Som om kroppen sier til henne:
Du tror du har skjønt det
Men har du skjønt det?
Hva mener kroppen med det?
For hun kan spørre
på sitt vis
Og kroppen hennes kan svare
på sitt vis
Men om de når fram eller snakker forbi
hverandre
eller roper i hver sin retning
hvem vet
Men hun gir ikke opp
forsøkene på å forstå kroppen som er
grunnmuren hennes
og som har sine fortellinger
sannsynligvis avdekkes de aldri helt
Ta ordene for eksempel
Hun tenker mye
er stinn av ord
mange av dem velorganiserte
andre fremstår som fragmenterte
Men kroppen hennes er ordløs
Og den fordrer at
hun lever med den
er i ordløsheten
er ordløs
er kroppen
Det er vanskelig for henne som
er ordavhengig
Nesten umulig
I små glimt
kan hun klare det
Da er det som om kroppen hennes sier:
Du har skjønt det
Men vips så er hun
tilbake i orduniverset sitt
Og der er det sånn trengsel at
om kroppen forsøker formidle
sitt ordløse blir den
fullstendig ordoverdøvet
Etterpå er det som om kroppen hennes sier:
Du har ikke skjønt det
Ikke ennå
tenker hun
men jeg gir meg
ikke
For grunnmur er grunnmur
er kroppen
©gamle ugle
Og grunnmurer må vi ha.
Nemlig.
Hei. Dette diktet passet godt sammen med noe jeg skrev selv i dag, så jeg linket til det inne på bloggen min.:)
Ha en fin helg.:)
Bjørn
Så fint at vi matchet. Skal ta meg en tur inn og lese.
God lørdag –