orker ikke streve

Skrevet 16. januar 2013 av gamle ugle

ORKER IKKE STREVE
hun forholder seg
så rolig hun kan
i tristheten som
ser ut til å vedvare

for hun vil ha slutt på strevet
orker ikke fikse mer
på seg selv
forholder seg rolig

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i følelser og tanker, stillhet og tid. Bokmerk permalenken.

8 svar til orker ikke streve

  1. qvinde-hast sier:
    16. januar 2013, kl. 01:51

    Synes hun hadde fortjent mer glede, men verden er ikke rettferdig..

    Svar
    • gamle ugle sier:
      16. januar 2013, kl. 09:07

      Tror nok gleden kommer den, men takk for at du unner henne det.

      Men det gjelder å få lov til å føle det man føler. Hun i diktet har måttet leke være-glad-leken lenge. Og tristhet har det vært lite plass for. Så den må få være der, og hun må slippe å fikse seg glad.
      Hun må hvile i tristheten en stund, og ikke kave for å få den bort, tror jeg.

      Svar
      • qvinde-hast sier:
        16. januar 2013, kl. 13:14

        Enig i det, tristheten må anerkjennes og respekteres så lenge kroppen finner det nødvendig, og den gir nok fortere slipp hvis den ikke mases på.

        Svar
        • gamle ugle sier:
          16. januar 2013, kl. 13:55

          Ja, akkurat sånn tenker jeg også. Jeg leste et sted om å akseptere innover og fokusere utover. For noen av oss er nok det første, innover, det mest krevende.
          Så da kan det hende det tar litt lengre tid dette, for noen av oss.

          Svar
  2. Bibbi sier:
    16. januar 2013, kl. 11:51

    Å anerkjenne sin egen tristhet, er å anerkjenne seg selv. Viktig.
    Ønsker deg en fin dag Gamle Ugle.
    Klem

    Svar
    • gamle ugle sier:
      16. januar 2013, kl. 13:52

      Helt enig Bibbi. Det er lettere i teorien og tankene, tror jeg, enn i praksis, dvs tåle tristheten, følelsesmessig og kroppslig.
      Klem med ønske om en fin onsdag, for deg –

      Svar
  3. Bjørn Hølbakken sier:
    16. januar 2013, kl. 14:18

    Å være i det en faktisk er, er ofte et bedre valg enn å forsøke å være et annet sted. Rømmer en fra seg selv ender en gjerne opp i en form for limbo. Å være tilstede der en er, betyr likevel ikke at en må være der for bestandig. For det er lite som er fullstendig statisk.

    Ha en fin dag.

    Bjørn

    Svar
    • gamle ugle sier:
      16. januar 2013, kl. 14:24

      For å si det sånn, en kan ikke gå videre, eller forlate et sted, før en har vært der. Noen ganger er det å være der som er den store utfordringen. Og da tar det litt tid før en kommer videre.
      Ingenting er vel egentlig statisk eller? Blir litt filosofisk nå, men.

      Svar

Legg igjen en kommentar