pålagt positivitet

Skrevet 20. mars 2012 av gamle ugle

PÅLAGT POSITIVITET
den pålagte positivitetens pris
ble for henne selvforakt
undertrykkelse av uttrykk
følelsesmessig indre eksil
avsondring fra henne selv

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i følelser og tanker, makt og avmakt. Bokmerk permalenken.

8 svar til pålagt positivitet

  1. ingridjohanne sier:
    20. mars 2012, kl. 09:49

    Ja. Fremmed-gjøring.

    Svar
  2. bibbi sier:
    20. mars 2012, kl. 10:01

    …Og den satte meg i AVMAKT.

    Svar
  3. Melivetpaaslep sier:
    20. mars 2012, kl. 13:28

    Seg selv er mer enn det glade og lette og jeg tror ikke man kommer dit lettere ved å ignorere det som ikke stemmer, det som er vondt. Tvert imot tror jeg mange har blitt syke fordi de ikke har vært ærlige nok med seg selv og hva de føler. Hvorfor er så mange så redde for å vise hvem de er? Hvorfor er fordømmelsen så hard hvis vi viser fram sårbarheten og andre sider av livet enn den effektive og veltilpassede?

    Svar
    • gamle ugle sier:
      20. mars 2012, kl. 13:40

      Ja, hvorfor er det sånn? Jeg tenker at det er ubehagelig å møte andres sårbarhet, hvis man selv ikke har kontakt med egen sårbarhet. Min erfaring er at man alltids kan tenke ting bort, for en tid, men at det innhenter en, en eller annen gang.

      Så på et vis handler dette om å tåle menneskelighet, og om å ta vare på helsa, i bred og langsiktig forstand. Tror det er noe med systemene våre, kulturelt og sammfunssmessig som drar i litt andre retninger. Dessverre.

      Svar
      • mormor sier:
        20. mars 2012, kl. 13:55

        Jeg tror at man ved å vise seg som man er, holder opp et speil for andre. De som tror seg vellykket skremmes, for en del av dem sliter kanskje også med samme følelser.

        Å tåle menneskelighet på alle plan, fra det storslagne og heroiske til det ynkelige og selvforaktende, virker nok kanskje farlig, For det kunne vært dem, om de hadde turt å se etter.

        Svar
        • gamle ugle sier:
          20. mars 2012, kl. 14:08

          Ja, jeg tror som deg mormor. Jeg tenker at dette kanskje går litt i arv, også. Har man ikke blitt tålt og dermed blitt istand til å tåle sitt eget ubehag, ja så sender man gjerne det samme videre. Gamle mønstre som fortsetter å virke, hvis de ikke brytes.

          Svar

Legg igjen en kommentar