelig, da ens verden var blitt speilet på en vrang måte av andre. Så det å stole på seg selv og egne følelser, ble en stor utfordring.
        Så ble håpet at, en hjelper kunne møte meg på dette. Desverre, da gikk det fra ille til verre, og det er akkurat det du stiller spørsmål ved, som jeg tror, hjelperne har store vansker med å ta i mot den enkeltes følelser.

        • gamle ugle sier:

          Jeg oppfatter det som å avkognitivifisere meg. Dvs. alle de tankene som omverden satte pris på fordi det var behagelig for dem, men som bortforklarte og dekket over det jeg selv egentlig følte, de måtte parkeres. Jeg måtte det, for å komme meg videre, og for at kroppen skulle slutte å «hyle» i smerter.

          Mens hjelpere liker det som dekker over, er min erfaring. Det ytre er viktigst, kan det virke som. Bli fort ferdig med det, tenk positivt (og ultrafornuftig etter fasit).
          Huff, nå er jeg litt stygg kanskje, men min blogg tåler det, tenker jeg.

  2. mormor sier:

    Behagelig-gjøring for andre trykker eget behag helt ned i gjørma.
    Et slit å trekke det opp. Ikke bare det kroppslige behag, det hviler jo tungt på det følelsesmessige behag.
    Ha en god dag 🙂

    • gamle ugle sier:

      Veldig vanskelig å avlære seg behageliggjøring for andre, når det sitter så dypt. Et slit, en daglig kamp, vil jeg si.
      Sukk, men jeg gir meg ikke, ser det ut for.

  3. Jeg legger inn denne i sin helhet, av en dikter som jeg har lært mye av. Jeg rekker dessverre ikke å oversette i dag:

    «A Poet’s Advice» by E.E. Cummings

    A poet is somebody who feels, and who expresses his feelings through words.

    This may sound easy. It isn’t.

    A lot of people think or believe or know they feel—but that’s thinking or believing or knowing; not feeling. And poetry is feeling—not knowing or believing or thinking.

    Almost anybody can learn to think or believe or know, but not a single human being can be taught to feel. Why? Because whenever you think or you believe or you know, you’re a lot of other people: but the moment you feel, you’re nobody-but-yourself.

    To be nobody-but-yourself—in a world which is doing its best, night and day, to make you everybody else—means to fight the hardest battle which any human being can fight; and never stop fighting.

    As for expressing nobody-but-yourself in words, that means working just a little harder than anybody who isn’t a poet can possible imagine. Why? Because nothing is quite as easy as using words like somebody else. We all of us do exactly this nearly all of the time—and whenever we do it, we are not poets.

    If, at the end of your first ten or fifteen years of fighting and working and feeling, you find you’ve written one line of one poem, you’ll be very lucky indeed.

    And so my advice to all young people who wish to become poets is: do something easy, like learning how to blow up the world—unless you’re not only willing, but glad, to feel and work and fight till you die.

    Does this sound dismal? It isn’t.

    It’s the most wonderful life on earth.

    Or so I feel.

  4. Elisabeth sier:

    Jeg har det omvendt av og til. Følesene ligger i hauger og laser rundt meg. Må be dem pent legge seg til side, og la de fornuftige tankene få større innpass så ikke følelsene tar hele kontrollen. Puh! Slitsomt det og.

    • gamle ugle sier:

      Jeg tror dette er litt forskjellig for folk, jeg har selv vært ekstremt tankestyrt. Det beste er vel en viss balanse, tror jeg, men ikke alltid lett å få til.
      Jeg skriver i diktet at jeg legger de fornuftige tankene til side, for kanskje får jeg bruk for dem, senere? Alt til sin tid, tenker jeg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s