FRAVÆRENDE VOKSNE
barndommen var full av
fraværende voksne
tilsynelatende nærværende
men de så henne ikke
overså mye de voksne
stakkars dem
de hadde så mye å gjøre
kunne ikke få med seg alt
har hun tenkt som voksen selv
men hva med barna
undrer hun nå
de som trengte
nærværende voksne
hypernærvær behøvde
noen av de barna
for hun var et sånt barn
trengte noen med
høyaktivert nærvær
noen som så
tvers igjennom henne
gjorde alt rett for henne
hjalp til å låse opp
det som var stengt inne
for hun kunne ikke
låse opp selv
hjelp meg
hjelp meg
ropte det et sted
langt inni henne
men ingen hørte det
ropet nådde dem aldri
de var for fraværende
de voksne
de lyttet ikke
tok det for gitt
at en så stor stillhet betød:
ingen nød
med henne nei
ingen nød
de skulle undret seg
over stillheten
faretruende stille
skulle de tenkt
altfor stille
kommer stormen?
de skulle langsomt
nærmet seg de voksne
ganske forsiktig
for ikke å skremme
skulle aldri gitt seg
samme hvor mye hun
avviste dem
hun var jo livredd
men hva med deg
kunne de sagt til henne
gang på gang
hva kjenner du
inni deg?
uendelig med tid trengtes
mengder med
oppmerksomt nærvær
var nødvendig
for å hjelpe barnet hun var
men de var
fraværende de voksne
i barndommen
det var ingen der
for henne
hvor var dere voksne?
hvorfor så fraværende?
manglet dere
nødvendig nærværsevne
dere voksne?
©gamle ugle
gamle ugle 
Barn skal sees,
ikke høres.
Barn skal tie.
ikke føles.
Voksenlivet er så stort
Gjemmer barnet.
Glemmer barnet.
Når barnet sees
og er taust og tier.
Er det ingen fare,
sier de, med iver.
Snill er stille,
slem er hørt,
av dette blir lett forført
de fraværende voksne.
Barn skulle ses, men ikke høres,
sånn var det den gang.
Men hva gjør vi nå vi voksne?
Jeg er bekymret –
er det noen som lytter?
Vi lytter til hvert lite ord
og bærer dem ved hjertet.
Slik kan vi ferdes på vår jord
med mye mindre smerte.
Ja, vi lytter det vi kan,
og håper vi merker de ørsmå signaler,
som gjenklang gir
i oss selv.
Redde var de, de voksne.
Og det er ikke en unnskyldning.
De som ikke så, de eier sin blindhet.
De som nå ikke ser eier også sin blindhet.
De som bare hørte med det døve øret, de eier sin døvhet.
Slik de som nå ikke hører eier sin.
Barnet jeg engang var, var heldig.
Ble sett av menn som hadde vært i krig.
De levde med nærværet av Skyggen i seg selv
og kjente igjen Skyggen i meg.
De sa aldri noe om den.
De var hos meg.
De var i Skyggen.
I sin og i min.
Skygge møtte Skygge og ble delt Skygge.
Og delt Skygge er bare en skygge
og ikke en fare som fyller hele verden.
(og det er grunnen til at soldater var de fineste menneskene jeg visste da jeg var liten)
Takk for dine ord. Det er så mange ulike historier, så mange variasjoner over forsømmelse, som jeg kaller det. Det sitter i kroppen som gammel smerte, av og til dukker det opp, noen ganger blir det ord av det, stundom dikt. Kanskje slippes smerten ut litt etter litt, tenker jeg.
Som dine soldater kjenner jeg selv av og til igjen denne smerten, i barn jeg har møtt, gjennom livet. De som bærer så mye smerte og ensomhet, inni seg.
Så flott, denne beskrivelsen av skyggene! Jeg blogger også, men er ikke klar for barndomshistorier ennå. Vet ikke om det er dit jeg vil med bloggen min. Men «skyggedelingen» rekker så mye videre… Kan jeg klippe ut litt av det du har skrevet, og linke det til deg?
Hei, det er jeg gamle ugle som er ansvarlig for diktet Nærværende voksne. Det i kommentarfeltet om skyggene er det Ingrid som har rettigheter til. Du kan sikkert spørre henne, inne på hennes blogg.
Du må gjerne linke til denne posten her, om du vil det.
Ja. Det var vel egentlig Ingrid jeg spurte… Skal gå på bloggen hennes…
Du skal se jeg kommer tilbake til deg senere 😉
Kjære veimat, selvsagt kan du det! Jeg har svart pr epost, og gjentar det her. Prøvde forresten å abonnere på bloggen din, men fikk feilmelding.
Takk 🙂
dryppe
stille
smerte
Lytte
lette
hjerte
bytte
dele
lege
nytte
flytte
verket
lykke
❤
Hørt og sett.
Og gjenkjent.
Ja, vi er mange.
Bambi: Nydelig. Takk. Ordløs.
Kloke ord gamle ugle, som vanlig. Jeg kjenner meg igjen i mange av diktene dine. Dette var litt spesielt – for nå er det vi som er voksne. Hva kan vi gjøre når vi kjenner stille snille barn? Som viser at de helst vil være i fred? Vi har da respekt for grenser også…
Det kan være vanskelig, men kanskje trenger vi rett og slett å spørre, og ikke bare en gang. Og noen ganger bare være. Jeg har møtt mange av disse barna, som voksen. Av og til er det som om de bare trenger merke at noen er der. Lenge nok. Stille nok. Nær, men ikke for nær. Tåle, vente. Til de selv åpner opp.
Jeg skjønner at mange kjenner seg igjen, da er det vel noe almenmenneskelig som kommer fram, i diktene.
Tilbaketråkk: reprise: fraværende voksne | gamle ugle