OVERLEVELSE
Klarte alt hun, utfordret seg selv,
forserte barriere etter barriere
samtidig som hun holdt
barnet i kroppen sin, under kontroll,
i alle dets aldre og utgaver.
Klarte alt med barnet innestengt,
bak lukkede dører, etter hvert ble det
høye tykke murer mellom dem,
alle veier inn til barnet var sperret,
til og med de smale stiene var
forlengst gjengrodde.
Klarte alt så lenge barnet var langt der inne,
klarte mer og mer etter hvert som
det ble mer og mer innestengt,
gjemt og etter hvert ganske glemt,
ante ikke at barnet fantes lenger hun,
trodde det var vekk, i alt styret med
hennes talløse vellykkede erobringer,
grenseoverskridelsene i livet hennes.
Klarte mer og mer og mer og mer,
ville gitt seg selv meget pluss
i overlevelse, nesten særs godt,
så godt klarte hun seg,
når hun ikke merket barnet i kroppen.
For det var jo borte, barnet i henne?
Klarte alt, nei forresten
nesten alt, skjønte hun til slutt,
tusenkunstneren nesten-alt,
det var henne det.
Nesten alt ja, for å klare alt
måtte hun ha med seg barnet inni seg,
det var hennes siste utfordring,
og kanskje den aller største?
Derfor rev hun ned murer,
åpnet dører, tråkket opp nye stier,
anla brede avenyer inn til barnet i seg,
for nøkkelen til å klare alt lå i kroppen,
hos barnet, alt skulle hun klare med det,
det var ikke lite trodde hun,
men det tok tid.
Hadde hun det da?
Nok tid?
Vet ikke, det ble som det ble,
men hun prøvde å klare
den siste nestendelen av alt,
med barnet, i kroppen.
Hadde klart nesten-alt.
Tok fatt på alt.
Var og er fremdeles redd.
©gamle ugle
gamle ugle 
Får jeg være redd sammen med deg? Kanskje delt redsel er litt mindre redsel?
Ja, vi kan jo prøve? Det virker tryggere med redde mennesker enn med de overtrygge, synes jeg.
For meg handler det om å få lov til å være der jeg er. Og gi andre lov til det samme. Overtrygghet er et panser.
Ja, det kan det nok være, panser ja.
Og jeg er enig, være der jeg er, det er mitt mål også. Inkludert å være redd, selv om det kan være utrolig krevende noen ganger –
Kan jeg stå sammen med dere?
Det krever mye å være der man er, og det lille barnet lar seg ikke gjemme, eller ignoreres, men det er redd.
Ja, det gjelder å stå sammen, for redselen må få være der, så lenge det trengs.
Redselen ligger og lurer,
selv etter talløse kurer.
Er redd i kor med dere. Du trigget noe. Kommer på muren.
Oj, hva driver jeg med, nå da? Jeg får ta en tur til deg etter hvert.
Dette diktet er skrevet for noen år siden. Jeg la det ut mest for å minne om at vellykkethet noen ganger kan skjule mye, som til slutt krever sin rett, kanskje? Mao, at de fleste av oss er ganske menneskelige, og redde, når alt kommer til alt –
Gamle ugle.
Det flakset litt i brystkassen.
Så slik var det.
Nå : http://www.starbear.no/mormor/2012/10/22/endelig-fasit/
Dette var et veldig, veldig sterkt dikt gamle ugle. Det satte seg i mellomgulvet. Tenk et helt liv beskrevet så tydelig med noen få ord. Her har du klart det igjen!!! 🙂
Veldig bra gamle ugle!
Takk for din fine respons.
Når jeg leser det du skriver tenker jeg på dine innlegg om utbrenthet m.m. Kanskje et lite apropos, at det er ikke så enkel dette, som å tenke litt annerledes, ignorere kroppen etc. Som om man ikke hadde gjort det, så det holder…..
Lille pike – som ikke ble sett eller trøstet. Som går rundt i verden, ikke vet helt hvordan det kjennes å bli sett, være ønsket. Når frykten lukker verden ute, lukker den samtidig lille pike inne i et alt for trangt rom. Hvordan komme ut? Hvordan finne frem til det som er levende? Den lange veien hjem… Den er ikke enkel, det finnes nok ingen fasit, men går det kanskje an å ikke være ensom liten pike som voksen?
Takk for dine ord. Jeg tror som deg, det finnes ikke fasiter for mennesker. Det finnes bare individuelle veier.
Dette diktet ble skrevet for noen år siden, og meg forteller det at det ikke er bare å lukke igjen og forlate fortiden, selv om det noen ganger virker sånn. Mange blir innhentet av den, en eller annen gang.
Barnet, eller den lille piken, trenger å bli hørt og sett av den voksne, tenker jeg, før fortiden kan integreres i nåtiden. Og en bli mere hel, for å bruke det litt forslitte begrepet, som passer her, synes jeg.
Redselen må tåles, etter hvert blir kanskje barnet tryggere og stoler mer på den voksne, det kommer litt an på. Det er sånn det er, med barn og trygghet, og jeg tror det er litt sånn inni oss, også når vi er voksne. Barna i oss blir ikke borte, men er i oss voksne, og det blir en indre samtale, som har sin verdi, på så mange måter, tror jeg.
Et pip herfra
http://www.starbear.no/mormor/2012/10/22/award-det-fikk-jeg/
MEGET VEL FORTJENT, MORMOR! Både til deg og til GU
Har sendt deg en lenke, DU fortjener mange lesere, synes jeg –
Sterkt søsterskap her som deler gaver ! Gaver som alle vet hva betyr, fordi vi har alle hatt eller har ett slikt barn med oss i møter med virkeligheten som voksne. En god mentor for meg sa jeg skulle trøste og vugge barnet- meg- stryke det midlt over håret og la det kjenne seg trygt. Det er ett godt råd 🙂
Ja, det var et godt råd..
Jeg tenker også at noen av disse barna trenger mye respekt, og å bli møtt med tillit. Og å bli tålt, uansett. Og det kan ta tid å finne fram til det gode samspillet.
Å bli tålt uansett kan være en ensom ferd- det er så mange strenge mennesker som ikke tenker at det er noe bakom- » Tenk så lite det er som vises utenpå » sier en god venninne av meg. Og det er helt riktig. Det er mange barn som bråker for å bli sett- og mange voksne også….. Jeg forsøker å bli venn med alt det som er inni meg, hvis JEG klarer det så er det ikke SÅ viktig med alle «mangelsykdommene» utenfor meg. En livslang oppgave, men jeg føler meg STERK når jeg favner den lille meg !
Din venninne høres klok ut. Og ja, det er mange barn som bråker, og noen som trekker seg inn i seg selv og forsvinner. Og det gjelder barna som er inni de voksne også.
Jeg tror det er mange individuelle fortellinger her, som hver enkelt må finne ut av, hvordan leve med. Det er stor forskjell på hvor tillitsfulle disse barna er, noen av dem har erfart at ingen er til å stole på.
Jeg har gjort og gjør fremdeles som deg; prosjektet er å tåle seg selv. Og med tiden til hjelp, ja så skjer det store ting, er min erfaring –
La oss klappe oss selv på skulderen og gi oss selv en god varm klem for vel utført arbeid 🙂
Jeg er med på det. Ønsker deg en god helg.