piggsko

Skrevet 25. november 2015 av gamle ugle

PIGGSKO
krenkelsene var som
store sko med pigger
planta midt i fleisen

gang på gang
tråkka på av
voksne barn
uvettige uvettige
da og nå
mobbere og hjelpere

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i makt og avmakt, relasjoner. Bokmerk permalenken.

7 svar til piggsko

  1. Bjørn Hølbakken sier:
    28. november 2015, kl. 11:20

    Direkte og sterkt dette. Krenkelser er vanskelige å leve med. De blir ikke borte bare fordi det blir en ny dag, en ny uke, et nytt år. Men kan henge i hele livet. Og verst blir det om en opplever at nye krenkelser fortsetter å poppe opp, fordi ingen klarer å romme konesekvensene av de opprinnelige.

    Ha en fin dag.

    Bjørn

    Svar
  2. alva sier:
    4. desember 2015, kl. 15:02

    Ikke se deg tilbake, sier noen. Gå videre, sier de samme stemmene.
    Også denne som jeg så ofte «trøster» meg med; Det er to dager i året vi ikke får gjort noe med.
    Den ene dagen blir kalt i går og den andre blir kalt i morgen.
    Så i dag er altså den dagen som jeg kan prøve å gjøre det beste ut av.
    Det er en kunst
    det er krevende
    det er av og til håpløst
    å være tilstede i nuet
    legge ut på en ny tur
    med blanke ark
    er nesten umulig
    når sekken på ryggen
    er full med
    flere års opplevelser
    på godt og vondt

    Noen dager er det lettere enn andre å få til denne flyten
    denne frie flyten
    hvor hjernen settes i fri
    når jeg er helt i musikken
    eller i fargene
    eller i komposisjonen
    eller i maleriet

    som å sitte på toget og bare se på naturen, landskapet som raskt passerer deg
    og jeg ikke har en eneste tanke i hodet
    det er bare øynene som ser

    det er godt med slike øyeblikk hvor jeg er helt til stede
    i kunsten
    i det vakre

    men det gjør jævlig vondt de dagene jeg ikke klarer det
    og hjernen min
    bare surrer rundt og rundt
    opplevelser som har gjort meg vondt.

    Ønsker deg en fin førjulstid, gamle ugle og takk for alle de flotte diktene du legger ut.

    ❤ klem

    Svar
    • gamle ugle sier:
      4. desember 2015, kl. 18:13

      Kan bare slutte meg til det du skriver.
      Detter diktet har jeg nølt med å legge ut. Å framstå som krenket er i ferd med å bli som å erkjenne at man er et offer. Ingen av delene er spesielt vel ansett, snarere tvert imot.
      Selv tenkte jeg bl.a. på integritetskrenkelse når jeg skrev dette diktet. Og på svik, fra mennesker en stolte på. Voksne da en var barn, hjelpere da en søkte hjelp og støtte.

      Varme tanker til deg, med ønske om en god førjulstid. Klem –

      Svar
      • alva sier:
        4. desember 2015, kl. 23:33

        Hvorfor er det så mye snakk om at en ikke må gjøre seg selv til et offer? Og hva ligger egentlig i det begrepet?
        -det har jeg lurt på lenge.
        Er det en som gråter og viser avmakt?
        Jeg har lest at det er ofrenes avmakt som ubevisst er det som gir den andre part makt.
        Og for noen er en slik maktfølelse viktig.

        På den ene siden så skal man framstå som tøff og en som ikke bryr seg…går uberørt videre.
        Den siste tiden har det jo vært mye snakk om fasade-mennesker på facebook.
        At alle bare legger ut vellykka bilder og gjerne ønsker å framstå som vellykket.
        Kast maska, stå fram usminka, oppfordrer noen og roper etter åpenhet, renhet og ærlighet.

        Det burde jo være naturlig å snakke om alle livets farger.

        Det jeg syns er vanskelig er at jeg er et menneske som senser så mye rundt meg og jeg har av og til alle sansene vid åpne…inntrykkene strømmer på fortere enn jeg klarer å fordøye dem og noen ganger kan de bli så voldsomme og overveldende, at jeg kommer til et punkt hvor jeg får behov for å verne meg, stenge av, begrense. Så begynner rydde arbeidet. Det hjelper å få satt ord på det. Det er trygt å ha kontroll. Denne kontrollen ligger ofte på tankeplan.

        Det handler vel om å ha denne indre styrken, kraften som gjør at man tåler inntrykkene fra omverden/omgivelsene. Er denne balansen i ubalanse lenge nok, uten at jeg tar tak i det, skjer det noe i kroppen min…den hvisker, roper etterhvert, ta hensyn!

        🙂

        livet og læren…

        klem

        Svar
        • gamle ugle sier:
          5. desember 2015, kl. 18:20

          Ja, jeg kjenner meg igjen i det du skriver om å ta inn mye. Jeg gjør også det, og bør det, men stundom blokkerer jeg. Det får jeg svi for i etterkant. Som du skriver – kroppen slår tilbake.
          Å finne måter å håndtere dette på er ikke så enkelt. Og antagelig er det individuelle løsninger. Tror også at mange kreative mennesker, som uttrykker seg kunstnerisk, er litt avhengig av denne berørtheten. Selv om den er vond og uhåndterlig, til tider.
          Klem og god lørdag –

          Svar

Legg igjen en kommentar