Apropos besværlige kropper; av «så mang’ slags grunna …….»
KROPPEN, SMERTENE OG JEG
Rykk tilbake til start,
roper Kroppen,
idet den sender smertene ut,
de som jager opp mot venstre øre.
Du skal straffes,
sier Kroppen.
Du har ikke hørt etter.
Og du mangler tillit.
Aksepterer slett ikke.
Er altfor ambivalent.
Så du må straffes.
Rykk tilbake til start.
Og jeg som trodde vi var allierte,
Kroppen og jeg.
At vi hadde en avtale,
smertene skulle være på et minimumsnivå,
ja, til å leve med.
Nå sier Kroppen noe helt annet.
Den faller meg i ryggen.
Vet ikke om jeg vil spille dette spillet,
om vi kan være allierte lenger,
Kropp, du er ikke til å stole på.
Du bryter fredsavtalen vår,
uten rimelig grunn, vil jeg si.
Jeg har gjort alt du ba meg om,
oppfylt dine krav.
Nå er det du som svikter, Kropp.
Det er sånn jeg ser det.
Er vår allianse uten fremtid, Kropp?
©gamle ugle
gamle ugle 
Dette er meget gjennkjennelig for Bambi som prøver, faller og reiser seg
Jeg føler meg som en fredsmegler mellom kropp og vilje (sinn)
handler om å roe
ikke presse
ikke eskalere
lytte
finne balansen
hele tida
på gyngende grunn
Jeg håpet på gjenkjennelse ja, selv om det kanskje ikke hjelper noe… Men det finnes mange i samme situasjon. Og smerter er forbundet med skam også, hvis de er såkalt subjektive eller uforklarlige. Derfor skriver jeg om det.
Takk du! Man skal forresten ikke kimse av gjennkjennelsen…
Ikke bare er den en del av overlevelsen
men en stor del av det å leve
Oj, det var kloke ord, jeg må gjenta det: Gjenkjennelsen er en stor del av det å leve.
En ulydig kropp er en farlig venn,
den svikter og sviker
igjen og igjen.
Hør:
«Du skal lyde, din egen kropp,
hode, nå har jeg sagt stopp,
Vil ikke høre?
DA pisker jeg deg,
med smerter og skam,
til du lystrer meg!
Hjerte og sjel det er jeg som er sjef,
lytt, lær og knel.»
Du høres streng ut, mormor. Jeg kan betro deg at jeg har hyggeligere samtaler med kroppen også. Fortsettelse følger kanskje?
Sånn er krigen ja,
freds og forsoningsprosessen
er de utfordrende
sam-talene
Hør kjære hode, sjel og hjerte
gi deg, det skal ikke være smerte.
Lysten og livet ligger der fremme,
i kroppen føl deg så inderlig hjemme.
Dans da, syng og la stemmen klinge,
jeg vil da slett ikke noe betvinge..
Jeg lytter og lærer.
Gjenkjennelse er en stor del av det å leve. Det var både kloke og gode ord.
Hos psykologen kjennte jeg ikke meg selv igjen, fant ingen forståelse for mine følelser, og det ble enda vanskeliger å spille på lag med meg selv.
Hvem var jeg?
Jeg gikk tilbake mange steg, for så å gå veien videre alene, og det ble ikke feil.
Fortsatt er det mange steg som skal gås, men jeg har blitt forsiktig med hvem jeg går sammen med.