Sitter i kroken og er stille. Det polstrede rommet sørger for beskyttelse mot lyder utenfra; de hun ikke orker. Trenger hun lyd, lager hun det selv.
Rommet er tomt; ingen andre mennesker, intet inventar. Hun har valgt seg hjørnet lengst unna døra og det eneste vinduet. Kan såvidt skimte utenverden, fra der hun sitter.
Sitter aller innerst i kroken. Ingen merkbare bevegelser, ikke en lyd. Er stille.
©gamle ugle
gamle ugle 
Akk ja.
Tier den indre dialogen også?
Ikke helt nei. Å fange dette indre bilde er en form for dialog, tenker jeg.
Ellers tror jeg indre stillhet er en del av livet.
Jeg leser dette mer som et tenkt bilde enn et reelt. Det polstrede rommet er en sterk assosiasjonsbærer, og får meg til å tenke institusjon, og jeg får tanker om skjerming. Påtvunget eller frivillig. Kanskje som i lengselen etter et friminutt, men det er også mulig å tenke på det som et uttrykk for frykt. Det kan selvfølgelig også være at det handler om hvordan en føler seg her og nå.
Ellers ga det meg assosiasjoner til en utstilling jeg holder på å ferdigstille, som antagelig vil hete «Innerst i hjørnet». Utstillingen består av fem tablåer bygget på fem historier/kortnoveller. Den ene historien begynner slik:
«Innerst i stua, i en grønn lenestol, sitter ei dukke, funnet i en container sammen med andre ting som fortalte en historie. Håret var brent bort, hodebunnen var ruglete og svart av smeltet plast og den var skitten, naken, våt og enøyd.
Nå har jeg sminket ansiktet på den i kraftige farger. Hvitt, svart og rødt. Ikke med pensel, men med fingrene. Grovt. Vulgært. Som et overgrep. Og surret kroppen inn i hvite tøyremser.
Det føltes riktig å gjøre dette – omforme dukken – men hvorfor akkurat til et slikt uttrykk forsto jeg ikke helt. Ikke der og da. Det var en spontan handling, en impuls, noe underbevisstheten tok ansvaret for. Det bunnet ikke i et forsøk på å si noe konkret, men mer en opplevelse av å være tilstede i noe jeg ikke lenger klarte å rømme fra.»
Ha en fin uke.:)
Bjørn
Takk Bjørn, for en kommentar til ettertanke.
Dette er et indre bilde, ikke beskrivelse av et rom som eksisterer i den fysiske verden, det stemmer. Men jeg forstår din assosiasjon til institusjon, og jeg tar den videre, men kanskje et litt annet sted enn den typen institusjon jeg oppfatter at du henviser til.
Beskyttelse er det ordet som faller meg inn, når jeg leser det første avsnittet i kommentaren din. Jeg har skrevet om polstring før, som en type god beskyttelse.
Interessant at din kommende utstilling har en slik arbeidstittel. Det betyr kanskje at en del metaforer er om ikke universelle, så i alle fall på et vis felleskulturelle.
Jeg forstår det du skriver om uttrykk som en ikke alltid vet hva betyr, der og da. Slik har jeg det også. Noen ganger kommer det bilder og ord, som gir noe mening, men som ofte vokser, og gis flere perspektiver, over tid.
Jeg kan fortelle deg at jeg strøk en siste setning i dette innlegget. Kom til å tenke på det da jeg tok en tur inn i Vannlandet og leste dagens tekst fra deg. Om jeg ikke trekker samme konklusjon som deg, så litt i samme leia. En slags aksept av tingenes tilstand, stillheten, roen…
Ha en flott kveld, og igjen takk for en stimulerende kommentar.