farlig frihet

FARLIG FRIHET
Fra min forpost i vindfanget ser jeg ut mot
den farlige friheten.
Formaner meg selv, med følgende ord:
Følg din egen fornemmelse,
der ute i den forlokkende,
men farefulle friheten.
Formynderulvene kan være iført fåreklær.
De formulerer seg så forbannet
forførerisk, når de sier:
Ta fullt ansvar for deg selv.
Og fortsetter: Følg våre forskrifter,
eller ta de fryktelige konsekvensene.
I følge vårt formular kan det få
katastrofale følger for deg.

Fy f*, hvem tror de at de er?
Fordømte fundamentalister,
tenker jeg, forgiftning er det.
Men tror du de fatter det?
Nei, de vil ikke forstå.
For det fremmer ikke deres forehavende,
og kanskje føles det faretruende for dem.
Eller er de forledet selv?

Men for meg blir forførerne farlige.
Jeg frykter ny ufrihet,
min fantasi om helsefremmende frirom forstummer.
Føler meg forsvarsløs,
for de er som fortidsgufs, frelserne,
med alle forordningene sine.
Fri meg fra dem, sier jeg, fri meg.

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i livsutfoldelse. Bokmerk permalenken.

10 svar til farlig frihet

  1. bibbi sier:

    Takk for at du deler GU. Få det ut sier jeg!
    I den behandlingen, du, jeg og flere har møtt ligger det mye ansvarsfraskrivelse og fordømming.
    Men troen, til hjelperne, den er sterk på, at dette er rette vei, og da trengs så absolutt våre motstemmer.
    Dette har mange av oss vært gjennom fra barnsben av, og det retraumatiserer og kan aldri bli annet, hvis det ikke snur, og de begynner å lytte til det vi har å si.
    Var innom hos fastlegen i går, og jeg fikk det jeg trengte, en penicillinkur. Etterpå slo det meg, enn om han hadde møtt meg med: Nei, dette må du gå hjem å tenke på. Kankskje kan du gjøre litt mer selv først.
    God dag til deg GU, fra meg i det noe kvasse hjørnet i dag.

    • gamle ugle sier:

      Det kvasse hjørnet er et bra og nødvendig hjørne det, tenker jeg.

      Jeg tenker litt videre på det du skriver om somatisk hjelp. Hva hvis den hjerteopererte fikk skylda hvis operasjonen var mislykket? Det virker absurd dette, at pasienter som trenger psykisk helsehjelp skal få skylda hvis behandlingen ikke virker. Det kunne ikke vært mer opplagt, synes jeg, at det er behandlingen må gås etter i sømmene. Noen fallitterklæring trengte det slett ikke å være.

      Min foreløpige oppsummering er at det gjelder å være råsterk og oppegående når man søker hjelp. For ellers kan det gå riktig ille…..

      Det du skriver om retraumatisering er interessant. Jeg har jo skjønt dette ganske lenge nå, i år. De siste dagene har det gått opp for meg for en enorm snuoperasjon dette handler om. Og systemene er ikke de som er best egnet til å bistå i dette, for å si det sånn.

  2. bibbi sier:

    Ja, man bør være sterk, og helst ha klare tanker på, hva man trenger, kontra ikke trenger.
    Jeg hadde ikke annen tanke, da jeg søkte hjelp, at nå har jeg det så ille, nå må noen hjelpe meg.
    I ettertid har jeg følt meg som, fritt villt, og jeg har brukt år på å forstå hva som skjedde.
    Da jeg trengte hjelp som mest, da fikk jeg det minst.
    Den hjelpen jeg fikk, var den jeg trengte å skjerme meg mot, der og da, men den tydeligheten hadde jeg ikke den gangen.
    Den har kommet med årene. Det jeg husker best var, at jeg gikk fra hjelperne med forsterket skam og skyldfølelse, og jeg hadde ikke ordene på det kaoset som ble forlenget for min del.
    Så da tok jeg noen timer til, men til slutt var det bare en tanke, og det var, denne hjelperen må jeg komme meg vekk fra, og det gjorde jeg.
    Dette forstår ikke psykisk helsevern per i dag, at den kognitive terapien, er sterkt retraumatiserende for en del av oss, og jeg vet, flere skal til disse hjelperne å oppleve det samme som oss, og mange vil vel aldri si noe om det de opplevde. Det kan jeg forstå, men det provoserer meg at psykisk helsevern ikke tar signalene. Puh, dagen utblåsing GU.

    • gamle ugle sier:

      Den utblåsingen er flott, spør du meg. Jeg har samme konklusjon, på mitt vis. Det blir bare gjentagelser og forsterkninger av dette.
      Det er klart det er ille når man søker hjelp. Og da skal man tas på alvor, og behandles ordentlig. Ikke dirigeres hit og dit, tenk ditt, tenk datt, gjør sånn og slik.
      Jeg diskuterte med en psykologstudent et sted på nettet, og spurte vedkommende om de lærte noe om retraumatisering. Svaret var veldig lite. Det skremmer meg, for det blir som å ikke lære om sterke bivirkninger av medisin det, med mulige fatale utfall.

  3. mormor sier:

    Man skal være sterk, frik og oppegående for å være syk.
    «Jeg – alene – vite» – holdningen er sterk hos mange hjelpere.
    Og særlig blant dem som burde trå ytterst varsomt.
    Sjelen lar seg ikke dissekere, men det vet de da ikke, disse byråkrathodene.

  4. mormor sier:

    Hola, FRISK – men man kan bli en frik av disse folkene.

  5. -Annabella- sier:

    Du skriver så godt Gamle ugle.
    Jeg leser og leser og det gjør meg godt! Takk.

    I fjor var jeg langt nede, og legen min sa til meg: «Du må slippe kontrollen».
    Det eneste jeg husker fra resten av timen var at jeg fikk følelsen av å være utenfor meg selv, og at jeg bare ønsket å dø.
    Det eneste jeg hadde å klamre meg til var jo nettopp kontrollen jeg følte jeg hadde over meg selv og min kropp. Hvorfor skulle jeg ikke få lov til å ha den følelsen?
    Har ikke leger kontroll? Hva er normalt og ikke liksom?
    Jeg vil alltid vite hvorfor leger og andre hjelpere sier det de gjør. Veldig ofte har jeg fått til svar: «Det er ikke så viktig med hvorfor».
    Hvordan kan man «bli behandlet» om man ikke får svar på det man lurer på, når man samtidig får informasjon om at man ikke er helt som man skal?

    • gamle ugle sier:

      Takk for respons og mange viktige spørsmål.
      Kontroll ja, det må alle mennesker ha det, på litt ulike måter. Jeg tenker at kontroll er noe som må aksepteres, og som slipper eller endrer seg når ting endres. Og det er slett ikke farlig å akseptere kontrollen. Og å slippe på kommando, nei det kan i alle fall ikke jeg.

      Jeg tror de sier dette i beste mening, hjelperne, det står nok i bøkene deres. Jeg er en med stort kontrollbehov, men jeg har måttet gjemme det, for omverden synes ikke å tåle det. Hjelpere blir lurt og liker det ikke. Kanskje føler de seg hjelpeløse? For de kan ikke bruke «oppskriftene» sine, og fikse folk fort (og gæli)?

      Bli behandlet ja, hva er det? Min syn på dette er at det er personen selv som skal styre dette. Hjelperne skal bistå med det som personen trenger. Noen sånne hjelpere finnes, men de er ikke lett å oppspore.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s